Forsket på hudfarge: Mener rasismeproblemet underdrives i Norge

At så mange mente at «hvit» var synonymt med «etnisk norsk» var det som overrasket doktorgradsstipendiaten mest. Hun mener Norge trenger større bevissthet om hvordan hudfarge påvirker folk i hverdagen. 

Portrett av ei kvinne i eit utemiljø

OVERRASKET: – Mange sa at de ikke bruker begrepet «hvit». Da jeg spurte hva de tror at det betyr, svarte de at det «betyr egentlig etnisk norsk». Det overrasket meg noe voldsomt, sier Laura Führer som er nyslått doktor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi på UiO. 

Foto: Ola Gamst Sæther

– Hvilken betydning har hudfarge i Norge i dag?

– Det har en betydning for hvordan man blir møtt i hverdagen, av andre, om man automatisk blir antatt å være norsk eller ikke, og alt det får av konsekvenser. Det får betydning for erfaring med diskriminering og rasisme i hverdagen, sier Laura Führer. 

Hun disputerte 15. oktober med sin doktorgradsavhandling «The Social Meaning of Skin Color» ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi. 

– Mennesker som er lyse i huden møter liksom ikke rasistisk utskjelling på grunn av det, de møter ikke en antagelse om at de ikke er norske, ikke kan norsk, ikke hører til, eller har en rar kultur som gjør det vanskelig å få kontakt med dem. De som skiller seg ut er dem med mørkere hud eller hår. De kan bli møtt på den måten, og antas å ikke høre til. Det er ganske gjennomgående, sier Führer. 

Hun har gjennomført livsløpsintervjuer med småbarnsforeldre i Oslo-området om egne erfaringer med etnisk mangfold. Intervjuobjektene har hatt ganske ulike bakgrunner, med variasjon i botid i Norge, noen har vært norskfødte etterkommere av innvandrere og en del har ikke hatt innvandrerbakgrunn. 

– Det har vært viktig å ha med deltakere uten innvandrerbakgrunn. Om en skriver om etnisk mangfold så er det ofte en tenker at det bare handler om minoritetene. Det er et tema som angår alle, som alle har potensielt erfaring med, og bør bli hørt om, mener Führer. 

Studien viser at mange forbinder «norskhet» med å være lys i huden, og det å være innvandrer med å være mørk. De fleste ikke-hvite deltagerne ga uttrykk for at dette er begrensende for dem, at de føler seg norske, men ofte har ofte opplevd å ikke bli godtatt. 

Mye begrepsforvirring

Særlig deltagere uten innvandrerbakgrunn opplever hudfarge som et veldig vanskelig eller tabubelagt tema å snakke om, og er redde for å såre andre ved å si noe feil. 

– Det var bare et tema som dukket opp hos veldig mange uten innvandrerbakgrunn. Da vi snakket om etnisk mangfold var det en del nøling, «jeg er usikker på hvordan jeg skal ordlegge meg». 

Det kom frem i mange ulike sammenhenger, både abstrakt, og når folk skulle fortelle anekdoter. 

– En deltaker med flere venninner med innvandrerbakgrunn var usikker på hvordan hun skulle si det til meg. «De er norske, de er født her, de har innvandrerforeldre, blir det feil å si innvandrerbakgrunn, er de andre generasjons innvandrere». Det var veldig mye forvirring rundt ord og begreper. 

– Jeg tror det handler mye om at personer med majoritetsbakgrunn ikke har trengt å tenke gjennom alt det der. De har ikke kjent på kroppen hvordan begrepene kjennes, og vet ikke helt implikasjonene av å si det ene foran det andre, sier Führer. 

– Rasismeproblemet underdrives i Norge

Hun forteller at mange oppgir at de ikke tør å spørre hva om de skal si. 

– Jeg tror mange er bevisste på at det er noe som potensielt kan såre andre, men siden de er så liten kjent med temaet, skjønner de ikke helt hva som vil såre og ikke. 

– Tror du den usikkerheten, at mange ikke har tenkt gjennom dette, også kan skyldes at mange underdriver hvor problematisk rasisme er i Norge? At det er en forestilling av at rasisme ikke er så ille her som i mange andre land? 

– Ja, jeg tror det ofte underdrives. Jeg merker det selv, når jeg intervjues, så spør journalistene ofte «finnes det i det hele tatt rasisme i Norge». Da blir vi stående, «ja, det finnes», også bruker vi all tiden på det. Du skulle stilt meg spørsmål som var mye mer interessante! Vi skulle prøvd å pakke ut dynamikker og ting som skjer, heller enn å bli arrestert ved «finnes det rasisme». Sånn sett tenker jeg at det nok absolutt er underdrevet, mener Führer, som påpeker at folk tenker på ganske ulike ting når de snakker om rasisme. 

– Også der snakker folk forbi hverandre. 

Hun trekker fram ekstreme eksempler på rasistisk vold, slik som drapene på Benjamin Hermansen og Johanne Zhangjia Ihle-Hansen, som det heldigvis er få eksempler av i Norge. 

– Når mange sier at «vi har ikke rasisme» eller «vi har ikke mye av det», så er det fordi mange gjerne tenker til ytterpunktene, i form av rasistisk vold, når de hører ordet «rasisme». 

Når man snakker med minoriteter, kommer det derimot fram mange opplevelser i hverdagen som er ganske smertefulle, forteller sosiologen. 

– Dette kan også kan være usynlig for majoritetsbefolkningen. Om man ikke selv går rundt med en slik kropp så legger man ikke merke til alle blikkene man får, og skepsisen man møter, sier Führer, og forteller at det ikke er sånn at alle som er mørke i huden møter den type oppførsel hver eneste dag. 

– Om en møter det av og til så holder det egentlig. For mange fører det til en uggen følelse som er med, når man vet at det potensielt kan dukke opp når som helst. Det er noe som skaper veldig utrygghet. 

– Overrasket meg noe voldsomt

– Hva har overrasket deg mest under studien?

– Kanskje da jeg spurte folk om hva de legger i begrepet «hvit». Det overrasket mest.

Etter at intervju-delen om respondentenes livsløp var avrundet, snakket de om ord og begreper og hvordan de brukes for å ordlegge seg om mangfold. 

– Mange sa at de ikke bruker begrepet «hvit». Da jeg spurte hva de tror at det betyr, svarte de at det «betyr egentlig etnisk norsk». Det overrasket meg noe voldsomt. Det er veldig mange mennesker på denne jordkloden som er hvite men ikke etnisk norske. Da overrasket det meg at veldig mange allikevel oppfattet ordene «hvit» og «etnisk norsk» som synonymer. Jeg var overrasket over at koblingen mellom hudfarge og etnisitet var så tett. 

Führer regnet med at respondentene ville svare at de tenkte at en hvit person var en person fra Europa, eller som hadde sitt opprinnelige opphav i Europa. 

– Mange svarte at de tenkte «etnisk norsk» og forklarte at, siden «hvit» ikke er politisk korrekt å si, så da ville de sagt «etnisk norsk» i stedet, sier Führer. 

– Så ble jeg også overrasket over at koblingen gjenspeilte seg også i motsatt retning. Når jeg spurte folk om hva de legger i begrepet «etnisk norsk», så var lys hudfarge igjen et tema som dukket opp, i tillegg til det å ha slekt i Norge langt tilbake i tid.

Det var også noe annet Führer fant veldig spennende: 

– Avgrensningen mellom «etnisk norsk» og «etnisk minoritet» gikk igjen langs en linje av hvit versus ikke-hvit hudfarge. Jeg hadde forventet at «etnisk norsk» var mer en avgrensning av nasjonal opprinnelse, og at folk dermed ville avgrense det å være «etnisk norsk» fra det å være fra Sverige eller Polen. Så jeg ble rett og slett overrasket over hvor viktig hudfarge og utseende syntes å være også her. 

Trenger bevissthet

Idéen til doktorgradsavhandlingen kom mens hun jobbet med et masterprosjekt om mottak av flyktninger. 

– En kollega spurte meg om jeg hadde reflektert over hva hudfarge kanskje betød for prosjektet og innsamlingen av data. Det hadde jeg ikke. 

Da skjønte Führer at hun ikke var vant med å tenke på hudfarges betydning som kategori for sosiale forskjeller. 

– Hadde jeg blitt spurt om kjønn hadde jeg hatt en tanke, men hudfarge var sånn «hæ, hvordan kan det påvirke dataene mine». Da innså jeg hvor lite jeg kunne, sier Führer, som begynte å lese seg opp og utvikle en prosjektskisse om å forstå hudfarge som forskjellskategori. 

Führer understreker at hennes oppgave er å analysere materialet hun har sanket inn, og ikke å skrive en politisk avhandling om hvordan hun mener ting burde være. 

– Når man skriver om hudfarge kan man lett bli anklaget for å være aktivistisk. En skal holde tunga rett i munnen, holde seg til materialet man har, sier Führer. 

Hun mener likevel det er viktig at folk blir mer bevisste på forestillingene som finnes, og hvordan de påvirker menneskene som rammes. 

– Det er jo kommet veldig mye i mediene om opplevelser av hverdagsrasisme, at tar det på alvor, da vil man forhåpentligvis ikke fortsette med det. Det handler nok, for min del, mye om å bli bevisst dynamikkene som er tilstede. 

Av Joachim Waade Nessemo
Publisert 27. okt. 2021 04:30 - Sist endra 27. okt. 2021 11:16
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere