Kjemibygningen er blitt pusset opp for 140 millioner kroner

Innen utgangen av 2026 skal de ansatte ved Kjemisk institutt på UiO flytte inn i den nye Livsvitenskapsbygningen. Fortsatt er det uvisst hva som skal skje med lokalene, men i én del av bygningen er nye brukere allerede på plass. I år har Instrumenteringslaboratoriet I-LAB ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet samt UiOs Glassblåserverksted flyttet inn i totalrenoverte lokaler i Kjemibygningens midtdel.

–Totalt har vi rehabilitert ca.1500 kvadratmeter innvendig bygningsmasse og 2500 kvadratmeter tak, forteller prosjektleder Marianne Vedeler Gulliksen i UiOs eiendomsavdeling. 

Gulliksen røper at hun er spesielt stolt av rehabiliteringen av taket over I-LAB og de vernede laboratoriene i midtbygningen, for dette er et tak litt utenom det vanlige. 

Kjemibygningen ligger i skråningen i sørenden av Blindern. Taket på midtdelen ligger på samme plan som parkeringsplassene på nedsiden av Fysikkbygningen og grøntdraget Tørteberg. Fra denne siden kan du derfor gå eller kjøre rett opp på taket. 

Marianne Vedeler Gulliksen beskriver restaureringen av taket som en av de store utfordringene i prosjektet. 

Da arbeidet begynte i 2021, rant det vann ned fra taket på flere steder, og mesteparten av arealene under dette taket var avstengt.

– I tillegg til å gjøre en tilstandsanalyse, undersøkte vi hvordan arkitektene opprinnelig bygde taket, forteller Gulliksen.

På 1960-tallet ble taket først grytedekket med et tynt lag resirkulert glass, før det ble lagt på sand og brostein. Vannrenner førte regnvann bort fra taket og ned gjennom sluk i hjørnene. I nordenden av taket ble takflaten brutt av et takvindu som slapp lys inn i lokalene under. 

Når takvinduet ble fjernet, er ikke Gulliksen helt sikker på. Det hun vet helt sikkert, er at UiO på 1990-tallet dekket taket med en gummiert membran og et lag med betongheller. 

– Vi følte oss som arkeologer

Det første vi gjorde da taket skulle rehabiliteres, var å fjerne betonghellene og membranen fra 1990-tallet. Da vi oppdaget at laget med brostein lå intakt under, følte vi oss som arkeologer, forteller hun.

Det opprinnelige laget fra 1968 og laget fra 1990-tallet fungerte ifølge Gulliksen som et vannmagasin. At de opprinnelige slukene var tette og at membranen fra 1990-tallet ikke lenger var tett, var årsaken til de mange lekkasjene. 

Også brosteinen og restene etter det gamle glasslaget som i årenes løp var blitt mer eller mindre pulverisert, måtte fjernes. 

– Vi skrapte oss helt ned til betongdekket, forteller Gulliksen.

Hun røper at hun til tross for at det ble gjort grundige sikkerhetsberegninger på forhånd, var litt nervøs for at taket skulle bryte sammen under vekten av de store maskinene og kjøretøyene som ble brukt. 

De gamle slukene ble åpnet opp igjen og et nytt overlys ble satt inn der hvor det tidligere hadde vært et vindu.  På betongdekket la vi først et lag med resirkulert glass, såkalt foamglass, som var mye tykkere enn det opprinnelige, forteller Gulliksen. 

I tillegg til å være brannsikkert, gir foamglass ifølge Gulliksen god isolasjon og god beskyttelse mot støt og vekt. Oppå glasset la håndverkerne på et nytt lag med membran før de fylte på med sand og la tilbake brosteinen fra 1968.

 I år har taket også fått benker og blomsterbed. Blant plantene som er valgt, er sedum, også kalt bergknapp,  en plante som ifølge Gulliksen er både hardfør og bievennlig.

Arkitektene som tegnet Kjemibygningen på 60-tallet, Anmarkrud og Østgaard, utformet taket som en brosteinsbelagt plass med utsikt over byen. Nå kan studenter og ansatte igjen glede seg over å ha fått en plass til utendørs rekreasjon og aktiviteter. 

God belysning og lite støy

Inne i Kjemibygningens vestibyle er helleristninger som viser Frøyas fotspor bevart. Marianne Vedeler Gulliksen forteller at tanken på at folk i bronsealderen dyrket Frøya på dette stedet, har vært en inspirasjonskilde i arbeidet med plassen på taket. 

Vi går inn for å se på de nyoppussede lokalene under det brosteinsbelagte taket. Her har glassblåserverkstedet og I-LAB fått et felles publikumsmottak som også fungerer som pauserom. Fra publikumsmottaket er det dør inn til et møterom. Møterommet har glassvegger ut mot korridoren slik at dagslyset fra atriet utenfor slipper inn. 

God belysning og gode lydforhold har vært en prioritert del av prosjektet, forteller Gulliksen. 

Hun tar oss med inn i den store verkstedhallen til I-LAB med vinduer mot atriene på begge sider i tillegg til det store overlyset. Akustiske plater i taket bidrar til å dempe støyen fra de store maskinene i lokalet. 

– Den lave takhøyden i disse lokalene har vært en utfordring. Flere steder gikk det på millimeteren å få plass til maskinene som skulle inn, sier Gulliksen.

Kun ferdigattest gjenstår

I-LAB har i tillegg til den store verkstedhallen, fått limerom, pusserom, plateverksted og kontorer.

De ansatte ved I-LAB og glassblåserverkstedet flyttet inn tidlig i 2025. Gulliksen beskriver virksomheten i lokalene det siste året som prøvedrift. Men nå er det ikke lenge til hun kan anse prosjektet som avsluttet. 

– Det eneste som gjenstår er å få ferdigattest fra kommunen, konstaterer Gulliksen. 

– Er det noe du er spesielt stolt av, spør vi til slutt.

 Rehabiliteringen av taket har Gulliksen allerede nevnt. Innsatsen som er gjort for å oppfylle Eiendomsavdelingen klima- og miljømål, er hun også stolt over. 

– Et av målene våre har vært å redusere energi- og ressursbruken, og det klarte vi, bemerker hun. Gulliksen forteller at de gamle betonghellene på taket ble donert til Ombygg AS, som er byggebransjens eget ombrukslager.

Innenfor kostnadsrammene

At UiO har klart å holde seg innenfor kostnadsrammene uten å vike på kravene til kvalitet, er hun også tilfreds med.

– Ikke minst er jeg stolt over samarbeidet og den gode stemingen vi har hatt gjennom hele prosjektet, legger Gulliksen til.

Det har vært mange aktører involvert, og mange å holde styr på. Gulliksen trekker fram entreprenøren som gikk seirende ut av anbudsrunden, firmaet Klima og bygg AS, og  LMR-Arkitektur AS. På rådgiversiden har minst 20 personer vært involvert. Ettersom Kjemibygningens eksteriør samt noen av de innvendige lokalene under det rehabiliterte taket er vernet, har også Byantikvaren hatt et ord med i laget. 

Også internt på UiO er det mange som har vært involvert i prosjektet. 

– Vi har hatt en styringsgruppe som har vært med hele veien, opplyser Gulliksen og nevner eiendomsdirektør John Skogen som en av deltakerne. Representanter for brukerne har jevnlig fått komme med sine synspunkter. Dessuten har Bedriftshelsetjenesten og Parkavdelingen blitt tatt med på råd. 

Alle har bidratt maksimalt

– Vi har hatt en god prosess helt siden vi startet med et skisseprosjekt i 2021 og fram til i dag. På dette prosjektet har alle bidratt maksimalt, og vi er alle stolte av det vi har fått til, sier hun.

–  Når stemningen er god, og folk er entusiastiske for prosjektet, blir sluttresultatet bedre, legger hun til. 

I midtbygningen har de ansatte ved Instrumenteringslaboratoriet og glassblåserverkstedet funnet seg godt til rette. Hvem som skal inn i de rundt 30 000 kvadratmetrene som snart blir ledige, er ennå ikke bestemt. Hva som skal gjøres med disse lokalene er heller ikke avgjort.

– Selv om tilstanden er bedre enn det som var tilfellet i midtbygningen, vil det være behov for ombygginger og rehabilitering, påpeker Gulliksen. 

Men en ting kan hun ihvertfall garantere. Kjemibygningen skal ikke rives.