KRONIKK: Menneskerettigheter, ytringsfrihet og akademia

For oss er det etisk viktig at det vi hevder framstår som sannferdig, og at vi kan stå inne for de resultatene vi fremlegger, på en måte som er etterrettelig og troverdig. Vi kan ikke holde tilbake informasjon om medisiners bivirkninger eller mulige manglende virkning.

Portrett av en kvinne

KANOG BØR SI FRA: – Oppdager vi at politiske beslutninger kan medføre fare for folkehelsen, er det også vi som kan og bør si fra, skriver Uniforumskribent Johanne Sundby. 

Foto: Ola Gamst Sæther

K R O N I K K

Jeg har alltid vært opptatt av menneskerettigheter. I mitt fagfelt, reproduktiv og seksuell helse, er grenseoppgangene ganske vanskelige, og spekket med politiske branner og kriger. Når begynner livet? Har fostre rettigheter? Har fedre rett til å bestemme over sine koners kropper når de bærer hans avkom? Er seksualitet i orden når man er under 16, når man lever alene, når man ikke er gift? Er abort drap eller rettighet? Skal ungdom undervises om seksualitet, eller fremmer det uetisk adferd?

Likevel er det en grunnleggende menneskerettighet å ha «tilgang på god helse»- og nødvendig helsehjelp. Det er også viktig å ha adgang til utdanning, arbeid og bolig. Sosiale rettigheter er en forutsetning for vekst, liv og trivsel. Ofte tas disse tingene for gitt, eller man tenker ikke at det handler om menneskerettigheter og staters ansvar for de folka de har i sitt rike.

Vi vet ikke helt hvor vi skal sette ned foten, især der det man sier kan skade andre hardt

Ytringsfrihet er en politisk rettighet, på linje med religionsfrihet, politisk frihet, og frihet fra tortur og forfølgelse.

Ytringsfrihet er vanskelig, akkurat som seksuelle rettigheter, fordi det også omfatter rett til å mene og si ting noen kanskje ikke liker. Ytringsfrihet har noen alvorlige slagsider: noen juger, noen forteller falske nyheter, noen uttrykker hat, noen mener ting som ikke er helt greit å mene (om nazisme, rasisme, kjønnsdiskriminering). Vi vet ikke helt hvor vi skal sette ned foten, især der det man sier kan skade andre hardt.

Universitetet og andre utdanningsinstitusjoner har fått utlevert begrepet «akademisk ytringsfrihet». Har dette begrepet noen mening? Kan det konkretiseres? Gjøres gyldig for oss som jobber i feltet?

Jeg har ikke lest NOU-utkastet som skal legges fram i august. Jeg har kikket på debatten som har pågått. Jeg har også sett noen grenseoppganger som kan bety noe for mitt fag. I mitt fag, medisinen, jobber vi med intervensjoner og tiltak som kan ha avgjørende innvirkning på folks helse, leveutsikter og trivsel. For oss er det etisk viktig at det vi hevder framstår som sannferdig, og at vi kan stå inne for de resultatene vi fremlegger, på en måte som er etterrettelig og troverdig. Vi kan ikke holde tilbake informasjon om medisiners bivirkninger eller mulige manglende virkning.

Helseforskning har nesten alltid et mandat om å forandre folks liv til noe som er bedre enn det de har nå

Som forskere lever vi mer enn andre i et handlings- og meningsrom der vi har stor tillit. Under korona-epidemien kom dette tydelig fram; våre beslutningstagere måtte fatte handlingsvedtak under press, med manglende fullstendig kunnskapsgrunnlag, og med for liten oversikt over konsekvensene. Våre helserådgivere på toppnivå hadde plikt til å kommunisere denne usikkerheten til oss og vise oss kunnskapshullene. Vi lever ikke i et vakuum. Helseforskning har nesten alltid et mandat om å forandre folks liv til noe som er bedre enn det de har nå.

Vi får penger fra flere kilder, både offentlig og privat. Hvem som betaler, bør ikke bety noe for hva vi sier høyt. Legemiddelindustrien kan ikke sette munnkurv på oss, og oppdager vi områder som innebærer helsefare, har vi ikke bare ytringsrett, men kanskje også en plikt til å si fra. Oppdager vi at politiske beslutninger kan medføre fare for folkehelsen, er det også vi som kan og bør si fra. Akademikere er ansatt for å være edruelige og sannferdige i produksjon og formidling av kunnskap. Det er en stor og viktig oppgave.

Emneord: Akademisk frihet, Menneskerettigheter Av Johanne Sundby, medisinprofessor emerita, Universitetet i Oslo
Publisert 23. juni 2022 09:24 - Sist endra 23. juni 2022 09:24
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere