Klimarapporten: – Et nytt søkelys på gjennomgripende samfunnsendring

Det grønne skiftet må komme «raskere og mer omfattende», sier Nils Chr. Stenseth. Den nye IPCC-rapporten viser at det ikke lenger er nok å bare kutte utslipp. Snart kommer rapporten som skal vise mer av veien ut av uføret. 

ALVOR: Hver nye rapport skildrer et stadig større alvor. Klima- og miljøminister Espen Barth Eide beskriver FNs nye delrapport som «dypt alvorlig», og skildret en oppgave av eksistensielle dimensjoner de neste åtte årene. 

Foto: Ola Gamst Sæther

– Nesten halve menneskeheten er i faresonen – nå. Mange økosystemer er ved «the point of no return» – nå, advarte FN-sjef António Guterres i forbindelse med framleggingen av delrapport to: Virkninger, klimatilpasning og sårbarhet fra FNs klimapanel (IPCC) mandag. 

Denne gang kom konsekvensene av klimaendringer på folk og økosystemer, og behovet for tilpasninger fram. Mellom 3,3 og 3,6 milliarder mennesker lever under forhold som gjør dem svært sårbare for endringene i klimaet, anslår rapporten. Økosystemer forandres, en rekke endringer er allerede irreversible – konsekvensene er ukjente, om prognosene enn er alarmerende. Lyspunktet kan sies å være den fremdeles noe underkommuniserte budskapet om at alle tiltak bidrar til å redusere skaden mennesker påfører klimaet, men hovedpoenget er fremdeles dette: «tiden renner ut». 

– Vi gjør ikke klimatilpasningene raskt nok og for lite omfattende. Delrapport én viser at klimaendringene går raskere enn hva man har konkludert med tidligere. I delrapport to følges det opp med å understreke at vi må agere, det haster med å få tilpasninger, og disse må være kraftigere enn det vi har tenkt frem til nå, sier Nils Chr. Stenseth, medforfatter og UiO-professor, til Uniforum. 

Rettferdig omstilling

Norske forfattere bak rapporten presenterte rapporten på Sentralen i Oslo, og beskrev trusler mot mat- og vannsikkerheten, sjansen for utryddelse av ulike dyregrupper ved ulike temperaturøkninger, og behovet for tilpasning til skader som allerede er skjedd. Halvard Buhaug fra PRIO (Senter for fredsforskning) påpekte at klimarisiko ikke er likt fordelt, og særlig rammer blant annet Afrika og Sørøst-Asia. Mellom 2010 og 2020 var det for eksempel 15 ganger høyere dødelighet fra ekstremvær i de mest enn de minst sårbare regionene. 

Det er ikke lett for eksempel å realisere behovet for å verne 30 til 50 prosent av land, hav og ferskvannsområder, som rapporten beskriver, samtidig som en skal ha klimarettferdighet, sier Stenseth. 

– Dette vil i veldig stor grad ramme den tredje verden. Det er veldig urettferdig, når en kan si det sånn at vi forårsaket problemene. Vi i vår del av verden, den rike del, må hjelpe den tredje del av verden, sier Stenseth. 

Behovet for rettferdighet ble understreket også av klima- og miljøminister Espen Barth Eide (Ap), som deltok over en noe ustabil videoforbindelse fra Nairobi, der han leder FNs miljøforsamling. 

Eide beskrev rapporten som «god og dypt alvorlig», og sa at klimaendringene ødelegger vårt naturlige livsgrunnlag i en hastighet som gjør situasjonen «eksistensiell».  

– Klimakrisen er her og smerter folk i dag, ødelegger mat- og livssystemer i dag. Vi ser med stadig større presisjon hvordan dette blir verre og verre for hver desimal, før og etter 1,5 grader, sa Eide, som beskrev den kolossale oppgaven de som lever og styrer nå står overfor de neste åtte årene. 

FORSKERE: Medforfatterne bak delrapport to fra FNs klimapanel tegnet et dystert bilde av jordens fremtid, dersom vi ikke benytter oss av det hurtig minkende handlingsrommet. 

Gjennomgripende samfunnsendring

På spørsmål fra salen, ved Framtiden i våre hender-leder Anja Bakken Riise, beskriver professor og medforfatter Tor A. Benjaminsen ved NMBU at det har vært økt oppmerksomhet på gjennomgripende samfunnsendring i denne delrapporten. 

– Det er helt klart et nytt søkelys på det, og mye mer i denne rapporten som diskuterer mulighetene for gjennomgripende samfunnsendring enn i tidligere rapporter. Men vi sier ikke hvilken retning enkeltland skal gå, vi presenterer noen muligheter. 

Medforfatter og professor Siri H. Eriksen fra NMBU påpekte at en fremmer bærekraftig utvikling i større grad, og at sosial rettferdighet er et prinsipp en ser gå igjen. 

Stenseth beskriver det som at «det grønne skiftet må komme raskere og mer omfattende». 

Til NRK sa Stenseth mandag at klimaforskere kanskje kunne vært mer alarmerende tidligere, og at han er en av dem som har «sveket» når klimakampen ikke er kommet lengre enn den har i dag. 

– Jeg tror fagfolk som har jobbet med dette har vært litt for forsiktige, for ikke å overdramatisere, sier Stenseth til Uniforum. 

I dag tror han imidlertid det finnes en aksept blant folk flest om at det er nødvendig å foreta seg endringer. 

– Det gir et handlingsrom for beslutningstakere på en helt annen måte enn tidligere. 

Han presiserer at det er opp til politikerne å beslutte hva som skal gjøres – forskere skal tilrettelegge. 

– Vi skal legge fram det som er tilgjengelig informasjon, relevant og solid kunnskap for politikere og andre. 

FORSIKTIGE: – Jeg tror fagfolk som har jobbet med dette har vært litt for forsiktige, for ikke å overdramatisere, sier professor Nils Chr. Stenseth. (Arkivfoto: Ola Gamst Sæther) 

– Begrenset med forskning som kombinerer fagene

En representant fra Barnas klimapanel spurte forskerne på Sentralen om klimaforskerne hadde samme syn som ham på at politikerne gir mye oppmerksomhet til klimaspørsmålet de første ukene etter en rapport, men at lufta fort farer ut av ballongen. Det er imidlertid utenfor rollen til forfatterne bak rapporten å komme med politiske råd, understreket Benjaminsen. 

– Det er krevende å være «policy relevant» men ikke «policy perscriptive». Det gjør at vi ikke kan komme med anbefalinger om hva myndigheter bør gjøre, men vi kan beskrive hvilke muligheter som finnes, sier Elin Lerum Boasson, professor og nestleder ved Institutt for statsvitenskap og forsker i CICERO. 

Hun er medforfatter til delrapport tre, om utslippsreduksjon, opptak og virkemidler, som kommer i starten av april. 

Hun kan fortelle at arbeidet har endret seg siden Paris-avtalen og enigheten om 1,5-gradersmålet. 

– Jeg jobbet med et kapittel om nasjonal klimapolitikk nå. Tidligere har kapitlene om nasjonal og internasjonal politikk vært dominert av en smalere miljøøkonomi-inngang og teoretiske prinsipper for hvordan en kostnadseffektivt kan få ned utslippene. Da har fokuset vært med kortsiktig, og en har ikke snakket om å få utslippene ned til under null, sier Boasson. 

Det er begrenset hva Boasson kan fortelle før rapporten er publisert, og  
hun vil heller ikke gi et klart «ja» på spørsmål om den kommende rapporten vil gjøre det lettere å se konsekvensene av politiske beslutninger. Men rapporten presenterer forskning på ulike utslippsbaner og scenarioer, med deltakelse fra ingeniører som beskriver teknologisk omstilling i ulike sektorer, statsvitere, samfunnsgeografer og sosiologer som ser på ulike klimapolitiske grep og utviklinger. Panelet vurderer bare den forskningen som allerede er gjort. 

– Det er begrenset med forskning som kombinerer disse tingene. Det bærer rapporten som kommer preg av, sier Boasson. 

– Den naturvitenskapelige klimaforskningen har pågått mye lenger og får mye mer midler. Vi bruker mesteparten av forskningspengene på å forske på problemet, men lite på å forske på løsninger. 

Retter skytset mot «trege» samfunnsforskere

Boasson mener det er en «mismatch» mellom naturviterne, som ser inn i fremtiden med sine modeller og scenarier, og samfunnsviterne, som er «best til å forklare historien», sier Boasson. Dette mener hun gjør samarbeid krevende. 

– Ingen har hele svaret på hva vi bør gjøre for å best håndtere klimaproblemet, men arbeidsgruppe tre gir likevel et godt grunnlag. 

På den andre siden er det grunn til økte forventninger før denne delrapporten, framfor den tilsvarende som kom for seks år siden. 

– Det skjer faktisk mye mer klimapolitikk nå – det har aldri vært så mange land og byer og bedrifter som har prøvd å løse klimaproblemene, og  samfunnsviterne har fått mer å forske på. Vi har faktisk fått mer mulighet til å forske på hva som funker og ikke funker. Før var forskningen i stor grad teoretisk, nå har verden gitt oss et bedre grunnlag for å komme med erfaringsbasert kunnskap om hva en kan gjøre. Det gjør den neste rapporten litt mer optimistisk, sier Boasson. 

Stenseth sa altså at han er «en av dem som har sveket» når verden ikke har kommet langt nok i å bekjempe klimaendringene. Det vil ikke Boasson ha noe av, og retter i stedet kritikken mot eget fagfelt. 

– De disiplinene som har vært sterke lenge, de forsker ikke på samfunn og mennesker. Jeg ville heller rettet skytset mot samfunnsvitenskap og humaniora. Der har vi vært altfor trege, og det burde vært masse mer. De beste psykologene, statsviterne og sosiologene burde kastet seg over klimasaken for lenge siden. 

Naturviterne har gjort «en kjempejobb», sier Boasson, som påpeker at det politiske samfunnsproblemet ligger utenfor naturviternes domene. 

– Jeg vil oppfordre HumSam-fagene til å komme mer på banen, og prioritere klimaforskning over annen type forskning. Det er lett å klage på at en får for lite penger, men det er delvis på grunnlag av at vi ikke har mobilisert nok rundt klima. 

Stenseth kan være enig i det: 

– Jeg vil ikke legge skyld på noen, men i delrapport to tillegges det stor vekt på at det må være en tverrfaglig tilnærming. Da er det veldig viktig at naturvitere og ikke-naturvitere bringer sitt til torgs. Dette er på mange måter et naturvitenskapelig problem, men tilpasningen til det må løses på tvers av veldig mange fag. 

– Synes du de andre fagfeltene har brukt vel lang tid på å komme på banen?
– Samfunnsfagene viser hva slags institusjonelle endringer som må til, for å lage incentiver og regelverk. Det arbeidet kunne gjerne kommet lenger – men det er mange som har skyld her. 

Emneord: Klima. Miljøpolitikk Av Joachim Waade Nessemo
Publisert 1. mars 2022 11:02 - Sist endra 3. mars 2022 20:53
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere