Et høyfjellsøkologisk eventyr

AV MARGARETH B. BENTSEN

Den lille steinhytta hadde de fått leid for fem kroner året av NSB. Her skulle det bygges laboratorium, og her skulle det bli mulig å overnatte.

­ Med de beskjedne midlene vi hadde til rådighet i 1960-årene, betydde Garpebu mye for høyfjellsforskningen i en startfase, understreker Østbye.

Sammen med andre forskere la Semb-Johansson og Østbye opp til en langsiktig utforskning av økosystemet på Hardangervidda. I sentrum for forskningsvirksomheten lå Hardangerjøkulen.

­ Vi ønsket å jobbe i et pionerlandskap for å studere hva som var skjedd siden siste istid i Norge, sier Østbye.

FORSKNINGSSTASJONEN REIST

Våren 1965 foreslo Semb-Johansson for universitetsledelsen at de skulle bygge forskningsstasjonen. Et planleggingsutvalg ble nedsatt. I 1966 kom Bergens-forskere også med i utvalget. Ved årsskiftet 1971-72 sto forskningsstasjonen ferdig. Den rommet kurslaboratorium, forelesningssal, seminarrom, forskningslaboratorier, dyrestall, akvarierom, fotomørkerom, verksted, garasjer, lagerrom, vaskerom, toaletter og badstue, kjøkken og soverom.

Forskningsstasjonen er felles for universitetene i Bergen og Oslo. Universitetet i Oslo finansierer driften, og det er Biologisk institutt som administerer den. Hovedformålet til stasjonen er å drive forskning og undervisning i høyfjellsøkologi og andre naturvitenskapelige fagområder. I tillegg til at den skal dekke nasjonale forskningsbehov, har den også et internasjonalt aspekt.

­ Innen økologisk forskning er det i dag en sterkt økende interesse for grunnforskning i arktiske og antarktiske økosystemer, under vanskelige forhold og med store omkostninger. I høyfjellsregionene våre finner vi tilsvarende forskningsområder, biotoper (livsområder) i snø-, is- og fjellterreng, med et klima som i ekstreme tilfeller har et arktisk preg, sier Østbye.

På Finse har man hele året gode atkomstmuligheter til undersøkelsesområdene.

Brukerne har i hovedsak kommet fra de naturvitenskapelige fakultene. De har først og fremst vært zoologer og botanikere foruten geologer og geografer. I perioden 1963-95 skrev 59 studenter sine hovedoppgaver med utgangspunkt i feltarbeid på Finse. I samme periode kom det 16 doktorgrader derfra.

FOR TRANGT

Interessen for å bruke stedet ble etter hvert så stor at forskningstasjonen ble for trang, og ønsket om å få et eget kurs- og konferansesenter vokste frem. Den nye bygningen har forelesningsrom, spisesal, lagerrom, soverom og oppholdsrom, foruten dusjer, badstuer og toaletter.

NY BESTYRER

Fra 1. mai i år har Tom Warren hatt engasjement som bestyrer på heltid. Han skal forske på villrein og sau på Hardangervidda og være faglig ansvarlig for forskningsstasjonen. Ingeniør Erika A. Leslie fra Biologisk institutt fortsetter som sommerbestyrer med ansvar for å ta seg av den daglige drift, en jobb hun har hatt siden 1986.

På festen fikk gjestene se en naturfotoserie som sommerbestyrer Erika Anita Leslie hadde tatt. Her myrull i motlys. (Foto: Erika A. Leslie)