KRONIKK: Offentlighet, fornuft og solidaritet

Offentlig debatt trengs fordi lojalitet ikke kan tvinges fram. I en demokratisk rettsstat har borgerne rettigheter mot staten, skriver UiO-professor Erik Oddvar Eriksen.

Portrett av en mann som bruker armene mens han snakker

MÅ BORT FRA FORESTILLING: Man må imidlertid bort fra forestillingen om det er kun gjennom valg at politikerne får sitt mandat, skriver UiO-professor Erik Oddvar Eriksen ved ARENA Senter for europaforskning. (Arkivfoto)

Foto: Ola Gamst Sæther

Pandemien reiser mange moralske spørsmål og dilemmaer. Hvem skal få tilbud om vaksinering, hvem skal tilgodeses først og er det riktig å prioritere vaksinering av alle i Norge når mange land mangler vaksinedoser? I Norge har vi jo det fenomen ‘underdødelighet’, altså at det er færre døde enn det ville være i et normal år med influensa.

Så er det spørsmål om hvilke inngrep i folks frihet som er berettiget. Hva mer er, tiltak treffer skjevt, noen rammes hardere enn andre, noe må bidra mer enn andre. Hvor rettferdig er det? I et demokrati har vi ikke moraleksperter til å avgjøre slike spørsmål. Vi må forlite oss på et kvalifisert offentlig ordskifte.

Normen om at alt skal gjøres for å unngå død og redusere sykdom står sterkt og inngår i selve konstitusjonsgrunnlaget for den moderne stat. Den bygger på prinsippet om individers frihet. En kan ikke beskytte individers frihet uten å redde deres liv. Inngrep må begrunnes godt og stå i forhold til de onder som skal unngås, om de ikke skal komme i konflikt med frihetsprinsippet. Borgerne trenger å kunne forsikre hverandre om at det de gjør er riktig og viktig. Da trengs gode argumenter og da må ikke debatten teknifiseres. Det skjer når det funksjonelle kriterier erstatter moralske begrunnelser og politiske avveininger mellom ulike hensyn.

I dag i ser vi en forskyvning i begrunnelsene fra det å redde liv, og at alt liv er like mye verdt, til dette med å redusere faren for overbelastning av sykehusvesenets behandlingskapasitet. I stedet for en moralsk begrunnelse for koronatiltak blir det et spørsmål om hvor mange som kan behandles før behandlingsapparatet kneler. Dette er mat for ekspertene. Vi får en forskyvning fra en allmenn politisk og moralsk debatt, hvor det står om å redde liv og om våre plikter og vår solidaritet som samfunnsborgere, til en debatt om statistikker, data og prognoser.

Når beslutningstakeres begrunnelser mangler, blir avkledd eller blir funnet for svake, svekkes lojaliteten og tilliten svinner hen

Offentlig debatt trengs fordi lojalitet ikke kan tvinges fram. I en demokratisk rettsstat har borgerne rettigheter mot staten. Borgerne har sine frie rom og har rett til å opponere, kritisere, protestere - til å velge og å avsette makthaverne. De har også rett til ikke å anerkjenne det ufornuftige, de har krav på begrunnelser og mulighet til å teste fornuftigheten i tiltak og planer gjennom offentlig debatt. Når beslutningstakeres begrunnelser mangler, blir avkledd eller blir funnet for svake, svekkes lojaliteten og tilliten svinner hen.

God krisehåndtering er avhengig av at borgerne slutter opp om tiltakene. Når borgerne sier nei, er det ikke mye som kan gjøres, så lenge vaksineringen er frivillig. Det snakkes ofte om at tilliten til myndighetene er stor i Norge, men i et demokrati er det solidariteten det kommer an på. Nemlig dette at borgerne gjensidig innser at deres bidrag er viktig for å løse kriser. Solidaritet kan ikke administreres fram. Den hviler på borgernes medfølelse, på deres borgerånd og vilje til å yte noe for hverandre.

Offentlig debatt er nødvendig for å klargjøre hvilken solidarisk atferd som kreves. Den virker bevissthetsgjørende og gir mandat til politisk handling. Klargjørende debatt trengs også fordi inngrep i folks frihet og skjev byrdefordeling tærer på det politiske systemets legitimitet. Rasjonelle og godt begrunnete tiltak motiverer gjerne borgerne til å ta et ekstra tak, men bare på bakgrunn av en felles forståelse av hva det står om. Vaksinemotstand og protester mot koronatiltak, mot nedstigninger og portforbud i mange land, viser at det er grenser for hva som kan iverksettes av selv godt begrunnete tiltak.

Hva mer er, kriser viser tydelig at myndighetenes politiske mandat ikke er gitt. Det skapes og utvikles etter hvert som uventete problemer oppstår. I valg får partier et mandat fra velgerne som ikke duger til stort når alvorlige kriser oppstår. Da må løfter fravikes, planer endres og ny politikk vedtas. Spørsmålet er hvordan beslutningstakerne kan holdes ansvarlig når det ikke er noe opprinnelig mandat man kan anklage dem i forhold til.

Man må imidlertid bort fra forestillingen om det er kun gjennom valg at politikerne får sitt mandat. Vi må over på oppfatningen om mandat og ansvarlighet som et anliggende for offentlig debatt. I en nylig utgitt bok argumenteres det for at ansvarlighet er et spørsmål om hvilke grunner som blir gitt og hvordan de blir mottatt. Er begrunnelsene overbevisende, hvis ikke, hva er motargumentene?

Gjennom en offentlig argumentasjonsprosess får vi en prøving av argumentene, av de begrunnelsene som blir gitt. Vi ser ministre og deres eksperter daglig i presse og media hvor de forklarer og begrunner tiltak. Det gir myndigheter anledning til å mobilisere borgere, men også å justere kurs om motargumentene er gode, og det gir opposisjon anledning til å komme opp med alternative planer og skape støtte for dette.

Det politiske mandat til å handle blir følgelig til gjennom en offentlig kommunikasjonsprosess hvor tiltak og planer begrunnes og rettferdiggjøres. Slik kan velgerne få sagt sitt, ikke bare på valgdagen. Om den er vellykket skapes også solidaritet og legitimitet.

Troen på sannhet er fundamentet for offentlig debatt

Problemet er få til en slik prøving i en felles offentlighet. De sosiale mediers oppstykking av offentligheten og oppkomsten av falske nyheter og alternative sannheter gjør dette vanskelig. Hva mer er, i flere land ser vi at konspirasjonsteorier florerer og at voldelige høyreekstreme og fundamentalister av ulike slag får ny næring i krisetider. Mange er skeptikere som forkaster selve troen på objektiv sannhet. Et samfunn som forkaster sannhet vil imidlertid ikke kunne være demokratisk. Troen på sannhet er fundamentet for offentlig debatt. Det er denne troen som holder heterogene offentligheter sammen - som gjør at vi kan komme til enighet om noe til tross for meningsforskjeller.

Det nye er ikke forekomsten av falske nyheter og myter i politisk debatt, men at de griper om seg med en kraft som vi i vesten ikke har sett siden 1930-tallet. Vi ser problemene særlig der hvor en landsdekkende politisk offentlighet understøttet av seriøse medier mangler. Kunnskapsløshet og mytespreding kan bare møtes med rasjonell argumentasjon om demokratiet skal ha noen framtid. Da gjelder det ikke å teknifisere debatten eller å unndra seg begrunnelseskravet, slike vi ser tendenser til i dagens pandemibekjempelse.

(Erik O. Eriksen er professor ved ARENA, UiO og utgiver av boka The accountability of expertise (Routledge 2021) Boka er tema på et seminar i regi av Partnerforum på UiO,19. januar. ) 

 

 

Emneord: Statsvitenskap, Politikk Av professor Erik Oddvar Eriksen, ARENA Senter for europastudier, Universitetet i Oslo
Publisert 11. jan. 2022 14:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere