Først, varme gratulasjoner til Hilde Henriksen Waage for UiOs formidlingspris. Den er svært velfortjent. Jeg er en av de som i en årrekke har fulgt Henriksen Waage både gjennom akademiske verker og i offentligheten. Det har jeg lært utrolig mye av, og jeg anser Henriksen Waage som et faglig forbilde. Ikke minst har jeg enorm respekt for at Henriksen Waage har stått i den stormen hun beskriver i Uniforums innlegg, og at hun til en svært høy pris har forsvart det forskningen vår skal gjøre når den er på sitt beste – å frembringe og formidle ny og viktig kunnskap.
Imidlertid gjengir Uniforums intervju med Henriksen Waage noen forståelser av akademisk boikott som trenger presisering. Uavhengig av om man støtter en akademisk boikott eller ikke, bør disse nyansene klargjøres med formål om en mest mulig opplyst debatt.
Henriksen Waage siteres i Uniforum på følgende: «Mange av de få liberale og moderate kreftene som er igjen i Israel, finner vi i akademia. Å isolere dem akademisk vil være en helt gal linje». Videre sier Waage at «Jeg trenger å sitte i det israelske statsarkivet. Jobbe meg gjennom tidligere hemmelige og nylig graderte dokumenter. Søke kunnskap. Finne ut hva Israel har drevet med i disse krigene og forhandlingene. Jobben min er å søke kunnskap og drive forskning. Jeg kan ikke gjøre den jobben hvis jeg ikke drar til Israel. Hvis jeg ikke samarbeider med Israel.»
Denne uttalelsen kan gi inntrykk av (uten at dette nødvendigvis var Henriksen Waages intensjon) at de av oss som støtter en akademisk boikott mener at man ikke kan reise til Israel, og at man ikke kan samarbeide med israelske akademikere. Det er feil.
Fra et prinsipielt ståsted kan du signere på oppropet for akademisk boikott, og likevel reise til Israel eller samarbeide med israelske akademikere. En akademisk boikott er rettet mot institusjonelle samarbeidsavtaler med israelske universiteter. I mange disipliner, blant annet innenfor humaniora og samfunnsfag som Henriksen Waage og jeg er del av, er ikke institusjonelle avtaler eller EU-midler en forutsetning for internasjonalt samarbeid.
Prinsipielt er det heller ingenting som hindrer en norsk akademiker å signere oppropet for akademisk boikott og deretter sette seg i det israelske statsarkivet. Oppropet for akademisk boikott sier ingenting om at man ikke kan drive forskning i Israel. Utfordringen med å sette seg ned i statsarkivet oppstår fordi staten Israel har et lovverk (Entry into Israel Law) som sier at utlendinger som støtter akademisk boikott ikke får slippe inn i Israel.
Det er altså ikke vi som støtter en akademisk boikott som sier at Henriksen Waage ikke kan sette seg ned i det israelske statsarkivet, om hun rent hypotetisk hadde støttet en boikott. Det er staten Israel som sier dette.
Mer generelt er vi mange som opplever dilemmaer knyttet til skjæringspunktet mellom våre egne forskningsagendaer og konsekvensene av å støtte en akademisk boikott. Selv leder jeg et seks-årig forsknings- og utviklingsprosjekt med samarbeidspartnere i Gaza og på Vestbredden. En naturlig del av en slik lederrolle er å delta i prosjektmøter og konferanser i landet der samarbeidspartnerne mine befinner seg. Hele prosjektet vårt handler om utvikling av den palestinske høyere utdanningssektoren, og all empirien i prosjektet vårt kommer fra Palestina.
Fordi jeg har gått ut offentlig med støtte til akademisk boikott, har jeg ifølge israelsk lov ikke lenger muligheten til å besøke mine partnerinstitusjoner i Palestina. I utgangspunktet kunne det vært rimelig av meg å si at «jeg må kunne reise til Palestina, for jeg forvalter et forskningsprosjekt på 20 millioner med to partnerinstitusjoner der». Jeg anser denne problemstillingen som et reelt valg. Men slik situasjonen er nå, så mener jeg at det å ta prinsipielt avstand til samarbeid med institusjoner som aktivt støtter opp om folkemordet mot mine samarbeidspartnere, har forrang over mine personlige forskningsinteresser og de utfordringene jeg nå møter med å måtte lede dette prosjektet uten å kunne reise til Palestina.
Poenget mitt er ikke at det er jeg eller Henriksen Waage som har valgt «feil» eller «riktig». Det jeg derimot ønsker å understreke – og som jeg mener må være et viktig premiss i debatten – er at også vi som opplever negative konsekvenser av det israelske lovverket for våre egne forskningsaktiviteter har et reelt valg, der ulike hensyn veies opp mot hverandre. Og da har vi ikke en gang begynt å snakke om alle de norske akademikerne som har familie i Palestina, og som har undertegnet oppropet om akademisk boikott vel vitende om at det kanskje betyr at deres egne barn ikke får treffe besteforeldrene sine i Ramallah.
Mer overordnet er en av tingene som kommer i spill i denne debatten akademias relasjon til omverdenen. I høyere utdanning har vi en tendens til å tenke at vår egen individuelle akademiske frihet skal trumfe alt. Dette blir til tider fremsatt som et abstrakt og generelt prinsipp som ikke skal besudles av såkalt «politiske» vurderinger av om vi bør ha institusjonelt samarbeid med institusjoner som støtter opp om et pågående folkemord. Jeg er usikker på om akademia er tjent med en slik innramming av debatten. Våre valg om å ivareta våre egne forskingsinteresser vil alltid stå i en etisk relasjon til noe annet.
Henriksen Waage gjentar også myten om israelsk akademia som en slags bastion for liberale og moderate krefter. Det er mulig at akademikere har en noe høyere sannsynlighet for å tilhøre en «fredsbevegelse» enn snittet blant israelske innbyggere. Men som den israelske forskeren Maya Wind utførlig har dokumentert i sin bok Towers of Ivory and Steel, så har israelske universiteter vært tett integrert i det kolonialistiske prosjektet og okkupasjonen av palestinere siden før staten Israel ble opprettet. Flere israelske akademikere, som Nadera Shalhoub-Kevorkian, Nurit Peled-Elhanan og Uri Horesh, er blitt utsatt for represalier og suspensjoner fra lærestedene sine etter å ha kritisert Israels krigføring i Gaza. Hele 36 israelske høyere utdanningsinstitusjoner har opprettet disiplinærprosedyrer mot minst 124 palestinske studenter som har kritisert Israels folkemord mot palestinere på sosiale medier. Israel har en lov (Boycott Law of 2011) som sier at israelske akademikere kan bli frarøvet rettigheter dersom de uttrykker støtte for boikott av Israel. Dermed jobber israelske forskere som Maya Wind og Neve Gordon i eksil.
Det er altså ikke empirisk grunnlag for å si at israelsk akademia generelt kan betegnes som en slags liberal høyborg, eller som en sentral brikke for å få slutt på mange tiår med okkupasjon, fordrivelse, etnisk rensing og systematisk bruk av tortur mot palestinere. Etter mitt syn er det heller ikke grunnlag for å hevde at de negative konsekvensene en akademisk boikott har for enkeltindivider i israelsk akademia (inkludert palestinske akademikere), er viktigere enn konsekvensene av institusjonelt samarbeid med universiteter som medvirker til utslettelsen av den palestinske høyere utdanningssektoren.
Logg inn for å kommentere