Hvorfor effektivisering, og hva medfører den?

Innhold Uniforum 11/96

DEBATT

Såkalt slanking av en bedrift kan vise seg å få alvorlige konsekvenser for produktutvikling og vekst, skriver førsteamanuensis Jan Erlvang, som et apropos til Universitetet i Oslo sitt effektiviseringsprosjekt.

BAKGRUNN

Universitetet i Oslo er midt opp i en storstilt effektiviseringsprosess. Det historisk-filosofiske fakultet og Det medisinske fakultet har falt ned på hver sin modell. De andre fakultetene tar nå opp arbeidet ved å fremme forslag til arbeidsutvalg.

Begrunnelsen for effektivisering er selvsagt å utnytte ressursene bedre. Å være uenig i dette riktige og velmenende utsagn er umulig.

FORMåLET

For UiO er det rimlig å anta at de innsparte ressursene vil bli brukt:

1. Til interne omstillinger og/eller

2. Til forventede pålagte sparetiltak fra Staten.

Hvis punkt 2 forventes, er en planlagt effektivisering eller innsparing langt å foretrekke fremfor ostehøvel-prinsippet; en bestemt prosentsparing på alt og alle. Prosentberegningen er vel den mest uheldige budsjettering enten det gjelder økninger eller nedskjæringer. De små og fattige rammes da alltid reelt hardest. Det er vel neppe for intet at LO arbeider for krone-tillegg i lønnsforhandlinger.

Interne omstillinger (pkt 1) er vel likevel dagens mål for effektiviseringen; overføre lønnsmidler fra administrativt personell til vitenskaplig personell.

Det er selvsagt betryggende at innsparingen synes tenkt gjennomført med omstillinger og pensjoneringer, eventuelt tidlig-pensjonering og ingen oppsigelser.

At det er store forskjeller både på fakultets- og grunnivå må vel erkjennes. Disse forskjeller kan begrunnes ut fra reelle forhold, men kanskje like meget er historisk betinget og/eller det enkelte nivås evne til å arbeide for sitt uten å behøve å tenke på helheten.

PREMISS FOR EN EVENTUELL EFFEKTIVSERING

Etter mitt skjønn må det ligge minst tre forutsetninger, bevisste eller ubevisste til grunn for en slik større effektivisering som nå planlegges.

* Arbeid gjøres i dag unødig på flere nivåer. Dette synes erfaringsmessig riktig.

Likevel virker det ikke som om prosessen har startet i dette utgangspunkt, snarere ved at vi skal spare et bestemt antall årsverk uten å tenke realistisk på hvordan.

* Mange ansatte gjør lite eller utfører arbeid som er unødig.

Et slikt utsagn inneholder alltid noe av en sannhet, men etter mange tiår ved UiO har jeg liten tro på at en innsparing ut fra dette vil telle i en større sammenheng.

* Det vitenskaplige personale kan gjøre deler av det administrative arbeid som blir utført av det påtenkte innsparte personale.

Administrasjonen må vi ha. Det hele dreier seg om hvor store nettogevinster det blir av en slik stor effektiviseringsprosess.

På mitt institutt ønsker det vitenskaplige personale seg mer assistanse til enkelt kontorarbeid (ffeks. kopiering, utsendelser osv), søknadsskriving, heri til EU, forklaring på vanskelig tilgjengelige kontorapporter, bistand til gjester og gjesteforskere, osv. Det er grunn til å betvile at flytting av midler fra administrasjonen til det vitenskaplige personale ville gi noen som helst nettogevinst. Sikkert er det at vi ville få en demotivert administrasjon og et irritert vitenskaplig personell.

En måte å innspare ressurser til adminstrasjonen på er ved å kutte ned det vitenskaplige personalets arbeid ved deltakelse i styrer, råd og faste utvalg. Ad hoc-utvalg og prosjektgrupper kan tenkes anvendt. Bestyrer og dekanus kan gis økte fullmakter, til dels også kontorsjef og fakultetsdirektør. Men disse skulle da få en mindre stab til å utrede saker; og tilsvarende få til å utarbeide alternativer til sentrale fremlegg.

Dette minner meg forøvrig om den gamle maktstrukturen frem mot 1970, med faste bestyrere som nær var eneveldige. Disse forhold ønskes vel neppe tilbake i 1996.

Hva dette kan føre til, kan enhver tenke seg til. Det er rimlig å tro at betydelig tid for forskere og lærere vil gå med til lobby-virksomhet.

Trenden de senere tiår har i samfunnet vært effektivisering av administrasjon og produksjonsenheter. Det er ikke noe galt med dette, når tiltakene blir gjennomført rimelig.

Dagens Næringsliv (DN), 14. mai 1996 har en interessant artikkel: «Slankeguruer tok feil». «Ooops, jeg tok visst feil» sier Stephen Roach, sjefsøkonom i investeringsbanken Morgan Stanley. Han har spredd budskapet om slanking (= kostnadsbesparelser) de siste 15 år og har kostet millioner av mennesker jobben. I Norge har det vært flere ivrige følgesvenner.

En svensk leder (P. Barnevik) uttalte en gang (i følge DN), at ethvert hovedkvarter kunne slankes med 90 %. Roach har nå fått en aha-opplevelse (sitat fra DN) om at slankingen blir spist opp av mangelen på produktutvikling og vekst.

DN viser forøvrig til at Ivar Thoresen, administrerende direktør i PA Consulting nå har ugjendrivlige bevis for Roach's nye oppdagelse. De viser at det er bedre å konsentrere seg mer om inntektssiden og trivselen ved virksomheten.

Inntektsmulighetene ved UiO er flere og gode studenter gjennom systemet. UiO's kamp er om gode studenter, oppdrag fra industrien og EU, gode artikler og lærebøker; men kanskje ikke minst å gjøre UiO til en aktiv premissleverandør til samfunnet.

Dette er en innfallsvinkel nok mange synes ville virke mer motiverende.

Jan Erlvang
førsteamanuensis Matematisk institutt


Innhold Uniforum 11/96

Publisert 3. sep. 1996 21:59 - Sist endra 1. sep. 2014 13:16
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere