- Fire år best


Stipendiat Camilla Serck-Hansen ser stipendiatenes undervisning som en del av forskningsprosessen. (Foto: Ståle Skogstad)

­ Det er allmenn enighet blant stipendiatene om at det fireårige stipendet med pliktarbeid er bedre enn det treårige uten pliktarbeid.

Det sier vararepresentant for de midlertidig vitenskapelige ansatte i Kollegierådet, stipendiat Camilla Serck-Hansen.

Hun begrunner det med at tre år er lite når et doktorgradsarbeid skal modnes.

­ Det tar tid å orientere seg i litteraturen. I humanistiske fag bruker mange halvparten av tiden til dette, mener hun. Det tar også tid å etablere et godt samarbeidsforhold til veilederen. Kanskje tar veilederen permisjon et år midt i stipendperioden. ­ Doktorgradsstipendiatene har ikke organisert seg. Dere opptrer i liten grad som noen samlet interessegruppe. Hva kan dette komme av?

­ Stipendiatene er ofte overarbeidede småbarnsforeldre. De er gjerne mer tilknyttet sitt eget fagmiljø enn noen stipendiatgruppe. De sitter spredt. Kanskje henger det gamle idealet igjen om at arbeidet med doktoravhandlingen var et kors man skulle bære alene. Man skulle gjøre jobben sin og ikke klage. Slik var det nok med dr.philos.-graden, sier Serck-Hansen.

Representantene i Kollegierådet jobber foreløpig med å få et system for å nå stipendiatene via elektronisk post. Selv det har vist seg å være vanskelig. ­ Synes du det er riktig at Norges forskningsråd skal finansiere undervisningen som stipendiatene utfører for universitetet?

­ Jeg ser ikke at det er et prinsipielt skille mellom undervisning og forskning, hvis undervisningen er slik den burde være for en stipendiat. I undervisningen av studenter kan de prøve ut sin forskning i en forsamling. Derfor er det viktig at stipendiatene får undervise på sitt eget felt. Dessverre brukes en del stipendiater som vikarer for fast ansatte på områder som ikke er relevant for forskningen deres. Det er stor forskjell fra institutt til institutt på hvordan pliktarbeidet defineres. Noen institutter legger stor undervisningsbyrde på sine stipendiater, mens andre institutter lar dem reise utenlands for å knytte internasjonale kontakter, sier Serck-Hansen.

LæR AV ANDRE LAND!

Det finnes mange måter å legge opp doktorgradsstudiet på.

Personlig har Camilla Serck-Hansen sans for den ordningen som hun opplevde som Ph.D.-kandidat i USA: For å få støtte til arbeidet med doktorgraden måtte hun lage et 30 siders prospekt om hva hun ønsket å skrive doktoravhandling om.

­ Det kunne være mulig å gi folk stipend et semester for å utvikle slike prospekter, og så ha en videre utsiling. Tiden de hadde brukt på prospektet, kunne trekkes fra de fire årene for dem som slapp igjennom nåløyet, sier hun. Hun mener at denne ordningen kunne styrke gjennomføringsprosenten på doktorgradsstudiet.


Publisert 24. jan. 1996 21:09 - Sist endra 1. sep. 2014 12:59
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere