Ti års kvinneforskning feires

AV INGEBORG WIESE

Faglig leder Harriet Bjerrum Nielsen er ikke synlig nervøs for resultatet. Hun tror Senter for kvinneforskning gjør et viktig arbeid innen tverrfaglig forskning, og ser det som helt urealistisk å skulle nedlegge det. Hun synes de har mye å feire etter ti år. Jubileet ble blant annet markert med et stort seminar 4. september, hvor et historisk tilbakeblikk, presentasjon av prosjekter og en paneldebatt om senterets rolle som pådriver i forskning og undervisning sto på programmet.

­ Etter ti år håper vi å få fortsette uten tidsgrense. Vi ønsker å være et frittstående senter og ikke tilhøre noe fakultet. Det beste for oss er å være direkte underlagt Kollegiet, slik som nå. Og vi ønsker oss flere vitenskapelige stillinger. Jeg er den eneste fast ansatte i full vitenskapelig stilling, og det holder ikke lenger, understreker hun.

NORGE TIDLIG UTE

­ Samfunnsforskere i 1960-årene var opptatt av det negative kjønnsrollemønsteret som de oppdaget gjennom sitt arbeid. De kalte seg ikke kvinneforskere, men de la grunnlaget for den kvinneforskningen som fikk en «flying start» et tiår senere, mener Bjerrum Nielsen.

Norge var tidlig ute med en organisert kvinneforskning. I 1977 fikk man et eget sekretariat i daværende NAVF. Det var det ingen av de andre nordiske landene som hadde. I 1970-årene strømmet kvinnene til universitetet, og kvinneforskningen blomstret opp og markerte seg innen samfunnsforskning og humaniora. Den ble viktig som et supplement til, og for å korrigere vitenskapen.

­ Det er stort sett menn som har bygd opp fagvitenskaper. Det var derfor behov for fagkritisk forskning. Mye forskning viste seg å være skjev, fordi kjønnsperspektivet ikke var tatt med. Ett eksempel: Arbeid i et tradisjonelt sosiologisk perspektiv betyr lønnet arbeid i produksjonen, fortsetter Bjerrum Nielsen.

Hun har mange eksempler på hvordan en del mannlige forskere ikke forstår hva kjønn har med deres egen forskning å gjøre. De henter sin fornuft kun fra sine erfaringer som menn, og forstår ikke at det finnes andre typer menneskelig erfaring. I tradisjonell alkoholforskning for eksempel kan kvinner risikere å ende opp som såkalte avvik fra det normale, fordi de drikker mindre enn menn.

«IKKE MITT FELT»

­ I praksis driver vi kvinne- og kjønnsforskning, men vi har fortsatt problemer med å få gjennomslag for vår forskning i mannlige fagmiljøer. De trekker seg fort og sier at «dette er ikke mitt felt». Da innser de ikke at kvinne- og kjønnsforskning er et metaperspektiv i de fleste fag. Bare et lite mindretall av dagens kvinneforskere sitter ved senteret vårt. De fleste er spredt rundt i ulike fagmiljøer, sier Bjerrum Nielsen.

Men ett eksempel på glimrende samarbeid med et mannsdominert fagmiljø trekker hun gjerne fram, og det er overraskende nok Det teologiske fakultet. ­ Teologer er opptatt av blant annet etikk og moral, og skjønner at kjønn er en viktig dimensjon for å forstå utviklingen av det moderne samfunn. Det ble til et spennede samarbeid med prosjektet Moraltradisjonen i Norge, forteller hun.

FLEKSIBEL KJØNNSIDENTITET

I fag som litteraturvitenskap og sosiologi er kjønnsperspektivet viktig og blir behandlet seriøst, mener Bjerrum Nielsen. Mer bekymret er hun for statsvitenskap, hvor hun har inntrykk av at det har skjedd mye mindre til tross for at over halvparten av studentene er jenter.

­ Unge kvinner i dag har mye av det vi tradisjonelt har oppfattet som «maskulin» kompetanse. Kjønnsidentiteten er fleksibel, og kvinner flest er overbevist om at de har de samme mulighetene som menn. Når så paradiset slår sprekker, tror jeg disse unge kvinnene blir forbannet og vil slåss for det de trodde på.

« Udviklingen er slet ikke så sørgelig», mener Harriet Bjerrum Nielsen på sitt myke dansk. Nå skal det feires! ­ Norge var tidlig ute med en organisert kvinneforskning, forteller faglig leder for Senter for kvinneforskning, Harriet Bjerrum Nielsen. (Foto: Ståle Skogstad)