Dan Banik – toppforskeren som hater avskjeder

Indiskfødte Dan Banik føler seg mer norsk enn indisk, men tolv år på kostskole har også satt sine spor.

PÅ KOSTSKOLE SOM SJUÅRING: – Min mor hadde en idé om den perfekte utdannelsen.

Foto: Ola Sæther

Dan Banik ble født i Calcutta, som det eneste barnet i det som i India omtales som et kjærlighetsekteskap. Moren tilhørte den høyeste kasten, bramin- eller prestekasten, mens faren tilhørte den lavere handelskasten.

Ikke minst morens familie var sterkt imot forbindelsen.

– Slike ekteskap var uvanlige på denne tiden. Det var først da jeg kom til verden, at min mormor tok datteren inn i varmen igjen, forteller Dan Banik. 

Toppforskeren Dan Banik

«Dan Banik forsker på fattigdom, ulikhet, sult og underernæring. Hvordan kan verdenssamfunnet løse disse problemene? Dan løfter frem suksesshistoriene til inspirasjon både for politikere, bistandsarbeidere og studenter i statsvitenskap». Slik presenteres Dan Banik i UiOs nye rekrutteringskampanje.

Ved UiO er han også kjent for å ha startet universitetets første internasjonale MOOC (massive open online course). 7000 studenter fra 55 land fulgte i 2015 forelesningsrekken What Works.

Fronter reklamekampanje

Statsvitenskapsprofessorens blide ansikt fronter i disse dager UiOs rekrutteringskampanje Bli UiO-student! både på UiOs nettsider og på store reklameplakater rundt omkring i byen.

I rollen som representant for UiOs toppforskere er Dan Banik komfortabel. I rollen som minoritetsrepresentant føler den indiskfødte forskeren seg derimot litt mer utilpass. Det skyldes ikke utelukkende at han til sammen har tilbrakt flere år i Norge enn i India. At Dan Banik i liten grad føler seg indisk, tilskriver han også kostskolen han ble sendt til allerede som sjuåring.

Seks år gammel begynte Dan Banik i første klasse på en anerkjent barneskole i Calcutta. Foreldrene ønsket å gi sønnen en helhetlig oppdragelse med rom for fritidsaktiviteter, men opplevde at mye tid gikk bort til transport til og fra skolen, og at den lille tiden som var igjen etter skoletid, ble spist opp av lekser. 

En vestlig utdanning

– Min mor hadde en idé om den perfekte utdannelsen, hvor det i tillegg til akademisk kunnskap ble lagt vekt på fysisk aktivitet og sosiale ferdigheter. Hun ville at jeg skulle drive med sport og lære å debattere og tale i forsamlinger. Hun ønsket også at jeg skulle gå på en skole med både gutter og jenter, mens det vanlige i India på denne tiden var rene gutte- og jenteskoler, forteller Dan Banik.

For foreldrene ble løsningen den kristne kostskolen Dr. Graham's Homes i Darjeeling 700 km fra Calcutta, et område som i tillegg til å være kjent for vakker natur og velsmakende te, er kjent for å ha mange gode skoler.

Dan Banik husker den første skoledagen i andre klasse godt. Året var 1977, og han var sju år gammel. Etter mottakelsen forlot Banik foreldrene for å spise lunsj sammen med de andre elevene.

Da lunsjen var over, hadde foreldrene reist. De hadde fulgt rådet fra skoleledelsen som mente dette var den beste og mest skånsomme måten å forlate barna på. 

Sjuåringen var sønderknust.

– For meg var det uforståelig at mine foreldre hadde kunnet reise uten å ta avskjed med meg, minnes han.

Vanskelige år

I ettertid har foreldrene vedgått at dette kanskje ikke var den klokeste måten å gjøre det på.

Dan Banik beskriver de første årene på kostskolen som vanskelige. Den eneste kontakten med familien utenom feriene, gikk gjennom nøye sensurerte brev. Skoleledelsen ønsket ikke at elevene skulle uroe foreldrene.

Telefonen ble benyttet kun i nødstilfeller. Ble noen hentet i timen på grunn av en oppringing, visste de andre at noe alvorlig hadde skjedd.

Skoledagen var strengt regulert. Elevene spiste frokost klokken åtte, men før det måtte alle hjelpe til med husarbeidet i femten til tjue minutter. Arbeidsoppgavene alternerte.

– Noen uker vasket vi gulvene skinnende rene, andre uker hjalp vi til på kjøkkenet. Douka var verst. Gjorde vi ugagn, var en ekstra uke med dovask en vanlig straff, forteller Dan Banik.

Skolen praktiserte også fysisk avstraffelse. Det vondeste var å bli slått med en tynn stokk på rompa. Caining blir det kalt.

400
DEN SORGLØSE TIDEN: Professor Dan Banik liker ikke avskjeder. De vekker for mange vonde minner fra barndommen. På dette bildet er Dan Banik tre år og bor fortsatt sammen med foreldrene.

Skolens beste taper

Etter husarbeidet fulgte den daglige andakten. På søndager ble morgenandakten i kirken erstattet av en to timer lang gudstjeneste med presten som blant elevene gikk under tilnavnet kloroform, på grunn av sine søvndyssende prekener.

Resten av dagen gikk med til undervisning og ulike aktiviteter, avbrutt av lunsj i tolvtiden.

– Vi hadde kirkekor og sjakklubb og sportsfasiliteter du bare kunne drømme om i Calcutta.

Ikke alle aktivitetene var like lystbetonte. Boksing lå ikke for den fredelige Dan Banik. Den første boksekonkurransen utkjempet han i åtteårsalderen.

– I tre ganger tre minutter tok jeg imot juling uten å få inn et eneste slag, mens jeg konsentrerte meg intenst om å smile. Min mor hadde nemlig innprentet i meg at uansett hvordan jeg ble behandlet, måtte jeg alltid smile og være blid. På slutten av året mottok jeg prisen for bokseturneringens beste taper, mimrer han.

Sult og hjemlengsel

Dagens siste måltid var middagen klokken seks.

– Med unntak av Sunday specials smakte maten stort sett ingenting. Jeg gikk ofte sulten til sengs og levde for søndagsmiddagene og pakkene med godteri fra familien som ble rasjonert ut i helgene. Det er ikke rart mat er blitt et viktig tema for meg, humrer Dan Banik, som skrev doktorgrad om sult.

Det han husker aller best fra de første årene på Graham's Homes, er imidlertid lengselen etter foreldrene.

Samværet med familien i Calcutta var konsentrert til vinterferien i desember og januar og ti dager om sommeren. 

– Min far klarte som regel å få til noen korte helgebesøk mellom feriene, men dette var ikke spesielt populært blant de ansatte på skolen, som anså at slike ureglementerte besøk gjorde mer skade enn gavn.

Under ett av sine besøk tok faren sønnen med til en lysning i et skogholt på skolens område. 

– Dersom du kommer til akkurat dette stedet og snakker til oss, vil vi høre det du forteller på radioen hjemme, fortalte han meg. Idéen var god. Jeg trodde på det faren min sa, og hadde i lang tid glede av å komme til lysningen for å fortelle om mine gleder og sorger.

Klandrer foreldrene 

At foreldrene kunne sende ham på kostskole så langt hjemmefra, er noe Dan Banik har vanskelig for å forstå, og noe han i ettertid har klandret foreldrene for.

Moren går i forsvarsposisjon når temaet kommer opp.

– Hun mener suksessen jeg har hatt senere i livet, kan tilskrives kostskolen, og påpeker at også hun måtte gjøre store ofre, at adskillelsen fra meg også kostet henne mye både emosjonelt og økonomisk.

Dan Banik opplever at faren ser saken litt annerledes.

– Min mors familie har alltid lagt stor vekt på utdanning og dannelse. I spørsmålet om skole fikk min mor sterk støtte fra sin familie. For min far, som i utgangspunktet hadde problemer med å bli akseptert av svigerfamilien, var det nok vanskelig å stå imot presset.

I NATURSKJØNNE OMGIVELSER: Kostskolen Dr. Graham's Homes ble etablert av den skotske misjonæren John Anderson Graham i 1900.

Utmerket seg

Etter noen år gikk det lettere.

– Jeg våknet opp hver dag med en fantastisk utsikt mot Himalayafjellene og lærte å sette pris på de vakre omgivelsene og fasilitetene på skolen. Gradvis vente jeg meg også til å leve uten foreldrene mine.

På skolen begynte Dan Banik å utmerke seg. Han fikk gode karakterer og gjorde det bra i idrett. I niende klasse ble han utpekt til prefekt og fikk nyte godt av de privilegiene dette medførte.

– Vi fikk bedre boforhold, finere klær, større frihet og litt innflytelse.

Etter tiende klasse fikk Dan Banik valget mellom å fortsette på Gramham's Homes eller fortsette skolegangen i Calcutta.

Han valgte Calcutta, men angret raskt.

– For å komme til skolen, måtte jeg ta buss gjennom de sterkt trafikkerte gatene i Calcutta. Jeg var skoleflink, men kom fra et beskyttet miljø og manglet «street-smartness». Jeg snakket annerledes og kledte meg annerledes enn de andre elevene. Jeg savnet naturen i Darjeeling og mulighetene til å drive sport.

Liberale foreldre

Etter et par måneder reiste Dan Banik tilbake til Graham's Homess, hvor han ble tatt imot med åpne armer.

Da Dan Banik som 18-åring vendte tilbake til Calcutta for å gå på College, gikk det bedre.

– Jeg hadde fått en splitter ny Yamaha motorsykkel og kunne lettere ta meg rundt i storbyen. Jeg gikk på fester og hadde kjærester. For foreldrene mine som ikke var vant til å ha en tenåring i huset, var det nok ganske utfordrende, men de stolte på meg, og jeg fikk mer frihet enn de fleste av mine indiske jevnaldrende.

Etter college stod valget mellom å fortsette studiene i Calcutta eller reise hjemmefra for å studere. Dan Banik hadde fått tilbud om stipender ved flere prestisjetunge utenlandske universiteter, deriblant Oxford, men visste at et studieopphold på et av disse universitetene uansett ville tære for hardt på foreldrenes økonomi.

Før han tok beslutningen om studiested, reiste han til Europa for å besøke venner. Siste del av ferien tilbrakte han på Skedsmo, hvor en av lærerne ved Graham Home's hadde en niese. Læreren hadde ordnet det slik at Dan Banik skulle få bo hos denne familien som hadde ungdommer på hans alder.

Du er jo som oss

– Jeg ble tatt veldig godt imot. Men den indiske gutten som kom på besøk var nok annerledes enn familien hadde forestilt seg på forhånd. I Norge hadde mor Teresa fått fredsprisen, og bildet folk hadde av Calcutta var nød og elendighet.

– Jeg snakket perfekt engelsk, likte å feste, spille gitar og høre på AC/DC. Dan, du er jo som oss, fikk jeg høre av ungdommene på Skedsmo.

Før den unge inderen reiste tilbake til Calcutta, tok han turen innom Universitetet i Oslo og fikk vite at utdanning var gratis i Norge. Det gjorde utslaget.

– I Norge kunne jeg dessuten få både studiestipend og lån. Det betydde at jeg kunne studere helt uavhengig av støtte fra mine foreldre.

Dan Banik ble tatt opp ved UiO og flyttet inn i studentbolig på Kringsjå. Han fullførte hovedfag i statsvitenskap og tok doktorgrad på Senter for utvikling og miljø (SUM), hvor han i dag er ansatt som professor og forskningsleder.

Ekstremt familiekjær

I korridorene på SUM møtte han også sin historikerkone Vibeke, og et par år senere kom sønnene som i dag er åtte og ti år gamle.

– Jeg er ekstremt opptatt av min nærmeste familie, sier Dan Banik, og tilskriver det årene på kostskole.

– Det er kanskje ille å si det, men jeg kjenner ikke mine foreldre så veldig godt. At jeg er vant til å se foreldrene mine kun i feriene, gjør det lettere for meg å bo langt borte fra dem.

Også på andre måter har kostskoletilværelsen satt sine spor.

Dan Banik synes det er vanskelig å si farvel til familiemedlemmer. Avskjeder bringer fram så mange vonde minner fra barndommen.

Han syns det er ubehagelig å si ha det til svigerforeldrene etter en helg i Tønsberg, men å reise fra kona og barna er absolutt verst. Dan Banik har gjestestillinger i Kina og ved Stanford University og underviser også jevnlig i Malawi.

– I dag har vi heldigvis Face Time og Skype. Det gjør adskillelsene litt lettere, sier han.

Høflighet skader ikke

Kanskje er det også kostskolebakgrunnen som trer fram når vi spør om det ikke er noe han savner i Norge.

– Litt mer høflighet hadde ikke skadet.

Men det går riktig vei, synes Dan Banik. Nordmenn er blitt bedre på service, og norsk ungdom er blitt høfligere de siste årene.

Han trekker fram konas 93 år gamle farmor som et eksempel på den nærmest perfekte nordmann, en svært høflig og absolutt fantastisk dame, ifølge Banik.

I 2005 fikk Dan Banik norsk pass, og kunne begynne å omtale seg selv som norsk statsborger. Det er praktisk og føles godt.

– Jeg elsker å skryte av Norge, sier han.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Av Grethe Tidemann
Publisert 15. mars 2016 05:00 - Sist endra 15. mars 2016 13:19
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere