Universitetet i Oslo:


Grafisk illustrasjon: Arnt Sommerlund

Universitetet i Oslo har tosidige samarbeidsavtaler med universiteter i 36 land i forskjellige hjørner av verden.

AV GRO LIEN GARBO

I enkelte land som Tyskland, Frankrike og USA ­ samarbeider Universitetet i Oslo (UiO) direkte med en rekke universiteter. I Russland, Palestina og Zimbabwe har man samarbeidsavtaler med to universiteter i hvert land. Men i de aller fleste tilfellene forholder universitetet seg bare til en institusjon.

I tillegg inngår Universitetet i Oslo i nettverkssamarbeid med en rekke utenlandske universiteter via EU-systemet og via flersidig samarbeid med andre universiteter i Norge og i utlandet. Dessuten har mange forskere kontakter med kolleger ved universiteter i utlandet, som ikke er formalisert i form av offisielle avtaler.

FORSKJELLIG INNHOLD

Enkelte av samarbeidsavtalene med universiteter i utlandet er generelle og avspeiler først og fremst gjensidig vilje til framtidig samarbeid, mens andre er mer spesifikke og forpliktende.

­ Tradisjonelt har de fleste avtalene mellom forskere ved UiO og forskere i utlandet vært individuelle avtaler. Det har vært mye aktivitet, men liten total oversikt. Ofte har ikke den rasjonelle utnyttelsen av avtalene vært god nok, sier direktør for Internasjonal avdeling, Sigrid Holtermann.

I januar 1993 vedtok Kollegiet at en avtale må være undertegnet av universitetsledelsen hvis den skal være bindende for hele universitetet.

Internasjonal avdeling har som oppgave å gi råd og å bistå miljøer som er interessert i at universitetet inngår samarbeidsavtaler med et utenlandsk universitet.

­ Det er viktig at et ferdig oppsett til avtale fra andre utenlandske universiteter ikke undertegnes før det har vært gjennomgått hos oss, sier rådgiver i Internasjonal avdeling, Olve Sørensen.

Internasjonal avdeling har språklig og administrativ kompetanse og dessuten oversikt over universitetets totale internasjonale engasjement.

­ Inngåelse av avtaler kan bygge både på kontakter som oppstår fagmiljøer imellom, ut fra et ønske om å utveksle studenter ­ og på en overordnet strategisk tenkning over hva Universitetet i Oslo har behov for som helhet, sier Sørensen.

­ Det kan også være politiske årsaker til at universitetet går inn i et samarbeid, legger Holtermann til, og viser blant annet til samarbeidet med palestinske universiteter.

Hun understreker at universitetet har fått en bedre koordinering og oversikt over avtaleinngåelse enn hva som var tilfellet tidligere.

Internasjonal avdeling legger vekt på at samarbeidsavtaler med utenlandske universiteter både skal dreie seg om forskningssamarbeid og forsker- og studentutveksling. Holtermann framhever samarbeidsavtalen som er inngått med to universiteter i Palestina, som et godt eksempel på dette.

Dessuten trekker hun fram samarbeidsavtalen med Universitetet i Singapore som en spennende utfordring. ­ Avtalen gir oss et brohode inn til en for oss ny del av verden, der de er meget sterke på teknologi, forteller hun.

EGNE MIDLER

Holtermann understreker at samarbeidsavtaler med utenlandske universiteter ikke nødvendigvis gir tilføring av midler. Internasjonal avdeling kan bidra med stimuleringsmidler i en innledningsfase. Men det langsiktige samarbeidet må finansieres via budsjettene til det enkelte fakultet og institutt, som er involvert i avtalen.

Holtermann og Sørensen påpeker at ikke all kontakt med kolleger i utlandet nødvendigvis må formaliseres, men understreker at det kan være en fordel.

­ Personlig kontakt med kolleger i utlandet er ofte essensielt for å få til et samarbeid. Problemet med personlige avtaler er imidlertid at de er personlige. Ved skifte av personer kan kontakten lett falle bort ­ i og med at kontakten ikke er forpliktende, understreker Holtermann og Sørensen.


Publisert 24. jan. 1996 21:09 - Sist endra 1. sep. 2014 12:59
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere