Stjerne med bakkekontakt

Innhold Uniforum 07/96
­ Jeg er ikke pessimist, men jeg liker å ha beina på jorda. Slik er ikke platefolk. Når de kommer bort i lunsjen og sier «Stalltips: 100 000 solgte plater før juni», ber jeg dem holde kjeft eller stikke, sier Unni Wilhelmsen (24), museumsvakt på Botanisk museum og lovende nydebutert pop-stjerne.

AV SVEIN ARTHUR KALLEVIK

Omgitt av Dagny Tande Lids botaniske kunstutstilling, lyse vegger og mengder av stillhet sitter hun i foajeen på Botanisk museum. På bordet ligger hennes første fanbrev fra en 14 år gammel jente.

­ Jeg har skrevet flere av tekstene mine her på jobben, og håndskrevet tekstene med penn og blekk til CD-omslaget. Arbeidsplassen min på museet blir nesten som et studio. Det er her jeg får mest ro, og det var her jeg gikk gjennom platekontrakten med PolyGram, sier hun.

Jobben som museumsvakt er hun svært glad i. Moren har jobbet på Zoologisk museum i 18 år.

­ Derfor ble det til at jeg var på museet i stedet for i barnehage. Jeg har liten lyst til å slutte å arbeide på Botanisk museum. Her kan jeg skrive, lese kilovis med bøker og sitte ute på trappa og samle fregner om sommeren, forteller hun.

LANDETS MEST SPILTE

Forventningene til debut-CD-en «To Whom It May Consern» har vært skrudd opp himmelhøyt de siste ukene. Unni Wilhelmsen er et «hot» navn på de norske hitlistene, og har vært landets mest spilte artist på radio med låten «Won't go near you again» i ukesvis. Alle tekstene og melodiene til CD-en har hun skrevet selv.

­ Låtene mine handler om ting jeg har opplevd og hvordan jeg reagerte på det. Jeg skriver låter i stedet for å skrive dagbok. Tekstene er personlige. De kan handle om alt fra den forelskelsen jeg hadde da jeg var 15 år, til folk jeg har møtt en gang, snakket med en times tid, men som var noe helt for seg selv, forteller hun.

Unni Wilhelmsen liker å reflektere over og å analysere fortiden, nåtiden og fremtiden.

­ Jeg har egentlig ikke noe forhold til det å være popartist. På forhånd har jeg tenkt over hva som kan skje, og hvordan jeg kommer til å reagere på forskjellige situasjoner. På denne måten er jeg forberedt. Jeg har bestemt meg for å bli glad når jeg hører meg selv på bussen, eller spaserer forbi en gård om kvelden og hører en av låtene mine fra et nachspiel. Men når det først skjer, blir det kanskje ikke så stort.

VILLE BLI SøPPELKJøRER

Arbeidserfaringen hennes er svært variert, fra oppvasken på Rikshospitalet til rulett-croupier. Den store altoverskyggende drømmen om å bli popstjerne har hun aldri hatt.

­ Da jeg var liten, ville jeg bli søppelkjører fordi de som kjørte i gården vår, var så hyggelige. De lekte med oss ungene, og lot oss få sitte på i bilen. Jeg grein da jeg måtte begynne på skolen og ikke kunne være med dem lenger, sier hun.

Ting har skjedd i ekspressfart. Etter sin første betalte spillejobb på Smuget ble hun oppdaget, fikk platekontrakt og skal nå lanseres både i inn- og utland.

­ Det ser ut til at plateutgivelsen vil forandre livet mitt. Til nå har jeg bare lekt. Hvis jeg kunne velge, ville jeg heller hatt en logo og ikke trynet mitt på plata. Vil heller være kjent på navn. Men jeg er sikker på at hallodama på TV blir mer gjenkjent enn hva jeg blir, flirer hun.


Innhold Uniforum 07/96
Publisert 24. juli 1996 22:13 - Sist endra 1. sep. 2014 13:14
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere