K R O N I K K
Georg Sverdrups hus er 25 år i år. Gratulerer med dagen til et fantastisk bygg! I dag heter det at HumSam-biblioteket ligger i Georg Sverdrups hus, men jeg er vant med å bare kalle bygget for UB, for det har alltid vært selve Universitetsbiblioteket for meg.
Da jeg var stipendiat, hendte det at jeg gjemte meg i kjelleren på UB og leste skjønnlitteratur.
Kanskje hadde jeg sittet en time eller to på formiddagen foran pc-en på kontoret uten å komme noen vei med avhandlingen. Kanskje trengte jeg en tidsskriftsartikkel; dette var noen år før Open Access kom for alvor, så tidsskrifter måtte jeg finne i papirversjon på UB. Siden de ikke var til utlån, satt jeg enten og leste og tok notater i underetasjen, eller så gikk jeg inn på et kopirom for å ta kopi av artikkelen jeg trengte.
Det tok jo tid å stå der alene i et rom og kopiere
Hvor mange kopimaskiner er det forresten igjen der nå som tidsskriftene er tilgjengelig digitalt? Hva hadde jeg tenkt i dag om å gjøre de kopi-jobbene? Det tok jo tid å stå der alene i et rom og kopiere. Det ble en rytme etter hvert, hvor en bladde, la boka på glassplaten, og trykket på kopi-knappen. Bladde til neste side, kanskje skumleste litt, fikk et overblikk over hva som måtte leses i detalj tilbake på kontoret. Ned igjen på glassplaten, et nytt trykk på knappen.
I dag synes jeg nesten det høres kjedelig ut å bare stå der og kopiere, i hvert fall uten musikk på øret. Jeg liker ikke helt at jeg synes det, men vi er jo ikke så godt vant med å kjede oss lenger.
Med kontor på øvre Blindern kom jeg ovenfra til UB, og heller enn å gå inn via kafeen i andre etasje, gikk jeg den lange valsetakt-trappen på utsiden – som med mine drøye halvannen meter over bakken får rytmen NED-bort-bort, NED-bort-bort – og inn gjennom svingdørene til vestibylen.
Å komme inn på UB på den tiden var en slags blanding av ærefrykt og ensomhet. Ærefrykt, fordi jeg fortsatt kjente på følelsen fra da jeg begynte som student, av hvor stort det var at all denne kunnskapen i dette monumentale bygget var tilgjengelig for meg. Og ensomhet, fordi jeg ofte var der alene.
Ensomhet er kanskje ikke riktig ord, fordi det var i all hovedsak en god følelse. Jeg hadde full frihet til å legge opp dagen til å lære og skrive om det som interesserte meg absolutt mest akkurat da. Og da ble det noen turer alene til UB, for å finne den tidsskriftsartikkelen, eller ta en pause blant skjønnlitteraturen.
Skjønnlitteraturen sto i et magasin på den tiden, og det var sjelden noen andre enn meg der. Det er detaljer jeg ikke husker lenger. Var det sånn at disse magasinene bare var tilgjengelig for ansatte og ikke studenter? Hvor var sitteplassene?
Men jeg husker godt følelsen av kjølig ro, og følelsen av å tømme hodet ved å tenke på noe helt annet enn avhandlingen. Flere ganger landet jeg i barne- og ungdomslitteraturen, og leste blant annet Evi Bøgenæs. Tove går i dekning, bok 2 i en trilogi om en tenåringsjente som blir trukket inn i illegalt arbeid under krigen, hadde jeg hjemme og leste i filler som barn, men de to andre bøkene hadde jeg ikke lest siden jeg lånte dem på skolebiblioteket på barneskolen. Bok 3, Tove arbeider videre, var overraskende medrivende 15 år senere, og i en time eller to dykket jeg ned i kombinasjonen av ungpikedrama og krigens hverdag i Oslo, sistnevnte overraskende brutalt skildret.
Disse lesestundene var aldri helt uten dårlig samvittighet. Var dette riktig bruk av dyrebar stipendiat-tid? Svaret mitt på det er i dag et klart ja.
Administrasjon er en skrivende virksomhet
Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne skrive doktorgraden på nytt for første gang med den erfaringen og tryggheten jeg har i dag. Jeg liker å tro at det hadde vært lettere nå enn det var da. Samtidig lar dette seg naturligvis ikke gjøre, ikke minst fordi stipendiattiden har bidratt til den tryggheten.
Administrasjon er en skrivende virksomhet. (Dette snakker vi ikke nok om – men det er en annen historie.) Jeg skriver ikke samme type tekster eller på samme måte nå som jeg gjorde som stipendiat, men jeg vet langt mer nå om skrivingens rytmer. Om når man skal få så mye som mulig ned på papiret, når man skal redigere, når man skal få en kollega til å lese gjennom – og når man skal ta pauser.
Også helt uavhengig av hva man skriver, handler skrivepauser om å hjelpe seg selv å bryte ned den mentale veggen som kan bygge seg opp og sperre mellom tankene og tastaturet, og som det kan gi både mentalt og til og med fysisk ubehag å stå og stange mot.
Småpauser som å se opp fra skjermen og ta et dypt pust. Se ut av vinduet (jeg har heldigvis vindusplass, ganske høyt oppe i Domus Juridica, og ser ut på folk- og dyreliv på Tullinløkka). Prate med en kollega, for å få deres mening om hva saken jeg jobber med, egentlig handler om, og diskutere hvordan det er lurt at jeg framstiller det jeg ønsker å si. Gå en tur rundt kvartalet, for å få litt frisk luft og muligheten til å tenke på noe annet mens underbevisstheten jobber.
Og sånn går arbeidsdagene, fra sak til sak, møte til møte, e-post til e-post, semester for semester. Georg Sverdrups hus er ikke lenger en del av rytmen, men jeg har fortsatt med meg det jeg lærte der.
Logg inn for å kommentere