KRONIKK: Det er CO 2 som driver klimaendringene, men...

Det synes klart at vi er årsaken til mye av de pågående klimaendringene. Vi er nemlig i ferd med å bruke opp naturens tilgjengelige innhold av olje, kull og gass i løpet av et par hundre år mens det har tatt naturen flere  hundre millioner år å lage.

Portrett av en mann

ENERGIEN FRA SOLA: Temperaturen har imidlertid «ikke» steget over de intakte tropiske skogene. Det skyldes at der er  fordampningen så høy som den kan bli med energien som kommer fra sola, skriver Per Arne Bjørkum i denne kronikken.

Foto: Jan Inge Haga

K R O N I K K

Jeg har utfordret våre hjemlige klimaforskere på hva som er de største faglige manglene i klimamodellene.  Svaret har latt vente på seg. Her vil jeg ta for meg én mangel som har betydning for hvilke klima vi har i vente. 

IPCC baserer seg på at CO2 er en positiv samvariasjon (korrelasjon) mellom den globale temperaturen og innholdet av CO2 i atmosfæren - noe jeg ikke finner grunn til å bestride selv om graden av samvariasjon kan diskuteres.  Uansett, samvariasjon påviser ingen årsak-virkning-sammenheng. Det kan være andre faktorer som er viktige. Det faktum at temperaturen har endret seg svært ulikt rundt om på kloden er en indikasjon på det.

I de tidligste fagrapportene fra IPCC  har man funnet faglig støtte for at mer vanndamp er viktig for temperaturen. I avsnitt 7.2.1.1 i tredje fagrapport som kom i 2001 (Climate Change: The Scientific Basis) står det til eksempel at:  

“Water vapour feedback acting alone approximately doubles the warming from what it would be for fixed water vapour.” (min utheving)

I siste hovedfagrapport (2021) er det ingen (sic) tilsvarende omtale av vanndampens betydning for temperaturen. Vanndamp blir heller ikke nevnt av våre hjemlige klimaforskere som i et  debattinnlegg i Aftenposten høsten 2021 skrev:

“Figur 2 i oppsummeringen av [den siste] rapporten viser at CO₂ (inkludert alle forsterkende og dempende effekter) har bidratt rundt 0,8 grader av de målte 1,1 gradene global oppvarming siden 1850–1900. Metan bidrar 0,5 grader, andre drivhusgasser til sammen rundt 0,2 grader. Andre faktorer, som svevestøv, har i sum avkjølt noe slik at nettoen blir 1,1 grader.” 

 

Det kan synes underlig at vanndamp kan være så viktig som 2001-rapporten hevder

Påstandene i 2001-rapporten om viktigheten av vanndamp er imidlertid ikke trukket tilbake. Så la oss følge opp tenkningen.

Det kan synes underlig at vanndamp kan være så viktig som 2001-rapporten hevder, ettersom innholdet av vanndamp kun har økt med 7% mens innholdet av CO2 har økt med hele 50%. Det aller meste av vanndampen befinner seg imidlertid nær bakken. Det er også  der temperaturen har steget (aller mest).

Nær bakken utgjør vanndamp typisk mellom 1 og 3% av luftas vekt, mens CO2 kun utgjør litt over 0,04%. Ettersom vanndamp, ifølge Store Norske leksikon er en kraftigere drivhusgass enn CO2, vil selv en liten prosentvis økning i luftas innhold av vanndamp bety mer for temperaturen enn en større prosentvis øking i CO2.

Grunnen til at det er riktig å se på CO2 som driver av klimaendringene, er gassens effekt på vegetasjon og spesielt trær.  Når det blir mer CO2 i lufta, vil trær, landjordas storprodusent av vanndamp, vokse raskere (en dobling av CO2 i lufta vil teoretisk øke veksthastigheten med cirka 40%) og da øker fordampningen fra trærne. Òg fordi det er blitt varmere, skyves tregrensene mot polene og oppover fjellsidene. Målinger fra satellitt viser at jorda har blitt mye grønnere, bare siden 1990-tallet.

Det aller meste av vannet som trærne  bruker går med til å transportere næringssalter fra jordsmonnet opp til bladene – bare én prosent blir til cellulose. For hvert CO2 -molekyl som trekkes ut av lufta, sendes det ~100 vannmolekyler (H2O) ut i den (via bladene). Selv om vannmolekylene har kort oppholdstid i lufta - IPCC (2021) opererer med 9 døgn – blir det netto tilførsel av 3 H2O for hver CO2 som konsumeres.   

Mer CO2 vil derfor ikke øke luftas innhold av vanndamp

Fordi effekten av mer vanndamp er størst der det var lite fra før (dvs. i kalde strøk), bør vi forvente størst effekt over de arktiske skogene. Der er også der luftfuktigheten (og nedbøren) har økt aller mest - med inntil 20% enkelte steder. Det samme har temperaturen, med opptil 6 grader. Det er 5 ganger mer enn den globale økningen og 3 ganger mer enn snittet for landjorda. Der kan ikke forklares med at CO2 er en drivhusgass ettersom CO2-molekylene fordeler seg jevnt rundt om på kloden.   

Temperaturen har imidlertid «ikke» steget over de intakte tropiske skogene. Det skyldes at der er  fordampningen så høy som den kan bli med energien som kommer fra sola.  Mer CO2 vil derfor ikke øke luftas innhold av vanndamp.

Vanndampen står for over halvparten av den atmosfæriske oppvarming på 33 grader. Litt forenklet betyr det at temperaturen øker med cirka 0,2 grader for hver prosent økning i luftfuktighet. Ifølge siste fagrapport har luftfuktighet har økt med 7% de siste 150 årene, noe som gir en temperaturøkning på cirka 1.4 grader.

Drivhuseffekten av vanndamp avtar med konsentrasjonen. Vi kan derfor runde ned til 1 grad. Virkningen av økende skydekke er uavklart, men de kan både avkjøle og varme (avhengig av typer skyer). Estimatene er uansett en indikasjon på at det ikke er korrekt å tilskrive CO2, eller de andre drivhusgassene (CH4 og N2O), så stor betydning som Klimapanelet gjør i siste fagrapport.

Et særtrekk med biologisk produsert vanndamp, som IPCC ikke har plukket opp, er at den kan øke uten at (hav)temperaturen øker. Økningen drives av trær som drar nytte av at det er blitt  mer CO2 i lufta. Det betyr at trærne også kan bremse eller reversere temperaturøkningen, fordi: Når etablert skog vokser raskere, slik de arktiske skogene trolig har gjort de siste 150 årene, trekkes det stadig mer næringsstoffer fra jordsmonnet og etter hvert vil det kunne oppstå knapphet på dem. Da vil veksten av «dampende» trær bremse opp. Skogene som omkranser Polhavet, kan også havne i en tilstand der fordampingen begrenses av energien fra sola.

Og, fordi antall lynnedslag over de arktiske skogene øker med cirka 10% for hver grad øking i temperaturen, vil skogen kunne rammes av mer skogbranner, og det vil dempe produksjonen av vanndamp. Skulle store deler av skogen forsvinne, vil det kunne bli kaldere. Det er med andre ord flere selv-regulerende mekanismer som kan komme oss til unnsetning. 

Uansett grunn, hvis tilveksten av arktisk skog avtar, vil den pågående og raske oppvarmingen av Polhavet, trolig også gjøre det. Hvert år renner det nemlig  5000 km3 ferskvann ut i Polhavet og det kommer fra de arktiske skogsområdene (som er blitt betydelige varmere). Ideen støttes av at havtemperaturen har steget mest nært land.

Effekten må kvantifiseres, men at varmt (og lett) elvevann kan bidra til oppvarming av de øverste vannlaget, er ikke vurdert i Klimapanelets forsøk på å forklare årsaken til den kraftige oppvarmingen av Polhavet og lufta over (se AR6, avsnitt 7.4.4.1.1. Critical processes driving polar amplification).

IPCC bør derfor behandle vanndamp som en kraftig selv-forsterkende drivhusgass

Som vi har sett, finnes det rasjonelle grunner til å tro at den pågående økningen i «varmeisolerende» vanndamp over de etablerte arktiske skogsområdene, og derfor Polhavet(?), ikke vil fortsette utover i dette århundret – selv om CO2 innholdet i atmosfæren skulle fortsette å øke. Det betyr at korrelasjonen mellom den globale temperaturen og CO2, som IPCC bygger sine framskrivninger på, bryter sammen. 

IPCC bør derfor behandle vanndamp som en kraftig selv-forsterkende drivhusgass, og se etter sammenhengen mellom temperatur og mer vanndamp, som betyr at man må ta region for region.

Rent konkret betyr det at det finnes rasjonelle grunner til å betvile påstanden i IPCCs siste hovedfagrapport  om at temperaturen over de arktiske skogene vil kunne øke med ytterligere 5 grader - totalt 11 grader! Det betyr også det kan bli lettere å oppnå målet om å unngå temperaturøkninger på 1.5/2 grader innen 2030, enn vi har sett for oss.

Det synes imidlertid klart at vi er årsaken til mye av de pågående klimaendringene. Vi er nemlig i ferd med å bruke opp naturens tilgjengelige innhold av olje, kull og gass i løpet av et par hundre år mens det har tatt naturen flere  hundre millioner år å lage.

Vi returnerer derfor CO2 én million ganger raskere enn naturen ville gjort det. Det har skapt en ubalanse - først og fremst i form av mer biologisk produsert vanndamp, som er en kraftig drivhusgass, men konsekvensene er ikke bare negative. Ettersom planter vokser raskere, kan, alt tatt i betraktning, mer CO2 i atmosfæren ha vært et positivt intermesso. En fuktigere og varmere verden påvirker også været, men det er ikke tema i denne kronikken.    

 

 

Emneord: Klima. Miljøpolitikk Av Per Arne Bjørkum, klimaanalytiker og professor emeritus i geologi ved Universitetet i Stavanger
Publisert 14. nov. 2022 12:55 - Sist endra 22. nov. 2022 12:17
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere