Surere med årene

Uniforum 18/96
­ Det kan ofte virke som om debattanter som meg blir mer kjent for å «mene noe om mye» enn for innholdet i det vi sier. Da kan det virke litt poengløst å være med, sier Thomas Hylland Eriksen, professor i antropologi. Nå sier han nei til nesten alle henvendelser fra mediene og skriver heller kronikker.

­ Jeg sier nei når det er temaer jeg ikke interesserer meg for eller som jeg ikke har noe å si om, sier Hylland Eriksen. Men han er ikke redd for å uttale seg om ting som ligger utenfor hans eget fagfelt.

­ Som akademiker er jeg spesialist innen ett felt. Men som intellektuell er jeg interessert i å forstå verden og debattere vårt eget samfunn. Flere på universitetet burde opptre som intellektuelle i tillegg til at de er akademikere. Det er vår oppgave å gjøre verden litt mer kompleks, mener han.

­ Det er en konflikt mellom journalistikk og forskning. Mens forskerne kan tilby kompleksitet, ønsker journalistene entydige utsagn med utropstegn etter. Hvis vi vil nå ut i mediene, må vi ta hensyn til dette og spille på medienes premisser. Ellers kan vi fort få en defensiv, resignert, surmaget ­ og helt legitim ­ holdning. Jeg er selv blitt surere og surere med årene og merker at jeg har fått rollen som en som mener mye om mye uten at folk har oppfattet budskapet i det jeg sier. Nå skriver jeg heller en kronikk framfor å delta i Holmgang, forteller han.

Likevel mener han det er et større problem at universitetsfolk er selvhøytidelige, pompøse og politisk feige enn at de lar seg bruke av mediene.

­ Det er for eksempel mange i Norge som forsker på innvandring, men få av dem deltar i den offentlige innvandringsdebatten, sier han.

­ Trengs det et stort ego for å stikke seg fram i mediene?

­ Nei, det er like viktig ikke å ta seg selv så alvorlig, ikke være prippen. De med størst ego holder seg nok unna journalister, tror Hylland Eriksen.

Han mener at forskningsformidling kan virke direkte demeritterende på en universitetskarriere:

­ Dette gjelder både forskningsformidling generelt, som å holde foredrag og skrive lærebøker, men kanskje særlig deltakelse i den offentlige debatt. Det er en vanlig oppfatning i universitetsmiljøet at hvis man ligger i forskningsfronten, har man ikke tid til å drive med popularisering. Men dette er empirisk feil, sier han.

­ Får du mindre tid til forskning når du driver formidling?

­ Ja. Det tar tid å holde kurs og skrive lærebøker. Men akkurat det å være i mediene, krever lite tid. Det er ikke mye som går fortere enn å bli intervjuet i Dagbladet, sier han. Selv om han nå altså foretrekker å skrive kronikker og råder andre som vil skrive i aviser til å uttrykke seg enkelt:

­ Husk at du skriver for folk som kan mindre enn deg, og at de skal føle seg klokere, ikke dummere etter at de er ferdige med å lese.


Uniforum 18/96

Publisert 12. des. 1996 17:09 - Sist endra 1. sep. 2014 13:21
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere