Effektiviseringsprosjektet (EFP).

En ytring like før det er for seint!

­ Det kan virke som om prosjektledelsen i Effektiviseringsprosjektet (EFP) synes det er viktigere å rasjonalisere enn å effektivisere. Og det var vel ikke hensikten med EFP? spør Ulrik Sverdrup.

De universitetsansatte arbeider i dag effektivt og hardt!

På grunn av det stadig økende antallet studenter, nye arbeidsoppgaver pålagt av overordnet politisk myndighet, ny teknologi og nye systemer har både vitenskapelig og teknisk/administrativt ansatte måttet arbeide hardt og strukket seg. Som Lucy Smith sier i årsmeldingen for 1993, «langt ut over det som er rimelig å forvente». I årsberetningen for 1994 sier Tor Saglie og Lucy Smith samstemt at:«Takket være en meget stor innsats fra ansatte i alle typer stillinger, kan universitetet likevel i hovedsak rapportere om høyere resultattall enn de mål som ble satt av bevilgende myndigheter i 1994.»
De målbare resultatene av dette arbeidet har aldri vært større. Tallene for 1994 og 1995 viser at det er markert økning på praktisk talt alle områder. Noen få eksempler: antallet doktorgrader har økt i 1995 med 23,8 %. Antallet hovedfagsstudenter har økt i samme tidsrom 9,3 %. 10 % økning på utlån av bøker og tidsskrifter både i 1994 og i 1995. Økningen i vekttall på lavere grad i 1994 var 12 684, i 1995 på 18 490. Teknisk avdeling fikk en arealtilvekst på 20 % uten økning i antall stillinger. Og et rekordhøyt antall studenter på over 38 000. Økningen i vitenskapelige publikasjoner var på 3,3 % i 1994 og på hele 5,3 % i 1995.
I tillegg har de sentrale myndighetene de siste årene pålagt virksomhetene i staten en rekke forskrifter og bestemmelser som krever administrativt merarbeid for både vitenskapelig og administrativt ansatte. Her kan nevnes målstyring, virksomhetsplanlegging, internkontroll, nytt økonomireglement for staten, i tillegg til nye og skjerpede bestemmelser på en rekke områder i forvaltningen.
Situasjonen er derfor ikke slik at vi har ansatte med ledig kapasitet, ubrukte ressurser og effektiviseringsgevinster å hente i universitetssystemet. Universitetet har for få ressurser allerede i dag, både administrative-, tekniske- og forskningsressurser, i forhold til oppgavene. Økningen i arbeidsoppgaver er ikke fulgt opp med tilstrekkelige ressurser fra myndighetenes side.Det var derfor meningsløst å sette dette EFP i gang. Ledelsen ved UiO burde brukt sin tid og arbeidskraft til å dokumentere behovet for flere ressurser fra statens til UiOs primærvirksomhet, forskning, undervisning og teknisk utstyr. UiO har i dag godt fungerende støttefunksjoner (det viser brukerundersøkelsene), som ikke er større enn sammenlignbare universiteter, tvert imot. Prosjektet fører nå til innbyrdes krig om knappe ressurser og en ressursødende omstilling av mange ansatte.

MANGE ANSATTE RISIKERER OMSTILLING

I forprosjektet til EFP ble det fra prosjektledelsen foreslått 100 millioner som innsparingsmål. Det ble strøket på grunn av sterk motstand. Det er nærliggende å anta at prosjektledelsen fortsatt ønsker å nå en slik målsetting. Det betyr at mange stillingsressurser må flyttes fordi ingen skal sies opp. Det kan dreie seg om flere hundre personer. Tenk kostnadene, frustrasjonene, arbeidsmiljøforandringene, usikkerheten og ulempene alle disse omstillingene fører med seg. Alt snakk om nye utfordringer og positive forandringer er skuebrød i forhold til de negative følgene dette vil få. Det er mennesker det dreier seg om og ikke brikker i et spill. Med en slik mulig framtid i vente er det ikke rart at universitetsdirektøren har problemer med å «selge» prosjektet til de ansatte.

EFP ER BLITT FOR STORT OG DYRT

EFP er blitt stort, nærmest uoversiktlig. Praktisk talt alle endringer av betydning ved institutter, avdelinger og fakulteter blir dyttet inn i prosjektet. Prosjektet blir derfor umulig å ha helhetlig informasjon om og politisk grep om for andre enn universitetsdirektøren og hans prosjektstab og konsulentfirmaet Kearney. EFP er blitt dyrt. Flere millioner koster konsulentfirmaet Kearney. For ikke å snakke om alle de årsverkene som er gått med til møter i arbeidsgruppene, undergruppene og diverse visjonsseminarer.

INFORMASJONEN OM PROSJEKTET SOM ALDRI KOM!

Informasjonen til de ansatte fra UiOs ledelse er alt for dårlig. Dette innrømmer universitetsdirektør Tor Saglie i siste nummer av Uniforum på tross av tidligere lovnader til de ansatte (gult flak til alle ansatte i september). Han lover ingen bedring på denne siden av året!
EFP har hele tiden vært styrt av en liten gruppe innen ledersjiktet, og det er kun disse personene som har oversikt over hva som skjer i prosjektet. Universitets-ledelsen har ikke klart å sette lokale ledere i stand til å informere sine ansatte på en forsvarlig måte. Dette har ført til at ledere ved UiO i svært varierende grad er kjent med hva som skjer i EFP, og det har skapt uro og usikkerhet hos mange ansatte. (Et hederlig unntak er SV-fakultetet.)

SLUTTFASEN I PROSJEKTET NæRMER SEG!

De foreløpige arbeidsgrupperapportene fra de seks fakultetene som kom med i 2. runde og USIT, viser at disse har lagt mye vekt på å bedre kvaliteten på støtteapparatet i sine forslag, dvs. effektivisere ved kvalitetsforbedrende tiltak. Dette vil kunne bety lettelser og direkte avlastning i det administrative arbeidet de vitenskapelige i dag har for mye av. Her ligger en klar gevinst som kan bety bedre tid for de vitenskapelig ansatte til forskning. Fakultetene har kommet frem til at det er lite å vinne med overføringer av stillingsressurser fra adm. til vitenskapelige stillinger. Dette er et uttrykk for at fakultetene mener at de har effektivisert sin virksomhet nok i en årrekke og atpåtil oppnådd stadig bedre resultater. Det er et uttrykk for at de mener de må ha en tilstrekkelig administrativ stab for å kunne utføre sine oppgaver på en forsvarlig måte, blant annet å avlaste de vitenskapelige deler av deres adm. arbeid.
Prosjektledelsen med universitetsdirektøren i spissen er ikke fornøyd med fakultetenes foreløpige rapporter. De vil ha stillingsressurser, og presset på fakultetene har satt inn. Den mest nærliggende tolkning av dette presset fra prosjektledelsens side er at det er viktigere å rasjonalisere enn å effektivisere. Og det var vel ikke hensikten med EFP? Styringsgruppa som universitetsdirektøren foreslo sammensetningen av og som Kollegiet oppnevnte i august i fjor, skal behandle sluttrapportene fra fakultetene, USIT og sentraladministrasjonen om to-tre uker. Derfor er tiden svært knapp for de enkeltpersoner, institutter og grupper ved UiO som ønsker å sette seg inn i hva EFP er og kanskje gjøre noe for å redusere skadevirkningene av dette meningsløse rasjonaliseringsprosjektet som sannsynligvis vil bidra langt mer til nedbygging av UiO enn å gjøre UiO mer effektivt.

Ulrik Sverdrup

avdelingsleder, fakultetsbiblioteket MN

Publisert 2. des. 1996 14:33 - Sist endra 1. sep. 2014 13:20
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere