13. juni svarte UiO-rektor Svein Stølen i Uniforum på et støttebrev til Palestina-campen på UiO, som går inn i sin tredje måned i juli. Vi er glade for at Svein engasjerer seg i debatten, men vi kjenner oss ikke igjen i hans beskrivelse av situasjonen.
På starten av Sveins innlegg påstår han at det er god dialog mellom oss og ham. Vi er ikke enige i hans beskrivelse av dialogen og av tiltakene som er iverksatt. På grunn av dette ønsker vi å dele noen overordnede betraktninger om dialog og ivaretakelse av palestinske studenter. Vi har i flere tidligere innlegg adressert det konkrete Svein skriver om våre krav, og vil fortsette den delen av samtalen i et annet innlegg.
Utallige møter, lite handling
I saker som angår praktikaliteter ved campen, har samtalen med universitetets eiendomsavdeling vært veldig god. Men når Svein hevder at universitetsledelsen har hatt god dialog med studentene og har innført tiltak for å ivareta studentene, må vi si at vi, studenter og ansatte i Palestina-campen, ikke deler denne virkelighetsforståelsen.
Campen har deltatt i mange møter med ledelsen og administrasjon. Ledelsen har gjennomgående uttrykt at de er enige med de fleste av våre poeng. Fortsatt leder ikke dialogen til konkrete handlinger fra ledelsens side.
Mens vi bruker mye tid og krefter på å be om helt grunnleggende støttetiltak som burde ha blitt innført automatisk, lurer vi på: Hvorfor må palestinske studenter bevise og argumentere for sine lidelser, tap og sorg?
En krevende eksamensperiode
Fleksibilitet rundt eksamen er noe av det eneste som har blitt satt i gang. Dette er noe vi har bedt om i flere måneder, og vi er svært glade for at denne tilretteleggingen endelig falt på plass. Likevel er timingen av dette tiltaket dessverre også tegn på svært manglende vilje til å komme studentene i møte.
Denne fleksibiliteten kommer etter en endt eksamensesong der mange har søkt om utsettelse og fått avslag grunnet "ugyldig grunnlag”. Flere palestinske studenter har måttet stå i å få høre at pågående folkemord i landet de er fra, eller der familien eller nære venner bor, ikke er «gyldig grunnlag». Ikke har de fått tilbud om noe annen oppfølging eller hjelp heller.
Andre har gått opp til eksamen på tross av at de vet de ikke har vært i form til det. Uten eksamen eller gyldig fravær kan man miste lånekassestøtte og studieprogresjon. For mange var eksamensperioden preget av lesekonsentrasjon og søvn som kontinuerlig ble avbrutt av nyhetsvarsler om nye angrep og dødsfall.
Manglende situasjonsforståelse
Samtalene vi har hatt med ledelsen om støttetilbudet for palestinske studenter, eksemplifiserer også mangelen på god dialog. Universitetsledelsen har ved flere anledninger fortalt palestinske studenter at de ikke ser noe behov for å klargjøre eksisterende støttetilbud for palestinere.
Ledelsens begrunnelse er at det finnes tilbud til flyktninger generelt. De viser ofte til en ressursside for flyktninger, eller som det står «[...] generelle tilbud til flyktninger som har funnet veien til Norge». På denne siden kan man finne «korte studieprogram på engelsk, engelskspråklige masterprogrammer og ulike norskkurs».
Dette er tegn på en grunnleggende mangel på situasjonsforståelse fra ledelsens side om 76 år med pågående etnisk rensing siden Al-Nakba i 1948 og Israels blokkering av retten til retur. I praksis har mange palestinske studenter ikke flyktningstatus, men norsk statsborgerskap. Derfor omfattes de ikke av dette tilbudet, selv om de og deres familier fortsatt er fordrevne.
Mange har behov for å håndtere og bearbeide traumene som påføres av Israels brutale krigføring i Gaza. Dette kan eksempelvis bety behov for å møte et profesjonelt hjelpeapparat som er aktivt oppsøkende, eller en studieadministrasjon som er tilgjengelig for samtaler om tilpasning av studiehverdagen, lånekasse, eller eksamen.
Å lete etter slik hjelp og finne en oversikt over tilbud som går ut på norskkurs og engelskspråklige masterprogrammer, kan oppleves som vondt og fremmedgjørende for palestinske studenter som har bodd i Norge i en lengre periode eller hele livet.
Utstøtt fra universitetsfelleskapet
Når Svein skriver at «alle skal kunne føle seg ivaretatt og trygge» blir vi oppriktig lei oss. Ivaretakelse er noe vi er dypt opptatt av. En del av grunnen til at vi satte opp Palestinacampen var for å komme sammen og bygge et fellesskap rundt og med våre palestinske medstudenter og kollegaer.
Palestinske studenter på campen har ikke følt seg ivaretatt dette året, og de fleste gjør ikke det nå heller. Tvert imot har flere følt seg fullstendig utstøtt fra universitetsfellesskapet og har i de mest alvorlige tilfellene opplevd å bli behandlet som annenrangs borgere.
De det gjelder forteller at denne følelsen har kommet etter taushet og mangel på handling. Den har også med at de få tiltakene universitetsledelsen har iverksatt, ikke har vært utformet basert på behovene til eller i dialog med palestinske studenter.
I tillegg blir palestinske studenter ofte møtt med at deres behov for støtte ikke kan imøtekommes fordi situasjonen er for kompleks eller for politisk. Selv tiltak som handler om noe så basalt som ivaretakelse av universitetets egne studenter og ansatte, lider under denne politiseringen og medfølgende berøringsangst. Alt og alle som har med Palestina stemples som «politisk».
Tausheten som kveler
Reell ivaretakelse må bygges på noen sentrale premisser. For å ta det mest grunnleggende først, trenger palestinske studenter å vite at universitetet, deres lærere og deres medstudenter ser og anerkjenner at dette er en situasjon som berører mange og som påvirker studiehverdagen i stor grad.
I all hovedsak har universitetsledelsens respons gått ut på å holde møter for palestinske studenter én gang i november og én gang i juni. Møtet i november gikk ut på at rektoren snakket til studentene og ikke med dem. I juni fikk kun de palestinske studentene registrert som statsløs invitasjon til et møte, og invitasjonen ble sendt ut noen få dager i forkant. Tilliten var tynnslitt, og det var få som dro. Mellom november og juni var det ingen samlinger eller annen åpen dialog mellom ledelsen og universitetets palestinske studenter.
Det burde ha vært, og fortsatt burde være, initiativer på institutt-, fakultet- og universitetsnivå. Når såpass alvorlige situasjoner oppstår globalt må universitetet være i stand til å håndtere både påvirkning dette har på studenter generelt, og på berørte studenter spesielt.
Berøringsangst
Universitetets berøringsangst og taushet er mest tydelig når den er sammenlignet med de mange støttemeldingene som kom til ukrainske studenter. Eposter, nyhetsbrev, og invitasjoner til støttearrangementer ble sendt. Flagget ble heist. Rektoren var ute i pressen. Støtteordninger ble utlyst.
Tiltakene for ukrainske studenter var viktige, og gjorde det lettere for alle å ha et aktivt forhold til invasjonen av Ukraina og dens påvirkning på universitetsfellesskapet. Svein skrev rørende tekster, slik som «Vi må til tross for alt som skjer i verden vise det motsatte av likegyldighet. Vi må vise kjærlighet, støtte, sympati og vi må handle; hver eneste dag. Til Ukraina igjen er fritt.» Så å si ingenting av dette har blitt gjort i solidaritet med palestinske medstudenter og kollegaer, hvertfall ikke noe som ligner på «til Palestina igjen er fritt.»
Ledelsens berøringsangst overføres også til det individuelle nivået, noe som legger store deler av belastningen på de palestinske studentene. For eksempel beskriver flere at de har måttet droppe undervisning, selv obligatorisk undervisning, fordi stillheten har blitt for tung.
Flere palestinske studenter har opplevd å gå inn i en forelesningssal og merke at medstudenter og lærere blir stille. Medstudenter er ukomfortable med å snakke om folkemordet i Gaza, og føler kanskje ikke heller at de kan snakke om hverdagslige ting. Da kan et hvert rom på universitetet bli stille.
En reaksjonær tilnærming
De få gangene Svein eller andre i ledelsen har uttalt seg om Palestina, eller satt i gang tiltak, har dette kommet som resultat av varig og fokusert press fra studenter og ansatte som forsøker å sette palestinske studenter og ansatte, og universitetets koblinger til det pågående folkemordet, på agendaen. Det har nesten aldri skjedd at universitetsledelsen av eget initiativ har tatt til orde for å anerkjenne eller ivareta palestinere på campus. Å måtte skrike inn i stillheten på denne måten er krevende, og det bygger opp under følelsen av å ikke være like mye verdt.
Konklusjon
Palestinacampen krever at dialogen og ivaretakelsen fremstilles slik de er, ikke slik Svein skulle ønske de var. Fremgangen i arbeidet for våre palestinske studenter har vært for svak og berøringsangsten er fortsatt sterk. Dialog er ikke noe som automatisk følger av å sitte i møter, spesielt når møtene svært sjeldent leder til noe håndfast. Fremover må palestinske studenter og ansattes ønsker og behov være i sentrum av tiltaksutforming. Vi kommer til å fortsette å stille krav inntil Svein og resten av ledelsen tar palestinske studenter på alvor.
Logg inn for å kommentere