"Størst siden Munch"

"Største siden Munch." Dette er blitt sagt om Arne Ekeland (1908-1994) av både kunstnere og kritikere. I høst er det kommet en ny bok om kunstneren: Arne Ekeland og Eidsvoll. Den er skrevet av journalist Rune Westengen og omhandler Ekeland i sitt lokalmiljø. Nesten hele livet bodde han på Bøn i Eidsvoll i selvvalgt isolasjon.

Men kunsten hans er ikke isolert. Den tilhører fellesskapet. For Ekeland sto fellesskap over klasser og nasjonalisme. Det påvirket både kunsten og hans politiske ståsted. Gjennom hele livet tilhørte han Kommunistpartiet. Mange har pekt på at dette var en av årsakene til at han aldri fikk noe offentlig utsmykkingsoppdrag, verken i Oslo Rådhus eller andre steder. Likevel, og heldigvis, henger et av Ekelands senere hovedverk i et av UiOs mest offentlig tilgjengelige rom; inngangshallen til Georg Sverdrups hus (UB). Det hadde han likt. Det kom til UB i forbindelse med arveoppgjøret etter kunstneren i 1994.

Maleriet Livsreise: Ankomst, Avreise er malt mellom 1980 og 1985. I boken Broen til Melkeveien av professor Øivind Storm Bjerke fra 2008 settes maleriet inn i en sammenheng. I 1980 ble Ekeland kontaktet med tanke på utsmykking av den nye Sentralstasjonen i Oslo. Men heller ikke det oppdraget ble det noe av. Maleriet i UB er en variant av motivet som var tenkt til Sentralstasjonen. I lysende pastellfarger maler Ekeland livet. Spredt utover lerretet er grupper av mennesker opptatt med ulike gjøremål. Noen spiser, andre vasker, bygger, bærer eller hviler. Oppe til venstre er en gudinnelignende kvinneskikkelse omgitt av stråler. En slik kvinneskikkelse går igjen i flere av Ekelands malerier fra 1980-årene. Det er et slags håp knyttet til henne i virvaret av mennesker.

«Arne Ekelands kunst kommer til å holde oss i ånde også i fremtiden» skrev Sigurd Willoch i Aftenposten 4. april 1940 i forbindelse med kunstnerens store utstilling i Kunstnernes Hus. Det gjelder fremdeles.