DEBATT: Ikke gjør som rektor Stølen sier!

Akademia har nemlig ingen institusjonell makt, kun institusjonell frihet. Den må forvaltes med kløkt - slik akademikere har gjort i over 800 år. Det Stølen ber akademikere om å gjøre, fremstår som historieløst - og derfor lite gjennomtenkt.

Portrett av en mann

FREMMED: Kort sagt, politikk tilhører en verden som er fremmed for den akademiske tenkningen. Likevel har samfunnets holdninger fått innpass i akademia, skriver Per Arne Bjørkum, professor emeritus ved Universitetet i Stavanger. 

Foto: Jan Inge Haga

I rektorbloggen (9.11.2022) oppfordrer Svein Stølen akademikerne til å engasjere seg i kampen for demokrati og ytringsfrihet. Motivet er moralsk høyverdig, men hvor klokt er det hvis formålet er å bedre vilkårene for den akademiske ytringsfriheten?  

Akademikerne har hatt denne friheten i over 800 år. Den kom derfor før ytringsfriheten, dvs.  før demokratiet. Dette var mulig fordi akademikernes rettigheter var en indre rettighet, en institusjonell rettighet. Den var imidlertid en betinget rettighet. Akademikerne («The masters») måtte ikke ta standpunkt i kirkelige eller statlige anliggender.

Det har vist seg å være klokt

Det fungerte bra i middelalderen og da man opprettet vitenskapsakademier, ble det skrevet inn i statuttene. Det har vist seg å være klokt. Det er i alle fall vanskelig å se at kunnskapsproduksjonen de siste 400 årene har blitt påvirket av konfliktene ute i samfunnet.

Bruno fikk erfare hva man risikerte hvis man brøt avtalen. Han måtte bøte med livet. På bålet. Ikke for det han hevdet om naturen, men fordi han brukte sin oppfatning om den som begrunnelse for å benekte visse dogmer i den kristne lære - som han hadde forpliktet seg på. Galilei kom også i konflikt med den katolske kirka, men hans liv var neppe i fare. Han var nemlig ikke utdannet prest.

Bruno visste hva han ga seg i kast med. Det gjorde ikke Galilei. Han hadde ikke nok innsikt i den kulturen han utfordret. Det har heller ikke dagens akademikere som involverer seg i politikk. Historisk var det enkeltindivider som tok steget ut i samfunnet - og tok støyten. I dag gjør man det også i flokk. Akademikere fra ulike fagfelt (sic) signerer opprop i media der de legger press på politikere. Det kan virke tryggere, men det betyr at akademia/universitetene har tatt steget ut i samfunnet  - og blitt en politisk aktør. 

Dermed har man opphevet det institusjonelle/prinsipielle skillet mellom akademia og politikk. Det betyr at den akademiske tenkningen må forholde seg til følelser. Det hemmer forskningen. Vi har nemlig ingen vitenskapelig metode for å overprøve følelser. Den vitenskapelige metoden er  konstruert slik at det ikke skal være rom for følelser - den skal hindre at forskere kommer frem til det de ønsker å komme frem til. Politikk er dessuten forskjellig fra vitenskap. Politikk dreier seg om å jobbe for noe man tror på, mens  forskningens oppgave er å jobbe frem grunnlag for å handle.

Enhver akademiker står selvfølgelig fritt til å engasjere seg i politikk som privatperson

Måten å argumentere på og kravet til hva som er gyldig argumentasjon, er også forskjellig. I politikk er det lov å være polemisk og ideologisk, dvs. man kan ha skeive standpunkt. Politikk dreier seg nemlig om personlige moralske valg der følelser kan trumfe faglige argument. Kort sagt, politikk tilhører en verden som er fremmed for den akademiske tenkningen. Likevel har samfunnets holdninger fått innpass i akademia. Den akademiske friheten blir sett på som retten til å «bannlyse» kollegaer.  

Enhver akademiker står selvfølgelig fritt til å engasjere seg i politikk som privatperson. Slik Einstein gjorde da han sendte et brev til den amerikanske presidenten og tipset om Hitlers planer om en atombombe - og mer enn antydet at USA også burde tenke på det. Han signerte imidlertid som A. Einstein. Ikke professor Albert Einstein. Alle visste hvem han var, men han markerte et akademisk prinsipp. Det prinsippet synes Stølen ikke å ha fått med seg.

Stølen bruker nemlig Nansen som rollemodell for dagens akademikere. Det Nansen gjorde for flyktninger, gjorde han ikke som akademiker (som han også var), men som Fridtjof Nansen, polfareren. Hans status som eventyrer beskyttet ham. Dagens akademikere har ikke en tilsvarende beskyttelse.  

Akademia har nemlig ingen institusjonell makt, kun institusjonell frihet. Den må forvaltes med kløkt - slik akademikere har gjort i over 800 år. Det Stølen ber akademikere om å gjøre, fremstår derfor som historieløst - og derfor lite gjennomtenkt. Han heller bensin på bålet (som ulmer i de fleste land).   

 

 

 

Emneord: Akademia, Akademisk frihet Av Per Arne Bjørkum, professor emeritus ved Universitetet i Stavanger
Publisert 21. nov. 2022 13:00 - Sist endra 21. nov. 2022 13:02
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere