K R O N I K K
Ved store deler av Det humanistiske fakultet er kontorvinduene omkranset av noen smått deprimerende gardiner. De er i fargen «blass industrigrå», og har et trykk som minner veldig om grafer. Jeg vet ikke hvem som i sin tid tok beslutningen om at denne estetikken egnet seg for humanistene. Formodentlig var det en som antok at humanister jo også er vitenskapsfolk, og at tall og tabeller, diagrammer og grafer, vel er sånt vitenskapsfolk holder på med? Så feil kan man ta.
Hvorvidt kinesolog og UiOs viserektor for klima, miljø og tverrfaglighet, Mette Halskov Hansen, har disse gardinene på sitt kontor, vet jeg ikke, men at hun har problemer med tall, synes åpenbart.
I en tekst på rektoratbloggen skryter hun av UiOs reviderte tiltaksplan for klima, miljø og bærekraft, som hun mener er «mer konsis og tydelig enn den forrige, og som vi tror legger et godt grunnlag for å intensivere bærekraftarbeidet ved UiO». Det må være lov å være uenig: Snarere enn konsis og tydelig, driver tiltaksplanen tull med tall, og dét på et punkt hvor UiO har gjort – og stadig gjør – altfor lite, nemlig flyreiser.
Ordet «flyreiser» er nevnt én eneste gang i dokumentet, noe man i seg selv kunne mene er en skuffende marginalisering av dette temaet. Verre blir det dog når man leser det som faktisk står om temaet, for der hevder dokumentet at: «I 2022 gikk utslippene fra flyreiser ned med 33 prosent», hvorpå det legger til at: «For at denne trenden skal fortsette er vi i gang med å utvikle nye retningslinjer for tjenestereiser.»
How to Lie with Statistics, heter en kjent bok, og dette må være et slående tilfelle på denne uedle kunsten. Tiltaksplanen informerer ikke leserne om hva som er baseline, og den allmenne forventningen vil vel da være at utslippene gikk ned med 33 prosent i forhold til foregående år, altså 2021? Om man gjør noen videre undersøkelser, også utenfor selve tiltaksplanen, forstår man fort at det ikke er denne forutsetningen som ligger til grunn.
I UiOs klimaregnskap fremgår det nemlig at nedgangen – som ifølge tiltaksplanen har skjedd i 2022 – er målt mot «referanseåret 2018», altså et par år før pandemien. Hvis man derimot måler 2022 mot det foregående året, som jeg tror de fleste som leser tiltaksplanen er tilbøyelig til å gjøre, fremgår det at utslippene fra UiOs flyreiser ikke bare har gått opp, men at de har gått kraftig opp. Så vidt jeg kan lese ut av den noe informasjonsfattige grafen var utslippene mer enn tre ganger så høye i 2022 som i 2021 – og økningen viser ingen tegn til å avta.
Formuleringen «I 2022 gikk utslippene […] ned med 33 prosent» er altså kraftig misvisende, og dermed er dokumentets snakk om tiltak «for at denne trenden skal fortsette» også helt bakvendt. Trenden er jo nettopp den motsatte av hva tiltaksplanen gir inntrykk av; den er ikke synkende, men tvert imot sterkt økende! Den eneste trenden man kan lese ut av UiOs klimaregnskap er at flyreisene ser ut til å være på vei tilbake til prepandemisk nivå.
Man kunne innvende at det vel er det samme hvordan tiltaksplanen fremstiller trenden, så lenge tiltakene er gode, men dette blir dobbelt feil.
For det første er det slett ikke uvesentlig hvordan man fremstiller trender: Det bidrar blant annet til å forme vurderinger man gjør av hvor det haster med tiltak. Hvis man kan vise til at utslipp fra flyreiser går opp, gir det naturligvis langt sterkere insentiv til å bruke kraftige virkemidler, enn om man fremstiller trenden som synkende. I sistnevnte tilfelle er det lett å tillate seg å hvile på sine laurbær, mens man isteden retter innsatsen et annet sted hvor den angivelig trengs mer.
For det andre er det ganske utopisk å forestille seg at de konkrete tiltakene i planen skal sikre måloppnåelse på dette området. Det å sette seg klimamål man ikke når, er riktignok noe av en nasjonalsport her til lands, men så føyer altså denne tiltaksplanen seg inn i rekken
. Tiltaksplanen informerer om at målet er «50 prosent utslippskutt fra flyreiser]», men igjen mangler man en baseline: Ser man for seg 50 prosent kutt i forhold til toppåret 2019, eller i forhold til bunnåret 2021? Eventuelt et annet – vilkårlig valgt – år?
Uansett virker det helt urealistisk at tiltakene skal ha noen nevneverdig effekt. Det foreslås nye retningslinjer som kan være et virksomt tiltak, men bare under den forutsetning at de er sterkt begrensende på reisevanene. Så underkommunisert som temaet flyreiser har vært ved UiO, kan jeg aldri forestille meg at retningslinjene kommer til å gripe inn i de ansattes praksis på noen betydelig måte. For øvrig foreslås nye rammeavtaler for tjenestereiser og årlig rapport om utslipp – som jeg spår at vil ha kun en beskjeden effekt.
Forskning på akademikeres flyvaner viser at dette er et sammensatt fenomen, som man må gripe an på flere fronter samtidig. Man må se på det ikke bare som et personlig anliggende, som hver enkelt ansatt må ta stilling til, men som et institusjonelt og kulturelt spørsmål. Institusjonen UiO må ta stilling til hvilke reiser den skal unne seg, og så – eller, aller helst, samtidig – harmonisere denne beslutningen med verdier, oppmuntringer, begrunnelser, rasjonaliseringer, sanksjoner, osv. – kort sagt, en kultur – som forteller de ansatte at dette er det rette.
Én konkret innsikt fra denne forskningen er at det er stor forskjell på ulike ansatte når det gjelder utslipp fra flyreiser: Mens noen knapt har slike utslipp i det hele tatt, er det et lite sjikt akademikere som synes «flyavhengige». Skal man ha noe håp om å redusere utslippene i tråd med det tiltaksplanen forespeiler leseren, må man tørre å rette tiltakene dit hvor de kan gjøre en forskjell, altså mot denne gruppen. Jeg sporer ingen tegn til dette.
I alle tilfelle er det første steg mot målet om reduksjon at man begynner å eksponere utslippene fra akademikeres flyreiser. Og det gjør man ganske bestemt ikke, om man tuller med tall.
Logg inn for å kommentere