I Kjemibygningen på Blindern ligger et glassblåserverksted drevet av glassblåser Elijah Aller.
For to år siden fikk han en telefon fra Æsa Bjørk, glasskunstner og kreativ leder for galleriet og verkstedet S12 i Bergen. Hun fortalte at kunstneren Ane Graff var på utkikk etter en glassblåser som kunne hjelpe henne med et prosjekt til Livsvitenskapsbygningen ved Universitetet i Oslo. Var dette noe Elijah Aller kunne gjøre?
– Jeg kan prøve, svarte han. Ikke lenge etter dukket Ane Graff opp i verkstedet hans med en 3D‑modell hun ville at han skulle blåse. Elijah Aller ga det et forsøk, kunstneren ble fornøyd, og avtalen var i boks.
Nevroner i hjernen er arbeidstittelen på skulpturen Graff har designet til Livsvitenskapsbygningen. På skissen Aller viser oss, ser skulpturen ut som et stort skap fylt med et gigantisk rødt nevron. Ser du på nevroner i mikroskop, vil du se at de har utløpere som ligner på grener. Elijahs oppgave i prosjektet er å lage disse greinelignende strukturene i rødt glass.
Tredje generasjon glasskunstner
Elijah Aller er en av Norges få tekniske glassblåsere. Han beskriver seg også som tredjegenerasjons glasskunstner. Bestefaren hans underviste i glassblåsing ved Arizona State University. I Oregon hvor han selv vokste opp, livnærte moren hans seg ved å å lage lampeskjermer og fliser og andre dekorative interiørprodukter av flate glassplater.
Da Elijah var femten år gammel, tok moren ham med på besøk til noen venner som jobbet med glassmaleri.
– De hadde begynt å blåse dekorative glasskuler av bitene som ble til overs, og jeg fikk lov til å prøve, forteller han.
Moren, som så at sønnen likte å jobbe med glasset, ga ham et glassblåsersett til sekstenårsdagen.
– Noen år senere tok jeg noen kurs i glassblåsing, men jeg er stort sett selvlært, forteller Aller.
– Jeg har ikke tid til en lærling
I USA livnærte Elijah seg som glasskunstner, inntil ektefellen hans i 2011 fikk en postdoktorstilling ved Physics of Geological Processes (PGP), et Senter for fremragende forskning ved Universitetet i Oslo. Elijah fikk en deltidsstilling som laboratorieassistent på senteret. To år senere ble de begge ansatt ved The Centre for Earth Evolution and Dynamics (CEED).
Aller, som fortsatt jobbet deltid, oppdaget at Kjemisk institutt hadde et glassblåserverksted som den gang ble drevet av teknisk glassblåser Terje Hansen.
– Terje begynte som lærling da han var femten. Da jeg ble kjent med ham, hadde han jobbet som glassblåser ved universitetet i over 40 år, forteller Aller.
Da Elijah spurte om Hansen trengte hjelp var Hansens første reaksjon: Jeg har ikke tid til en lærling. Men da han fikk vite at Aller var en fullt utdannet glassblåser, takket han ja til tilbudet, og Aller fikk stadig mer å gjøre på verkstedet. I 2017, ikke så lenge før Hansen gikk av med pensjon, ble han ansatt som glassblåser på heltid,
Siden Elijah fikk stillingen, har han gjennomført hundrevis av timer med kurs i teknisk glassblåsing. En gang i året deltar han på en ukelang konferanse om teknisk glassblåsing.
– Jeg er heldig som jobber på et universitet som har en støttende atmosfære for læring og utvikling, sier han.
Når Uniforum kommer på besøk, skal Aller i gang med å reparere en separasjonskolbe med avbrukket tut. Han starter med å varme opp kolben nedenfra for å forhindre at den sprekker når han begynner å utsette glasset for høyere temperaturer. Før han smelter en ny tut på kolben, fjerner han ujevne kanter og renser endestykkene på begge sider. Han kaller prosessen ildpolering. Små støvkorn vil danne bobler i glasset og gjøre gjenstanden mer skjør.
Elijah Aller reparerer ofte sprukne og ødelagte kolber, men han blåser dem sjelden selv. Det er som regel billigere å kjøpe en ny enn å lage en fra bunnen av, forklarer han.
Men når forskere trenger en kolbe med en spesiell dimensjon eller en mer komplisert gjenstand, trår Aller til. I disse tilfellene utformer han gjenstandene i tett samarbeid med forskerne.
I tillegg til arbeidet han gjør for forskere på UiO, tar Aller imot oppdrag fra eksterne institusjoner og bedrifter. På UiO får Elijah flest oppdrag fra Kjemisk institutt og andre enheter ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, men han gjør også noe arbeid for Det medisinske fakultet.
Et håndverk i ferd med å dø ut
I et intervju med forskningsmagasinet Apollon i 2012 ble universitetets tidligere glassblåser beskrevet som en av sju gjenværende tekniske glassblåsere i Norge. Nå er tallet nede i seks, forteller Aller. Han frykter at teknisk glassblåsing er et håndverk som vil forsvinne.
I likhet med sin forgjenger har Aller ikke tid til en lærling.
– Noen ganger jobber jeg med mer enn hundre gjenstander i uka, sier han og nevner alt arbeidet som kommer i tillegg, som vedlikeholdsarbeid og administrative oppgaver som å ta imot bestillinger, kjøpe inn materialer og sende og behandle fakturaer.
Men det å jobbe alene har sine ulemper.
– Når jeg er syk, er det ingen som kan gjøre jobben, og det hadde vært fint å ha noen å snakke med om glass, sier han, og legger til:
– Hadde vi vært to, kunne vi tatt inn en lærling.
En kjemisk prosess som tar en uke
Dagen for Uniforums besøk, er ikke tilfeldig valgt. Aller er i ferd med å starte arbeidet med delene til Ane Graffs store røde nevron. På et bord ligger rundt hundre glassrør som skal brukes til å lage skulpturen.
Prosessen med å finne riktig rødfarge tok halvannet år, forteller Elijah.
– Det er vanskelig å lage en rødfarge som gir samme sluttresultat hver gang. Vanligvis ender du opp med fem, seks forskjellige farger, forklarer han.
Nøyaktig hvilke stoffer fabrikken har brukt i de røde glassrørene, vet han ikke, men han antar at en av komponentene er kobber. Det han derimot vet, er at fargen er et resultat av en kjemisk prosess som tar en uke, og at de røde rørene er ti ganger så dyre som ufargede glassrør.
Klart til blåsing
Før Elijah kan begynne å blåse det røde glasset slik at det får den riktige formen, må han sørge for at hver del får riktig diameter og tykkelse.
Han plukker opp to røde glassrør, det ene litt tynnere enn det andre, og fester det tykkeste røret på den ene siden av maskinen. Han utvider og forlenger røret ved å blåse i det, mens han bruker et tynnere glassrør for å strekke glasset. Når glasset blir varmt, løses krystallene i glasset opp, og den røde fargen forsvinner midlertidig.
Neste skritt er å smelte de to rørene sammen. Når dette er gjort, legger Aller det bearbeidede røret inn i en avspenningsovn. Dette er en type ovn som brukes til å kjøle glasset langsomt ned ettersom brå nedkjøling kan føre til at det sprekker. Når glasset kjøles ned, kommer den røde fargen tilbake, og røret er nå klart til å bli blåst i riktig form.
– Å blåse glasset til riktig form, basert på modellen, er den vanskeligste delen av arbeidet, sier Elijah Aller.
Dette er arbeid som må utføres varsomt, ifølge UiOs glassblåser. Glasset må være ekstremt rent. Fingeravtrykk inneholder stoffer som salt og olje, som vil påvirke glasset. Blåser han for hardt, risikerer han å blåse et hull i glasset.
Vi utsettes for en mengde stressfaktorer
Fra kunstneren Ane Graff har vi fått tilsendt en skisse av skulpturen. «Jeg er fortsatt i prosess med å lage skulpturen, så jeg er litt usikker på hvilke materialer som blir med i det endelige verket. Det som er helt sikkert, er at den skal handle om nevroinflammasjon – om lavgradig, kronisk betennelse i hjernen», forteller Ane Graff i en e-post til Uniforum.
I e-posten deler Ane Graff sine refleksjoner om kunstverket: «Nevroinflammasjon forandrer oss gradvis: hvordan livet føles innenfra, hvordan tanker oppstår, hvordan minner hentes frem. Hele praksisen min handler om hvordan subjektet formes gjennom kontakt. Hvert menneske er en rytme av biokjemiske bevegelser, en membran der verden skriver seg inn. Det er noe ved måten vi lever livene våre på, og hvordan de formes av systemene rundt oss, som jeg ønsker å ta opp. Som individer kan vi ikke nødvendigvis kontrollere systemene vi plasseres i, og vi utsettes for en mengde stressfaktorer som kronisk stress, miljøgifter og hormonforstyrrende stoffer, langvarige infeksjoner, luftforurensning, ultraprosessert mat, traumer og vedvarende kortisolaktivering. Vi lever i et miljø som produserer kronisk inflammasjon som en grunnleggende tilstand – og det utsetter oss for press på så mange måter. Jeg ønsket å skape et verk som snakker om hjernen og om hvordan hjernen påvirkes i vår tid.»
En stor teknisk utfordring
Elijah Aller forteller at han er glad for oppdraget han har fått fra Ane Graff.
– Det er spennende å få være med på dette kunstprosjektet. Arbeidet er en stor teknisk utfordring, og jeg er glad for at kunstverket er til den nye Livsvitenskapsbygningen, sier han.
Les mer i Uniforum: Mangler plass til et ferdig utendørskunstverk
Logg inn for å kommentere