Effektivisering og kvalitet

Uniforum 13/96

DEBATT

Det er klare grenser for hvor langt man kan effektivisere, uten at dette har konsekvenser for kvaliteten, mener professor Tore Hansen.

I en kjent artikkel, der problemene knyttet til effektivisering av arbeidsintensiv tjenesteyting drøftes, gir den amerikanske økonomiprofessor William Baumol følgende eksempel på et av de mange dilemmaer man vil være konfrontert med i å finne en fornuftig tilpasning mellom arbeidsinnsats og produktets karakter og kvalitet: Det er (minst) to måter man kan fordoble effektiviteten ved framføring av en strykekvartett. Den ene er å sløyfe to av instrumentene, mens den andre er å spille dobbelt så fort som angitt på partituret.

Det dette eksemplet først og fremst viser, er at det innenfor en rekke ulike former for tjenesteproduksjon - blant annet av den typen vi driver med på universitetet - ikke er mulig å trekke noe klart skille mellom produkt og arbeidsinnsats/ressursinnsats. Ikke minst er kvaliteten ved produktet tett koblet til den arbeidsinnsats som medgår til fremstillingen av det.

Universitetets effektiviseringsprosjekt legger til grunn en modell i form av en verdikjede basert på forestillingen om at det er mulig å skille mellom produkt og ressursinnsats/arbeidsinnsats. Formålet med prosjektet er å overføre mer ressurser til de såkalte primæraktivitetene: forskning, undervisning og formidling. Dermed er det støtteaktivitetene som søkelyset rettes mot; det er her ressursene skal hentes for å styrke primæroppgavene.

Av erfaring erkjenner jeg at det kan være gevinster å hente i forenklete og mer effektive administrative rutiner. Men jeg tror samtidig at det er klare grenser for hvor langt man kan gå uten at dette har konsekvenser for kvaliteten ved de tjenester vi yter. For et par år siden var det administrative honnørordet ved universitetet «kvalitetssikring», ikke minst en kvalitetssikring i forhold til oppgaver av administrativ karakter - slik som personalforvaltning, forvaltning av student- og studiesaker, økonomiforvaltning og en kvalitetsmessig forbedring av grunnlaget for de beslutninger som vi fatter (ved årsplaner, undervisningsregnskap o.l.). Den nærmest eksplosive økningen i bruk av IT-tjenester - med behov for oppdatering av utstyr og kompetanse - er også forhold som har stilt større krav om administrativ ressursbruk, men hvor de færreste vil hevde at dette har gått på bekostning av primæraktivitetene - snarere tvert om. Også den økte bevissthet rundt og krav til vårt ansvar og våre forpliktelser som arbeidsgivere - blant annet i tilknytning til lokale lønnsforhandlinger - har ført til større administrative belastninger, men har uten tvil også bidratt til en kvalitetsøkning i arbeidsbetingelser og arbeidsmiljø rundt våre primæraktiviteter.

At mye av den administrative vekst man har hatt, blant annet som følge av oppgavedelegering til fakultets- og instituttnivå, har ført til kvalitative forbedringer, kommer også klart fram i NIFUs rapport om «Byråkratisering av universitetene?» (Legg merke til spørsmålstegnet - da rapporten på ingen måte trekker noen entydig konklusjon), hvor det i kapitlet av Gornitzka og Marheim Larsen fastslås at «delegering ikke bare har hatt mer administrasjon som resultat, men at det samtidig har betydd en kvalitativ endring i de administrative oppgavene på instituttnivå». Dette er en konklusjon jeg kan underskrive etter også å ha opplevd det «gamle administrative regime» ved mitt institutt i egenskap av bestyrer.

Det er mitt håp at man i det fortsatte arbeidet med Effektiviseringsprosjektet har øynene åpne for denne tette koblingen mellom kvaliteten ved de oppgaver vi utfører og den arbeidsinnsats - også av administrativ art - som medgår til oppgaveløsningen.

Professor Tore Hansen

Institutt for statsvitenskap


Uniforum 13/96
Publisert 25. okt. 1996 01:10 - Sist endra 13. mai 2019 14:01
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere