Universitetet og de mange grader

Uniforum 15/96

DEBATT

Studentveksten har skapt problemer som vanskelig lar seg løse innen det gamle systemet, mener professor Jens Erik Fenstad.

Norge har på få år bygd opp et høyere utdanningssystem nesten uten sammenlikning i Europa. Mens det gamle universitet var embetsstatens universitet og angikk knappe 5 % av befolkningen, er i dag snart 50 % av ungdommen studenter under den nye lov for universiteter og høgskoler. Veksten har skapt problemer som vanskelig lar seg løse innen det gamle system; når antallet hovedfagsstudenter på statsvitenskap på få år er mer enn tidoblet, er det nødvendig med endringer både i studiets form og i studiet som forberedelse til et yrke.

Forslaget til endring av cand.mag.-graden tar fatt i disse utfordringene. Mange av forslagene er vel begrunnet og burde kanskje ha vært gjennomført for lenge siden. Her synes det som deler av universitetet har ligget vel 40 år etter det reformarbeid som ble gjennomført for realfagsstudiet i slutten av 1950-årene. I et noe lengre universitetshistorisk perspektiv fremstår Harald Ulrik Sverdrup som en vel så viktig reformator som det senere Hernesutvalget. Det var bare Sverdrups tidlige død som forskjøv den nødvendige reform av forskerutdanningen fra 1960- til 1990-årene.

Cand.mag.-utvalget foreslår en mastergrad på fire år. Det forutsettes at det nåværende hovedfag beholdes og at den som sikter mot dette, ikke tar mastergraden, men skifter over til hovedfagssporet i løpet av studiet. Det nye ved mastergraden i forhold til dagens cand.mag.-grad er en prosjektoppgave av et semesters omfang.

Sett bare som en omorganisering av lavere grad, er forslaget viktig. Men sett mot studiet som en helhet, er det ikke uten problemer. Grader er selvsagt et nasjonalt anliggende, men vi kan ikke stille oss fritt i forhold til dagens europeiske situasjon. Ute i Europa ønsker man også å rydde opp i sitt gradsystem stilt overfor masseutdanningens utfordringer. Det er et gjennomgående trekk at systemene konvergerer mot et to-gradssystem: en mastergrad og en doktorgrad. Det man strides om, er vektleggingen mellom de to elementer - hvordan et totalt forløp på åtte til ni år skal fordeles på de to nivåer.

Hvor mange grader bør vi sitte igjen med i Norge? Det kan bli trangt om plassen. Hvis vi forflytter oss fra Oslo til det nye NTNU, og hvis vi forutsetter at den nye mastergrad gjennomføres, vil vi der ved enkelte institutter få tre konkurrerende grader: en mastergrad på 4 år en siv.ing.-grad på 4 1/2 år og en cand.scient.-grad på 5 år. De to første forutsetter en prosjektoppgave, som i krav vil være sammenliknbare for de to grader. Den siste har et krav om en noe mer omfattende hovedfagsoppgave. Men hovedfag er over tid ingen konstant størrelse. Forsvarere av det gamle system bør huske at den typiske hovedfagsoppgave i matematikk var en seks ukers prosjektoppgave med relativt standardiserte, om enn ganske kompliserte, beregninger.

Lykkes man med mastergraden, er det vanskelig å tro at de tre grader vil gi forskjellig kompetanse på arbeidsmarkedet. Den nye mastergraden vektlegger både kunnskap og evnen til skriftlig fremstilling. Særlig det siste er forsømt innenfor dagens studieordninger, men er en viktig ferdighet å bringe med til arbeidsmarkedet.

I dag kvalifiserer både siv.ing.-graden og cand.scient.-graden til opptak til den organiserte forskerutdanning. Det er vanskelig å tro at ikke også mastergraden de facto vil gi samme mulighet. Det er derfor sterke grunner til å se den foreslåtte endring av cand.mag.-graden i sammenheng med en vurdering av hovedfaget og en mulig overgang til et togradssystem.

Jens Erik Fenstad
professor


Uniforum 15/96
Publisert 31. okt. 1996 22:50 - Sist endra 1. sep. 2014 13:19
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere