Et kjærlighetsforhold går mot slutten

Etter 32 år på UiO skal hovedtillitsvalgt Kristian Mollestad slutte. Dermed forlater han noe som er mer en livsstil enn en jobb.

Foto: Ola Sæther

Kristian mener at å slutte på UiO er som å bryte opp et kjærlighetsforhold og det nærmeste han har kommet en skilsmisse. I den virkelige kjærligheten er han også en stayer. Han og ektemannen Simon har vært kjærester i 234 måneder, helt siden de møttes en kveld på by’n og Simon sarkastisk sa «Jøss, så trendy du er da».

Kristian var nok kledd mer for en demonstrasjon enn for homsebar den kvelden de møttes og ble kjærester, han hadde langt hår, jakkemerker, skinnjakke og palestinerskjerf.

For det var der det begynte, Kristians politiske engasjement bråvåknet da Israel invaderte Libanon i 1982.

Fra høyregutt til radikaler

Våren 1982 gikk Kristian første året på Berg Gymnas. Da han gikk ut, stod det i årboken at «Kristian begynte som en snill høyregutt som hørte på Chris de Burgh, og forlater oss som en radikaler som hører på Dead Kennedys».

Som barn i en borgerlig familie lærte Kristian å spille piano, og som nyfrelst anarkist skrev han passende sangtekster. «Noen vil sikkert kalle meg naiv, men jeg tror på den form for liv», lød det i en sangtekst som hyllet anarkiet.

Du kan si at det lå i kortene for Kristian å bli et organisasjonsmenneske. Han var elevrådsleder allerede på barneskolen. Som for øvrig er Ullevål skole, og dermed begynner Kristians Blindern-liv til og med før ex.phil.-forelesningene i 1984, det begynner med en kamerat som bodde i portnerboligen til Blindern studenthjem.

Men hjemme på Berg var ikke fagbevegelsen idealet. Foreldrene var lege og prest, og søsknene ble advokat og lege. Lillebror Kristian valgte statsvitenskap og utviklingsgeografi. Han ville jobbe med internasjonal politikk og dro på feltarbeid til India for å skrive hovedfagsoppgave.

«Er det ikke fantastisk at vi er en familie som kan diskutere på denne måten» sa faren til Kristian når stemningen var blitt høy over søndagsmiddagen.

Da epost var helt nytt

Etter ti år som student begynte Kristian å jobbe som studiekonsulent. Det var høsten 1994 og folkeavstemningen om EU stod like for døren. Kristian var engasjert, som alltid. Etter én måned i jobben skulle han gjøre et ekstra krafttak for Nei-siden, og ta i bruk den nye kommunikasjonskanalen: epost.

Han sendte ut epost til absolutt alle ansatte på UiO en fredag ettermiddag. I løpet av helgen raste det inn med rasende svar. Og siden eposten var sendt til alle, så svarte alle til alle. Mandag morgen ringte IT-direktøren – Kristian hadde lammet hele epost-systemet.

– Jeg var helt nyansatt og syntes at jeg var veldig flink. Så skjønte jeg at det var veldig dumt. Men veldig morsomt da, ler Kristian.

Den mandagen var Kristian sikker på at ansettelsesforholdet ved UiO kom til å ende etter en måned. Det gikk ikke slik, i stedet ble det en livsstil og en kjærlighetshistorie. Og som alle kjærlighetshistorier, så har den hatt sine harde dager.

Lederstrid i Forskerforbundet

I 13 år har Kristian vært tillitsvalgt på fulltid for Forskerforbundet. De siste åtte årene som hovedtillitsvalgt. Og i 2012 ble han spurt om han var interessert i ledervervet. Kristian svarte ja. Men forbundets lokallag ved tre andre universiteter svarte nei, for de ville ha en professor som leder. Og etter hvert sa også UiO-lokallaget at de heller ville ha motkandidaten, Petter Aaslestad. Begrunnelsen var at de ville stå sammen med de andre lokallagene.

– Det var en kjempetøff prosess, det er ikke vits i å skjule at det var vanskelig for både meg og lokallaget. Jeg var veldig lei meg, og sint og skuffet, sier Kristian, fortsatt opprørt over den fire år gamle striden.

Kristian varslet ledelsen om at han kom til å trekke seg, men han kunne ikke gå på dagen, for han var forhandlingsleder og satt midt i lokale lønnsforhandlinger. Og sakte, men sikkert gikk sinnet over, og Kristian fant ut at han skulle bli i jobben.

– Jeg tror at jeg er flink til å legge ting bak meg, bitterhet er det verste jeg kan tenke meg. Det er det mest destruktive jeg vet om, og det er bare deg selv det går ut over.

Spiller med åpne kort

Kristian forteller at det var mange skjulte agendaer og mye rar argumentasjon i lederkampen. Noen sier til og med at det var en hevnaksjon mot UiO, som hadde hatt tre i hovedstyret i perioden før.

– Det orker jeg ikke å forholde meg til, det blir for dumt. Spill med åpne kort, så blir ting mye bedre, sier Kristian.

For Kristian driver ikke med skjulte agendaer, han blir knallrød på ørene av å lyge, og til Simons store frustrasjon kan han ødelegge en ellers god historie ved å rette på detaljene.

– Hvis ikke du kan vise hva du jobber for, så er det noe feil, og noe mistenkelig. Hvis jeg må skjule agendaen min for å få til noe, så må det være fordi det er noe som ikke tåler dagens lys, fortsetter han.

En av tingene som har gjort Kristian virkelig rasende, er når han har sittet i lønnsforhandlinger og motparten har spilt et spill heller enn å forhandle reelt.

– Selv om jeg tapte det valget, så føler jeg ikke at jeg heretter skal spille spillet annerledes. Jeg tapte valget, men jeg gjorde det på en skikkelig måte.

Trepartssamarbeid i utdrikningslag

I 2007 giftet Kristian seg med Simon. Kristians forlover inviterte daværende rektor, Geir Ellingsrud, til utdrikningslaget, og han kom i bryllupet.

– Vi er fortsatt gode venner. Vi tok noen harde kamper, men vennskapet består. Jeg har også et godt forhold til rektor Ottersen, egentlig til hele ledelsen, sier tillitsmannen.

Selv om ledelsen er motpart, så må man samarbeide, forklarer han. Og sånn, helt naturlig, drar Kristian linjen fra sitt eget bryllup og vennskap, til å snakke om den nordiske modellen og trepartssamarbeidet mellom arbeidsgiver, arbeidstaker og myndighetene.

– Jeg mener det er helt avgjørende for at vi har det så godt i Norge, legger han til.

En som blir

Fem høydepunkter

  • Mest rørende: Å sitte på podiet under immatrikuleringen og se studentene, mens orkesteret spiller Carmina Burana.
  • Største opplevelse: Holde appell på Universitetsplassen på vegne av Forskerforbundet under en demonstrasjon mot statsbudsjettet.
  • Tøffeste kamp: Da samarbeidet holdt på å bryte sammen under internt handlingsrom-prosessen.
  • Beste opplevelse: Kampen for å beholde universitetene som forvaltningsorganer, og samarbeidet på tvers i Vox Academika.
  • Verste opplevelse: Når ansatte blir urettferdig behandlet av ledelsen.

Selv om han vil endre mye i verden, så er det ikke slik at Kristian vil endre alt. Han vil fortsatt gå med nikkers på skitur, bake mor monsen-kake til jul, og bevare universitetet slik det alltid har vært.

I løpet av sine 32 år på Blindern har han sett Kvalitetsreformen omforme hele studieløpet til studentene, uten at han mener at studentene fikk det de ble lovet. Han har sett en tverrpolitisk enighet om å endre hvordan universiteter styres, som han heller ikke har så mye til overs for. Og han har sett universitetsområdet bytte navn til «campus», og samtidig bli mye grønnere, og det er han glad for.

På 32 år rekker man også å bli kjent med veldig mange, enkelte hevder at han kjenner alle de 2 000 medlemmene i Forskerforbundet på UiO. Dermed er det mange han må snakke litt med, og mange som må få en klem når Kristian er ute og går.

Derfor er det Uniforum som titter på klokken, når vi møter ham mellom to andre møter, for det tar tid for Kristian å gå fra forbundets kontorer i kjelleren til Fysikkbygningen og til huset der ledelsen sitter. Kristian er helt til stede i intervjuet, PC’en er logget ut, mobilen ber stille om oppmerksomhet, men får det ikke. Pulten er ryddet, men rundt på hyllene ligger papirhaugene.

– Jeg får jo aldri gått bort til makuleringsmaskinen, som er to kontor bortenfor, så jeg legger det der i stedet, forklarer han.

For selv om Kristian kan være spontan, så kan han også være god på å utsette. Han og Simon kjøpte det første huset de var på visning i, men 18 år senere har de fortsatt ikke fått på plass ringeklokken. Sånn har det egentlig vært hele livet. Kristian ble født 16 dager over termin, i november 1965, og fødselen måtte settes i gang.

 – Jeg vil helst være der jeg er, og gjerne litt på etterskudd, sier Kristian og vet at tiden ved UiO snart er over.

 – Kanskje jeg sitter siste natten og makulerer, ler Kristian.

Skilsmissen

1. november skal Kristian forlate sitt livs andre kjærlighet. Han skal slutte å sykle opp til Blindern og låse seg inn hos Forskerforbundet. På sett og vis skal han tilbake til røttene, til det geistlige som ligger både i farens kall og i mange generasjoner bakover. Du kan si at det har ligget i kortene, det også, han har vært ansatt på Det teologiske fakultet, faren var prest, og nå skal Kristian bli forhandlingssjef for Presteforeningen.

Der skal Kristian ta fatt på en skilsmisse som er mye større enn den mellom ham og UiO, og som har langt flere barn og eiendeler som det må forhandles om. Kirke skal skilles fra stat, og prestene må få helt nye arbeidsavtaler.

– Jeg kjenner at dette ikke bare har vært en jobb. Det har virkelig vært et kjærlighetsforhold, så det er en følelse av skilsmisse. Det gjør vondt, for jeg er så glad i Universitetet i Oslo. Studentene, de ansatte, driften, området, bygningene. Det er en sånn fantastisk helhet, som jeg elsker, sier Kristian og holder seg mot hjertet med begge hender.

Av Julia Loge
Publisert 2. sep. 2016 17:30 - Sist endra 5. sep. 2016 09:58

Hvem har skrevet denne fine artikkelen ?

mbentsen@uio.no - 3. sep. 2016 18:35
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere