Kvinner forsker mindre i arbeidstiden enn menn

Mens mannlige førsteamanuenser på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved UiO bruker ca. 35 prosent av arbeidstiden på forskning, bruker kvinnene på samme nivå kun 24 prosent av arbeidstiden sin på forskning. Forsker Lotta Snickare forklarer hvorfor.

UHELDIG KONSEKVENS: – Kvinner i førsteamanuesstillinger publiserer mindre enn menn i samme stillingskategori på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, men ser du på andelen av arbeidstiden som brukes på forskning, publiserer kvinner like mye, konstaterer forsker Lotta Karin Snickare.

Foto: Ola Gamst Sæther

– Arbeidstiden til kvinner og menn i vitenskapelige stillinger på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet er relativt lik. Gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid for menn er 46,8 timer, mens kvinner i snitt arbeider ca. 46,1 timer per uke. Ser vi på andel av arbeidstiden som brukes til forskning, kommer det derimot fram tydelige kjønnsforskjeller, slår forsker Lotta Karin Snickare fast.

Blant forskere på lavere nivå, dvs. midlertidig ansatte forskere i ph.d.- og doktorgradsstillinger er andelen arbeidstid brukt på forskning relativt lik. Det er først på førsteamanuensisnivå at kjønnsforskjellene blir vesentlige, ifølge Snickare.

Mens mannlige førsteamanuenser bruker 35 prosent av sin arbeidstid til forskning, er det tilsvarende tallet for kvinner 24 prosent. Også på professornivå er det en kjønnsforskjell. Kvinner bruker 33 prosent av arbeidstiden på forskning, mens menn bruker 39 prosent.

Målsettingen er bedre kjønnsbalanse

Lotta Snickare, forsker ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet og Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, var koordinator for prosjektet FRONT (Female Researchers On Track). Dette er et prosjekt som ble satt i gang høsten 2015 av Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Målsettingen var å undersøke i hvilket omfang manglende likestilling er en årsak til ubalansen mellom kjønnene i toppstillingene ved fakultetet og hva som kan gjøres for å rette opp ubalansen.

Da prosjektet ble igangsatt i 2015, var ca. 40 prosent av studentene kvinner mot bare 20 prosent av professorene.

Sammen med Øystein Gullvåg Holter, professor emeritus ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, har Snickare dessuten redigert boken Likestilling i akademia FRA KUNNSKAP TIL ENDRING.

BOK:

Likestilling i akademia FRA KUNNSKAP TIL ENDRING

Boken Likestilling i akademia FRA KUNNSKAP TIL ENDRING bygger på forskningsmateriale fra FRONT1. Materialet omfatter spørreundersøkelser, individuelle intervjuer og følgeforskning på tiltak. Første del av boken beskriver status for likestilling på fakultetet. Andre del presenterer ulike modeller som er utviklet for å gi bedre forståelse og innsikt i situasjonen. I den siste delen analyseres effektene av tre av tiltakene.

Les boken på denne nettsiden. 

Overraskende funn

Forskjellene mellom kjønnene når det gjaldt andel av arbeidstiden som brukes til forskning, er et av funnene som overrasker Snickare.

At kvinnene bruker mindre tid på forskning, er uheldig ikke minst fordi andel arbeidstid brukt på forskning henger sammen med publisering.

– Publisering er svært viktig uansett stillingsnivå og et avgjørende kriterium for opprykk fra førsteamanuensis til professor, understreker Snickare.

– Mannlige førsteamanuenser ved fakultetet oppnår flere publiseringspoeng i snitt enn kvinner i samme posisjon. Men sammenligner vi med andel arbeidstid brukt på forskning, publiserer kvinnene på fakultetet like mye som mennene, konstaterer Snickare.

Mer usikre på sin posisjon

Hva er årsaken til at kvinnelige førsteamanuenser bruker en mindre andel av arbeidstiden på forskning enn menn?

Det er ikke lett å få en stilling som førsteamanuensis, og har du fått en slik stilling vil du gjerne oppfylle kravene som ligger i stillingen.  Mens menn har lettere for å tenke, «Yes, nå er jeg kommet på min rette plass», er holdningen til kvinner gjerne at de har fått jobben fordi de har vært heldige.

At kvinner er mer usikre på sin posisjon enn menn, er trolig en av årsakene til at mange kvinnelige førsteamanuenser påtar seg mer undervisning, komitéarbeid og andre oppgaver som stjeler tid fra forskningen, svarer Snickare.

Kan forskjellene også skyldes at kvinner i større grad enn menn søker seg til fag hvor det er mye undervisning.

– Vi har ikke sett på forskjeller mellom institutter og forskergrupper, men en svensk studie fra 2012 viste at kvinner er i overvekt på fag som karakteriseres som myke, svarer Snickare. Hun forklarer at dette gjerne er fag hvor det er mye undervisning, og som har mindre prestisje. Lavere prestisje kan også bety færre forskningsmidler.

ꟷ Men dette forklarer ikke forskjellene i disponering av arbeidstid mellom menn og kvinner, for kvinner har mindre forskningstid enn menn også innenfor fag og innenfor forskningsgrupper.

FRONT

FRONT: Female Researchers On Track (2015–2019) ble startet som et samarbeid mellom Det matematisk naturvitenskapelige fakultet og Senter for tverrfaglig kjønnsforskning. Prosjektet er videreført som FRONT2 Future Research- and Organizational Development in Natural Sciences, Technology and Theology (2019–2022). I FRONT2 deltar også Teologisk fakultet og Naturhistorisk museum ved UiO samt Kungliga Tekniska Högskolan (KTH) i Stockholm.

Front finansieres med støtte fra Forskningsrådets BALANSE-program. Hovedmålet er å rette opp kjønnsskjevheten i akademiske toppstillinger.

Selvtillit er ikke en iboende egenskap

– Har mannlige førsteamanuensisene generelt mer selvtillit enn de kvinnelige?

Det kan du si, men selvtillit er ikke en iboende indre egenskap, men et resultat av signaler fra omverdenen. Får du signaler om at du passer inn og kommer til å lykkes, og blir du invitert med og inkludert i sosiale og faglige sammenhenger, får du pågangsmot og selvtillit.

 Undersøkelsene våre viser at kvinner helt fra studietiden møter flere motbakker enn menn, det vi i boka beskriver som akkumulerte ulemper, sier Snickare.

Spørreundersøkelser blant masterstudentene på fakultetet viser at de har stor tro på meritokratiet, at alle bedømmes likt ut fra innsats uavhengig av kjønn. På spørsmål om masterprogrammet burde ha mer fokus på kjønnsbalanse, svarte likevel halvparten av studentene ja. Materialet i studentundersøkelsen avslørte dessuten tydelige kjønnsforskjeller, forteller hun.

Lotta Snickare trekker fram flere eksempler. Mens 16 prosent av de kvinnelige studentene oppgir at de har opplevd negativ akademisk behandling, gjelder dette 10 prosent av mennene. Enda større er kjønnsforskjellene når forskerne spør om studentene har opplevd negativ sosial behandling. Her svarer 28 prosent av kvinnene bekreftende mot bare 9 prosent av mennene.

At vi så tidlig skulle finne mønstre av kjønnsforskjeller, hadde jeg ikke forventet. Undersøkelser blant annet fra Irland og England viser samme tendens, men jeg hadde en idé om at vi i Norden var mer likestilte, innrømmer hun.

Familiepermisjon er mer problematisk for kvinner

I spørreundersøkelser og intervjuer i gruppen midlertidige tilsatte ph.d-kandidater og postdoktorer blir kjønnsforskjellene enda tydeligere.

Kvinner og menn vurderer veilederens generelle vitenskapelig støtte relativt likt, men på noen områder rapporterer menn om mer støtte enn det kvinnene gjør. For eksempel oppgir 19 prosent av kvinnene, mot 12 prosent av mennene, at de ikke ble introdusert til internasjonale forskningsnettverk av sin veileder.

Mannlige ph.d.-kandidater og postdoktorer skårer også jevnt over høyere på spørsmål som måler selvtillit. Blant annet oppgir 43 prosent av mennene på dette nivået mot 31 prosent av kvinnene «talent» som en av årsakene til at de valgte denne karriereveien.

– De største forskjellene så vi imidlertid når vi stilte spørsmål om familiepermisjon. 30 prosent av kvinnene som hadde tatt permisjon, opplevde vanskeligheter når de kom tilbake på jobb, mot 5 prosent av mennene, avslører Snickare.

– For mange henger dette sammen med at kvinner oftere er i en posisjon hvor partnerens karriere har førsteprioritet, mener hun.

–  På spørsmål om egen eller partnerens karriere ble prioritert mest i parforholdet, svarte de fleste at prioriteringen var lik. Men når vi delte dette opp, og for eksempel spurte om prioritering det siste året, var det betydelig flere kvinner enn menn som svarte at partnerens karriere hadde hatt førsteprioritet.

Må jobbe hardere for å bli akseptert

Hva skjer så når kvinner og menn kommer inn i forskermiljøene som faste vitenskapelige ansatte, det vil si som postdoktorer, forskere, førsteamanuenser eller professorer?

ꟷ I spørreundersøkelsene og intervjuene av vitenskapelige tilsatte er det mange eksempler på at kvinner møter motbakker, konstaterer Snickare

Kvinnene opplever omtrent dobbelt så ofte som menn at de blir negativt vurdert eller gransket. De rapporterer litt oftere om mobbing og mye oftere om uønsket seksuell oppmerksomhet. På spørsmål om man må jobbe hardere enn kollegene for å bli vurdert som en legitim forsker, svarer 24 prosent av kvinnene ja, mot 15 prosent av mennene.

Det er også flere kvinner enn menn som opplever balansen mellom arbeid og privatliv som problematisk. 29 prosent av kvinnene, mot 19 prosent av mennene i undersøkelsen oppgir kultur for lang arbeidstid som et problem.

– Hver for seg er faktorene kanskje ikke så sterke, men samlet virker de sterkt, og kjønnsgapene øker. Vi ser for eksempel at kvinners opplevelse av å bli gransket og av å måtte jobbe mer enn kollegene, er enda større på professornivå enn på nivåene under, kommenterer Snickare.

Tiltak som fungerer

– Hva kan gjøres for å bryte dette mønsteret?

– I prosjektet satte vi i gang flere tiltak rettet mot å skape en bedre balanse mellom kvinner og menn i toppstillingene på fakultetet, forteller Lotta Snickare.

Hun beskriver de positive resultatene fra noen av disse tiltakene som overraskende.

Vi gjennomførte en seminarserie over fem dager for fakultetsledelsen i tillegg til seminarer for ph.d.-veiledere. Når lederne ble bevisste på mekanismene som spiller inn og definerte manglende likestilling som et reelt problem, endret rammene for diskusjonen seg i seminarene for ph.d.-veilederne. Vi opplevde at deltakerne på disse seminarene begynte å diskutere likestilling og likestillingstiltak på en mer konstruktiv måte, forteller Snickare.

Det er ikke jeg som er problemet

Et annet tiltak som ble iverksatt i prosjektet, var etablering av nettverk av kvinnelige forskere. I nettverkene knyttet forskerne i FRONT sammen kvinner på ulike nivåer fra nyansatte førsteamanuenser til høyt profilerte og etablerte professorer.

– Både kvinner og menn rapporterer om ulemper ved å være i minoritet, men ettersom kvinnene oftere er i mindretall som førsteamanuenser og nesten alltid på professornivå, er dette ulemper som rammer kvinner i større grad enn menn, påpeker Snickare.

– Normen i akademia er mannlig forsker, og kvinnene blir vant til å skille seg ut. Når kvinnene kommer sammen i større nettverk, blir deres kjønn noe normalt. I nettverket er det identiteten som forskere som knytter dem sammen. Når kvinnene kommer sammen, oppdager de dessuten at problemer de har oppfattet som individuelle, er felles for flere. Erkjennelsen av at problemene er strukturelle, gir et større handlingsrom. Det er ikke nødvendigvis jeg som er problemet, og løsningen er ikke alltid å jobbe hardere og raskere.

Snickare forteller om konkrete resultater allerede etter få år.

ꟷ Vi ser for eksempel at andelen kvinnelige førsteamanuenser som søker og får innvilget forskningsmidler, øker når kvinnene får et nettverk.

Viktig prosjekt for hele UiO

KVINNE I TOPPSTILLING: Solveig Kristensen skapte historie da hun i 2017 ble den første kvinnelige dekanen ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. (Foto: Ola Gamst Sæther)

Dekan ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet Solveig Kristensen er leder for FRONT-prosjektet.

 – Selv om undersøkelsene og forskningen som presenteres i boken handler om Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, er dette forskning som er nyttig for hele universitetet, mener hun.

– Det er ingenting som tyder på at vi står i en særstilling. Vi ser en tendens til at kvinnene faller fra på de øverste nivåene på alle fakulteter.

– Materialet vårt viser at underrepresentasjon av kvinner i toppstillinger blant annet henger sammen med at kvinner opplever mer motgang og mindre faglig støtte enn menn. Selv om situasjonen for kvinner har endret seg til det bedre de siste årene, er det heller ikke grunnlag for å tro at situasjonen vil endre seg av seg selv.

Også dekanen forteller at hun ble overrasket over de tydelige mønstrene som kom fram i spørreundersøkelser og intervjuer, men også i mer uventede situasjoner.

– Noe er nesten pinlig å fortelle om, men vi så for eksempel at deltakerne på seminarene vi holdt for ph.d.-veiledere, viste mindre motstand til kjønnsforsker Lotta Snickares forelesning dersom  professor emeritus i informatikk, Knut Liestøl, stod for den innledende presentasjonen. Her var kvinnene like fordomsfulle som mennene, bemerker hun.

Men kanskje kan det langsiktige FRONT-prosjektet bidra til en endring i holdningene og atferden som bidrar til å bevare ubalansen mellom kjønnene.

– Vi har fått økt kunnskap ikke bare om situasjonen ved fakultetet. Ved å sette i gang tiltak og følge disse over flere år, har vi også fått økt kunnskap om hva som kan gjøres for å endre situasjonen. Vi ser hva som faktisk fungerer, konstaterer Solveig Kristensen.

 

 

Emneord: Likestilling, Kjønn, Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet Av Grethe Tidemann
Publisert 22. nov. 2021 05:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere