På søk etter et ansikt; professor Lucy Smith i flere utgaver

Portrettmaleri kan høres gammeldags ut. Samtidskunsten er opptatt av alt annet enn å male en person på oppdrag. For Håkon Gullvåg (1959) er det annerledes. Han har fornyet portrettmaleriet i norsk kunst. I over 30 år har han arbeidet med utfordringene i det å gjengi en karakter på en flate. Og gjennom skissene inviterer han oss inn i den kunstneriske prosessen.

Det offisielle rektorportrettet av Lucy Smith fra 1999 ønsker alle besøkende til Lucy Smiths hus velkommen. Alle ser det, om de tar heis eller trapp. På slutten av fjoråret ble tre skisser av portrettet kjøpt inn til UiOs kunstsamling. Disse har fått plass på kontoret til rektor Svein Stølen etter Stølens ønske.

Skissene dokumenterer Gullvågs arbeidsmetode. De fremstår som selvstendige kunstverk, og alle kan kjenne igjen modellen. Portrettlikheten er ivaretatt. Men det er ikke det viktigste. I skissene foregår det en slags kreativ dialog mellom kunstner og modell. Lucy Smith er sett forfra. Ansiktet er bygd opp av lyse og mørke partier og energiske penselstrøk. I det ene er ansiktstrekkene nesten utvisket, og fargebruken er ulik i alle tre skissene. Kunstneren utforsker her virkemidlene. Hva karakteriserer modellen, og hvor langt kan en kunstner gå før det karakteristiske går tapt? Hva gjør ulike farger med et ansikt, og hvor mange strøk må til før en kropp får volum og form? Det figurative og det abstrakte møtes i gjensidig spenning på lerretet.

Jussprofessor Lucy Smith var en kvinnepioner på flere måter. Håkon Gullvåg er en samtidens portrettpioner. De tre skissene av Lucy Smith inspirerer til nytenking og refleksjon over fastlagte konvensjoner. Det passer for dem begge, også på et rektorkontor.