Annen generasjons innvandrere på Blindern: ALLTID UTLENDING

Uniforum 15/96


Tho Van Nguyen kom til Norge som båtflyktning i 1978. Han var åtte år. Hans barndom ble norsk, hans skriftspråk er norsk, men på Blindern har han i snart fem år bare vært «en utenlandsk student». Han føler seg isolert og avvist av både norske medstudenter og forelesere.

AV INGEBORG WIESE

­ Holdningen til veiledere og forelesere opplever jeg ofte som negativ. De kan overse oss, ta for gitt at vi ikke forstår eller tydelig uttrykke utålmodighet når vi ber om hjelp. Jeg har ennå til gode å oppleve en foreleser som gjør noe aktivt for å skape kontakt og samarbeid mellom norske og utenlandske studenter. I utgangspunktet isolerte jeg meg ikke på Blindern, men Blindern har isolert meg. Uansett hva jeg føler inne i meg for Norge og det norske, vil jeg alltid bare være en utlending fra Vietnam, sier Tho Van Nguyen som holder på med hovedfag i immunologi ved Biokjemisk institutt.

 

Han forteller om kollokviegrupper som starter opp som fargerike fellesskap, men som snart skrumper inn til å bestå av bare studenter med utenlandsk bakgrunn. Uten forvarsel trekker nordmennene seg ut og går inn i grupper med bare norske. Det samme skjer i gruppeundervisning. De norske søker bevisst samarbeid med hverandre.

 

­ Jeg synes universitetets lærere bør bli mer bevisste. De kan bidra til å skape positive holdninger og relasjoner mellom oss og norske studenter, sier Tho Van Nguyen.

ORGANISERER SEG

Pakistansk Studentsamfunn, Vietnamesisk studentforening, Muslimsk Studentsamfunn. Og enda finnes det mange flere. Annen generasjons innvandrere organiserer seg på Universitetet i Oslo. For mange av dem har Blindern sosialt sett vært en stor skuffelse. Da kan det være godt å ha hverandre. Noen å gå til, noen å være sammen med.

 

­ Blindern er så stort. Det var et bedre sosialt miljø i den videregående skolen, og vi hadde mye mer kontakt med norsk ungdom da enn på universitetet, mener Nga Nguyen og Viet Pham, begge 22 år gamle fra Vietnam.

 

Hun studerer farmasi, han kjemi. De forteller at de fleste vietnamesere vil inn på enten medisin, odontologi eller farmasi. Det skyldes først og fremst at utdanningen leder fram mot et klart definert yrke. Frykten for å bli utestengt fra det norske arbeidsmarkedet sitter dypt hos dem.

 

Både Nga Nguyen og Viet Pham arbeider hardt. De haster mellom forelesninger, lesesal og lab, de som så mange andre. De skylder ikke på noen over manglende sosialt liv og vennskap med norske studenter. De bare erkjenner at det har blitt sånn, og at det er en skuffelse.

 

Vietnamesisk studentforening har rundt 60 medlemmer. Ifølge universitetets studieavdeling er 80 studenter med vietnamesisk bakgrunn registrert ved Blindern våren 1996. De aller fleste av disse er annen generasjons innvandrere, i likhet med studenter med pakistansk bakgrunn, som er registrert med 79 studenter. Disse tallene er langt fra så nedslående som presseoppslag den siste tiden, hvor 1994-tall fra Statistisk sentralbyrå viste at under 100 barn av innvandrere fra Asia, Afrika og Latin-Amerika tok høyere utdanning i Norge.

FØLER SEG IKKE ISOLERT

På Frederikke sitter en gjeng pakistanske studenter. Flere av dem er født i Norge. De synes det virker litt pussig å bli kalt innvandrerstudenter. De tror at minst 150 med pakistansk bakgrunn tar høyere utdanning i Norge i dag, og at det bare i løpet av de to siste årene har skjedd mye. I sitt miljø er de enere. Foreldre, søsken og venner er stolte av dem.

 

­ Vi føler ikke at vi isolerer oss på Blindern. Vi er opptatt av integrering, og gjennom Pakistansk Studentsamfunn (PSS) arbeider vi for å oppmuntre og motivere pakistansk ungdom til å ta høyere utdanning, sier Abid Ali Teepo og Aesha Mahmood, som begge har lederverv i PSS. Han studerer informatikk. Hun holder på med både engelsk og psykologi.

 

Abid forteller om hvor hardt han i tenårene prøvde å bli "en god nordmann", men at det aldri ble bra nok. Nå har han sluttet med det, og i stedet funnet den balansegangen han lengtet etter. Den har han funnet på Blindern.

 

­ Jeg føler meg integrert i det norske samfunnet, men jeg tar også vare på det pakistanske i meg og min kultur. Da jeg var yngre, hadde jeg ikke mot til det. Tenårene er vanskelige for innvandrerbarn. Gjennom PSS ønsker vi å ha kontakt med pakistansk ungdom i den videregående skolen, for å følge dem opp i disse vanskelige årene, sier Abid Ali Teepo.

 

Aesha var eneste pakistaner på sitt klassetrinn ved Lambertseter videregående skole. Hun har alltid hatt norske venner. Hun er glad hun ikke vokste opp i et miljø med overvekt av innvandrere, som på Tøyen. For henne har det vært positivt å være i mindretall blant nordmenn.

 

­ Jeg er alltid blitt støttet hjemmefra til å ta høyere utdanning. Jeg er stolt over å klare noe som mange nordmenn ikke trodde vi skulle klare, sier Aesha Mahmood.

ISOLERT: ­ I utgangspunktet isolerte jeg meg ikke på Blindern, men Blindern har isolert meg, sier hovedfagsstudent Tho Van Nguyen. (Foto: Kirsten Faustino)

AKTIVE STUDENTER: Saleem Raza Ahmed , leder for Muslimsk Studentsamfunn (til v.) og Aesha Mahmood og Abid Ali Teepo fra Pakistansk Studentsamfunn.

(Foto: Xenia Isaksen)

 


Uniforum 15/96

Publisert 31. okt. 1996 22:52 - Sist endra 1. sep. 2014 13:19
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere