Jon kom til Naturhistorisk museum 1. mars 2002, 33 år gammel. Da hadde han allerede en lang og innholdsrik CV. Han hadde utdanning i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo, og naturhistorie fra Universitetet i Tromsø. Fra Gøteborgs universitet fikk han tittelen naturhistorisk konservator, og han var trolig den første i Norge med denne utdanningen på universitetsnivå.
Før han kom til Oslo, hadde han studieopphold i Australia, en periode ved Svensk fjell- og samemuseum i Jokkmokk, og et vikariat som konservator ved Tekniska museet i Stockholm. Denne brede erfaringen bar han med seg videre inn i arbeidet ved Naturhistorisk museum.
Det var ingen liten jobb Jon hadde tatt på seg
Oppdraget Jon fikk da han kom til museet var krevende; han skulle bygge opp og lede en seksjon for konservering og samlingsforvaltning og få orden på samlingene.
Han kom til museet i en urolig tid. De naturhistoriske museene, Botanisk hage og skoletjenesten hadde i 1999 blitt slått sammen til ett museum; Naturhistorisk museum. Museet var den gang et sted med en kultur der alle «holdt på med seg og sitt», ifølge Jon. Etablerte rutiner og tradisjoner måtte utfordres, gamle strukturer måtte brytes opp, før en ny organisasjon med ny arbeidskultur kunne bygges opp. Det var ingen liten jobb Jon hadde tatt på seg.
Med ro, faglig autoritet og inkluderende væremåte bygget Jon opp seksjonen for konservering og forskningsteknikk fra bunnen av. Han innga tillit, både hos teknisk og faglig personale, og bidro til å styrke samarbeidet på tvers av hele museet.
Etter hvert som organisasjonen falt mer på plass, kunne Jon for alvor ta fatt på det som kanskje lå hans hjerte nærmest: å bygge en god samlingskultur, preget av profesjonalitet, gode rutiner og tydelig ansvar. I 2007 fikk universitetsmuseene i Norge sin første felles samlingsdatabase, MUSIT, som ga et nytt løft og system i samlingsarbeidet.
Under Jons ledelse ble det igangsatt en rekke tiltak for å profesjonalisere samlingsforvaltningen. Hans mantra var: «samlingene er ikke støvete», de skulle være en kilde til kunnskap og forskning. Det ble satt i gang et omfattende massedigitaliseringsprosjekt, der nær to millioner objekter fra de botaniske samlingene ble sendt med trailer til Nederland for fotografering. NHMs samlinger har i dag en imponerende høy digitaliseringsgrad. Det er utviklet et felles kvalitetssystem for samlingene, med rutiner og retningslinjer som har standardisert og hevet nivået på samlingsarbeidet til et internasjonalt nivå.
Det som kanskje var hans fremste egenskap som leder, var evnen til å skape et rom rundt seg der andre kunne bli gode.
Jon tok også initiativet til dugnader i samlingene, der alle teknikere i seksjonen samarbeidet om større krafttak for å få fortgang i arbeidet i delsamlinger. Dette fungerte både som et godt tiltak for samlingene, og bidro til å sveise kolleger sammen på tvers av botanikk, zoologi og geologi.
Som leder bygget Jon opp en sterk ledergruppe, gjorde gode ansettelser og samlet et svært kompetent lag av teknikere. Det som kanskje var hans fremste egenskap som leder, var evnen til å skape et rom rundt seg der andre kunne bli gode. Et rom der det var plass til å vokse, ta ansvar og gjennomføre de endringene og kunnskapsløftene som har bidratt til å løfte Naturhistorisk museum til det nivået vi ser i dag.
I dag er Naturhistorisk museum et profesjonelt museum med god samlingsforvaltning i alle ledd, og noe ganske annet enn det museet Jon kom til i 2002. Jon skal ha en stor del av æren for at vi er der vi er i dag, et internasjonalt ledende naturhistorisk museum med samlinger som er tilgjengelige og aktive i forskning som blant annet bidrar til å stanse tap av biologisk mangfold og støtter det grønne skiftet.
Jon hadde i tillegg utallige andre talenter som museet fikk nyte godt av. Han var interessert i historie og brukte mye tid i museets arkiv. Han var genuint interessert i natur og hjalp for eksempel gjerne til med å samle inn frø av rødlistede arter. Han var en god maler, og i museumsbutikken finnes en notatbok med ett av hans malerier på forsiden. Han likte å lære og hadde akkurat gjort seg ferdig med agronomutdanning og skulle begynne med kurs i trepleie. I tillegg var han også en dreven birøkter, for å nevne noen av hans mange interesser.
Jon var også veldig glad i å rydde! Da museet skulle tømme Brøggers hus før renoveringen i 2016, var det 100 år med geologiske og paleontologiske samlinger som måtte gjennomgås, ryddes og ordnes. Det var en gigantisk oppgave som krevde oversikt, pågangsmot, utholdenhet og kunnskap om samlinger. Arbeidet pågikk i to år og Jon ledet dette arbeidet.
I det siste har det vært noe mindre rydding i garasjene bak Colletts hus. Det er mye rart i UiOs mange lokaler og her ble Jon en dag observert mellom båter og gummistøvler og fiskegarn. Jon smilte bredt og sa: «Jeg har ryddet siden jeg kom hit til museet for 25 år siden – og det er faktisk en jobb jeg liker veldig godt». Drøbak Akvarium fikk båten, UiOs biologiske stasjon i Drøbak garnene, og støvlene ble kastet. Jon kastet nemlig ingenting uten at det først var vurdert om det kunne brukes, gis bort eller selges i Museumsbutikken.
Som kollega og medmenneske var Jon noe helt for seg selv.
Jon var den som kjente alle museets kriker og kroker, visste historien til alle gjenstandene og visste hvor alt var. Han hadde også god kunnskap om alle som hadde jobbet her og alle historiene som museet gjemmer på. Dette er kunnskap som ingen andre ved museet har.
Som kollega og medmenneske var Jon noe helt for seg selv. Han var beskjeden på egne vegne, men løftet gjerne frem andre. Han hadde et uoppslitelig godt humør og mye humor. Han var en engasjert og glitrende foredragsholder, med dyp og bred kunnskap om hele museets historie.
Nå som Jon som er borte, og historiene om ham deles, er det slående hvor mange som opplevde at de hadde et helt spesielt og godt forhold til Jon. Sporene etter Jon vil være synlige og merkbare i museets samlinger, i systemene han var med på å bygge, og i kulturen han formet. Og de vil leve videre i oss som hadde gleden av å arbeide sammen med ham.
Brit Lisa Skjelkvåle
Logg inn for å kommentere