Institutt for biovitenskap: – Først om 15 år har vi kjønnsbalanse på toppen

Kvinneandelen varierer sterkt mellom instituttene på Det matematisk- naturvitenskapelige fakultet. Til tross for at jentene lenge har vært i flertall blant studentene på Institutt for biovitenskap, er kvinneandelen blant professorene fortsatt lav.

MÅLET ER BLI PROFESSOR: – Da jeg tok master i molekylærbiologi, var vi nesten bare jenter. Det var ikke noe jeg tenkte så mye over, men vi merket oss at det var få kvinnelige professorer, forteller stipendiat Ida Velle Myking på institutt for biovitenskap.

Foto: Ola Gamst Sæther

Da dekanen på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet i 2015 tok initiativ til en kartlegging av status for likestilling, var 35 prosent av bachelorstudentene og rundt 42 prosent av masterstudentene jenter, mens antallet kvinnelige professorer på fakultetet var kun 19,3 prosent.

Kartleggingen var et ledd i prosjektet FRONT: Female Researchers On Track (2015–2019), et samarbeid mellom Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet og Senter for tverrfaglig kjønnsforskning. Målsettingen var å undersøke i hvilket omfang manglende likestilling er en årsak til ubalansen mellom kjønnene i toppstillingene ved fakultetet og hva som kan gjøres for å rette opp ubalansen.

Tall fra Statistikk om høyere utdanning og forskning (DBH) for 2021 viste en liten økning i antallet kvinnelige bachelorstudenter på fakultetet fra 35 prosent i 2015 til 37,6 prosent i 2021, mens kvinneandelen blant masterstudentene fremdeles var på ca. 42 prosent.

Antallet kvinnelige stipendiater hadde økt markant fra 39,5 til 46,4 prosent, mens antallet postdocs hadde gått opp fra 33,8 til 35,7 prosent.

Også kvinneandelen blant førsteamanuensene hadde økt, fra 36,5 prosent i 2015 til 40,7 prosent i 2021, mens andelen kvinnelige professorer hadde gått opp fra 19,3 til 24,5 prosent.

Instituttene med få kvinnelige professorer

Kvinneandelene i de ulike kategoriene varierer imidlertid sterkt mellom forskjellige institutt og masterprogrammer.

Instituttene som i 2021 hadde under 20 prosent kvinnelige professorer, var Institutt for teknologisystemer hvor samtlige professorer var menn, Matematisk institutt med 11,6 prosent kvinnelige professorer, Institutt for teoretisk astrofysikk med 13,6 prosent kvinnelige professorer og Institutt for informatikk som hadde 16,3 prosent kvinner i de vitenskapelige toppstillingene i 2021.

Lavest kvinneandel blant studentene hadde Fysisk institutt med en kvinneandel på 23,4 prosent av bachelorstudentene og 22,4 prosent av masterstudentene. Blant stipendiater og førsteamanuenser kunne instituttet imidlertid skilte med en kvinneandel på ca. halvpartenì, mens kvinneandelen blant professorene var på 20,4 prosent.

Instituttet hvor kvinnene dominerer 

Ved et av instituttene på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet er kvinnene i flertall i alle kategorier. Farmasøytisk institutt hadde høsten 2021 en kvinneandel på ca. 75 prosent i gruppen masterstudenter. Rundt 79 prosent av førsteamanuensene og 57 prosent av professorene var kvinner.

Også på Institutt for biovitenskap er de kvinnelige studentene i flertall. Her var 63 prosent av bachelorstudentene og ca. 68 prosent av masterstudentene kvinner i 2021.

Sammenligner man andelen kvinnelige studenter med andelen kvinnelige professorer, er det imidlertid Institutt for biovitenskap som har størst ubalanse mellom kjønnene i det vitenskapelige toppsjiktet. Her var kvinneandelen blant professorene kun 23,9 prosent i 2021.

– Hva skyldes det at toppstillingene innenfor biologifagene fortsatt domineres av menn, til tross for at kvinnene i mange år har vært i flertall blant studentene?

VIKTIG LIKESTILLINGSGREP: – Blant yngre professorer og førsteamanuenser er vi i balanse. A ansette faste vitenskapelige ansatte på førsteamanuensnivå, er det viktigste grepet instituttet har tatt, mener instituttleder Arne Klungland.  Foto: Ola Sæther

Likestillingsarbeidet gir resultater

Instituttleder Arne Klungland forsikrer at dette bildet er i ferd med å snu.

– Blant yngre professorer og førsteamanuenser er vi i balanse. Her er halvparten av de ansatte kvinner. Vi har også god balanse i ledergruppa sier han og viser til at tre av de syv i instituttledelsen er kvinner.

Det viktigste grepet instituttet har tatt for å få opp kvinneandelen blant de vitenskapelige ansatte, er ifølge Klungland å ansette faste vitenskapelige ansatte på førsteamanuensnivå.

– Det er mange flinke kvinner som søker på disse stillingene både fra Norge og fra utlandet, forteller han.

Flere av disse vil i løpet av de neste årene rykke opp til professor samtidig som et relativt stort antall mannlige professorer vil gå av med pensjon.  Beregningene instituttet har gjort, tilsier likevel at målet om kjønnsbalanse på professornivå først vil være nådd om 15 år.

– Vi har i mange år arbeidet målrettet for å få en bedre kjønnsbalanse ikke minst blant de vitenskapelige tilsatte men også blant studentene, understreker Klungland.

På studentnivå er det fortsatt en overvekt av kvinner på Institutt for biovitenskap, men Klungland tror også denne tendensen kan være i ferd med å snu. Høsten 2021 var 52 prosent av førsteårsstudentene på bachelorstudiet menn.

– En god balanse mellom kjønnene både blant studenter og ansatte gir et bedre arbeidsmiljø, og det er viktig at vi fortsetter å være bevisste på disse tingene, sier han.

Stor konkurranse

Hva det skyldes at gapet mellom kvinneandelen blant studentene og kvinneandelen blant professorene er større på Institutt for biovitenskap enn på mange andre fag ved UiO, synes Klungland er vanskelig å svare på.

Et godt arbeidsmarked for biologer kan være en årsak, i tillegg til usikkerheten som er knyttet til en akademisk karrierevei, mener han.

– Vi er et stort institutt med mange studenter, og konkurransen om de akademiske posisjonene er tøff. Av hundre til hundre og femti studenter vil kun én ende opp som professor, kommenterer han.

– Vi vil gjerne beholde de dyktigste kandidatene, men samtidig er oppgaven vår å utdanne biologer til jobber i samfunnet.

Det er mange jobbmuligheter for biologer, og etterspørselen er økende, ifølge Klungland. Han viser til at kunnskap om biologi blir stadig mer relevant både i næringslivet, i mediene og i politikken.

Overraskende funn

Noen av funnene i FRONT-undersøkelsen har forundret instituttlederen. 

– Jeg er overrasket over at kvinnelige førsteamanuenser og professorer i snitt bruker en mindre andel av arbeidstiden på forskning enn menn. Vi må finne ut hva dette skyldes.

Klungland tror at det kanskje kan handle om fordeling av arbeidsoppgaver.

– Det er mange krav til våre ansatte for eksempel om å sitte i ph.d.-komiteer og lignende. Vi må passe på hvordan vi fordeler disse oppgavene slik at det ikke går ut over forskningen, sier han.

–  Det blir interessant å se om disse forskjellene utjevner seg når det blir større kjønnsbalanse, legger han til.

Kvinner møter flere motbakker

Et av rådene Klungland gir til personer som satser på en karriere innenfor akademia, er å ta en periode i utlandet. 

– Tar du doktorgrad på instituttet, er det en fordel om du tar en post doc.-stilling i utlandet. Internasjonal erfaring er viktig for å knytte kontakter og bygge opp et internasjonalt nettverk.

Undersøkelser som er blitt gjort, tyder på at dette kan være vanskeligere for kvinner enn for menn.

Koordinator for FRONT-prosjektet Lotta Snickare har i intervju med Uniforum trukket fram flere årsaker til at kvinnene faller av den akademiske karrierestigen.

– Undersøkelsene våre viser at kvinner helt fra studietiden møter flere motbakker enn menn, det vi i boka vår beskriver som akkumulerte ulemper, konkluderte Snickare.

Spørreundersøkelsene som forskerne gjorde blant masterstudentene på fakultetet, avslørte tydelige kjønnsforskjeller. Mens 16 prosent av de kvinnelige studentene oppgav at de hadde opplevd negativ akademisk behandling, gjaldt dette 10 prosent av mennene. 28 prosent av kvinnene mot bare 9 prosent av mennene oppgav å ha opplevd negativ sosial behandling.

I spørreundersøkelser og intervjuer i gruppen midlertidige tilsatte ph.d-kandidater og postdoktorer ble kjønnsforskjellene enda tydeligere.

Mannlige ph.d.-kandidater og postdoktorer skåret for eksempel jevnt over høyere på spørsmål som målte selvtillit. De største forskjellene så forskerne imidlertid når de stilte spørsmål om familiepermisjon. 30 prosent av kvinnene som hadde tatt permisjon, opplevde vanskeligheter når de kom tilbake på jobb, mot 5 prosent av mennene.

For mange hang dette sammen med at kvinner oftere er i en posisjon hvor partnerens karriere hadde førsteprioritet, konkluderte Snickare.

At mannens karriere har førsteprioritet kan også være årsaken til at færre kvinner enn menn reiser til utlandet for å forske.

LITT BEKYMRET: – I den gruppen og det miljøet jeg er i akkurat nå, tror jeg ikke barn blir en ulempe. Men når det er sagt, jeg vet ikke hvilket miljø jeg er i om, si, sju år, erkjenner stipendiat Ida Velle Myking på Institutt for biovitenskap.

Målet er å bli professor

Stipendiat Ida Velle Myking på Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES) på Institutt for biovitenskap, er ikke redd for å si at målet hennes er å bli professor.

– Jeg vet at det vil koste meg hardt arbeid og lange arbeidsdager, sier hun.

Som stipendiat føler hun imidlertid at arbeidsmengden er under kontroll.

– Jeg hører om grupper hvor det er stort press for å legge inn mange arbeidstimer. Det er positivt med min gruppe at det ikke er press for å jobbe i helgene, men det handler også om forskningsfeltet, legger hun til.  

– Noen grupper forsker på organismer som krever mer tilsyn. Da er det naturlig at du som forsker må godta å jobbe litt mer fleksibelt.

Likestilling er ifølge Velle Myking et tema som blir mye diskutert både blant studentene og de ansatte på instituttet.

I motsetning til mange av kvinnene på fakultetet har Ida Velle Myking gjennom hele studieløpet vært i en posisjon hvor jentene har vært i flertall.

– Da jeg tok master i molekylærbiologi, var vi nesten bare jenter. Det var noe vi spøkte litt med, men ikke noe jeg tenkte så mye over, sier hun.

Hun forteller om et godt studiemiljø, og tror sjansen for jenter opplever at de blir faglig og eller sosialt nedgradert er større i miljøer hvor jentene er i mindretall.

Manglet forbilder

– Men vi merket oss at det var få kvinnelige professorer. Vi hadde ikke så mange kvinnelige forbilder på toppen, påpeker hun.

Ida Helle Myking tilhører forskningsgruppen Paul Grini Lab, en gruppe med seks damer og tre menn.

Blant damene er hennes hovedveileder professor Anne Brysting. Biveilederen hennes er professor Paul Grini som var hennes hovedveileder på masteroppgaven. Ida Velle Myking beskriver begge veilederne som svært støttende og inkluderende.

Som stipendiat har Ida Velle Myking ikke opplevd kjønnsdiskriminering, men hun har hørt andre fortelle om ubehagelige hendelser, som den unge kvinnelige forskeren som opplevde at en anerkjent utenlandsk professor på en internasjonal konferanse heller ville snakke om utseendet hennes enn om forskningsarbeidet hun hadde utført.

Håper barn ikke blir en ulempe

Et av funnene som ble presentert i FRONT-prosjektet, er at kvinner i større grad enn menn velger partnere i akademia. Kvinner rapporterer også oftere at partneres karriere har førsteprioritet.

Ida Velle Myking har en samboer som er ingeniør, og hun ser for seg at de får barn om fem til ti år.

– Jeg håper at det ikke blir en ulempe for karrieren min. I den gruppen og det miljøet jeg er i akkurat nå tror jeg heller ikke det blir det. Men når det er sagt, jeg vet ikke hvilket miljø jeg er i om, si, sju år. Det er en bekymring jeg sikkert deler med flere andre unge kvinner, sier hun.

Ida Velle Myking har selv vokst opp med foreldre som begge jobbet mye i hver sine perioder, uten at hun tenkte noe særlig over om den ene var mer hjemme enn den andre.

– Sånn sett har jeg sett at en kombinasjon hvor det kanskje jevner seg litt ut over tid er mulig. Hvordan det kommer til å bli for meg og min partner er jo vanskelig å si, men jeg tror nok ikke at det kommer til å være helt balansert alltid, sier hun.

Vanskelig å sette karrieren på vent

– Ser du for deg at din samboer ville kunne være hjemmeværende en periode dersom det skulle bli aktuelt for deg å jobbe en periode i utlandet?

Ida Velle Myking nøler litt før hun svarer.

– Jeg ville ikke ønsket å sette min egen karriere på vent for noen andres, og derfor forventer jeg heller ikke at min partner ønsker å gjøre det, sier hun.

– Når det kommer til utenlandsopphold er jeg nok også litt for klar over at familie og karriere er enklere å kombinere i Norge enn ganske mange andre steder, legger hun til. Min mor pendlet til London i noen år etter at jeg og min søster flyttet ut, og fortalte mye om hvor annerledes det var å jobbe der, og om hvor heldige vi er her i Norge. Både i England og i andre land rundt om i verden traff hun kvinner som nesten ikke kunne tro at hun hadde en toppjobb i tillegg til å ha oppdratt to barn.

 

* Les mer i Uniforum: Kvinner forsker mindre i arbeidstiden enn menn

 

Emneord: Likestilling Av Grethe Tidemann
Publisert 25. feb. 2022 05:00 - Sist endra 25. feb. 2022 06:40
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere