KRONIKK: Bezosiering av akademia

Det er på sin plass å spørre om hvorfor forskere ved UiO og andre steder så villig er blitt med på overgangen fra Akademika og andre lokale bokhandlere til fordel for det kapitalistiske rovdyret Amazon? skriver Uniforum-skribent Kristian Bjørkdahl. 

Portrett av en mann

BORTFALLET AV ASSISTENTER: Dermed mistenker jeg at overgangen til slike som Amazon også har noe å gjøre med det relative bortfallet av sivilarbeidere og andre assistenter ved universitetet, skriver Kristian Bjørkdahl i denne kronikken. 

Foto: Ola Gamst Sæther

 

K R O N I K K

Da jeg først kom til Blindern, det må ha vært i 1998 eller deromkring, var det som sivilarbeider ved ARENA Senter for europaforskning – eller som det, noe mer utilgjengelig, het den gangen: Advanced Research on the Europeanisation of the Nation-State. Ustudert som jeg var, hadde jeg ingen ide om hva «europeisering av nasjonalstaten» var for noe, men for meg var det likevel et stort privilegium å få koke kaffe, kopiere bokkapitler og formattere working papers for forskerne på senteret. Det var 14 fabelaktige måneder!

I den første tiden overlappet jeg med min forgjenger, og han lærte meg alt jeg trengte å vite: Jeg måtte være på kontoret og ha kaffen klar før forsker X kom på jobb, ellers ville mørke skyer legge seg over hele Eilert Sundt-bygningen; professor Y ble tilsvarende mannevond om det ikke fantes solide lagre av en spesiell type te, som skulle kjøpes inn fra Valkyrien Kaffe- og Tehus på Majorstua og trekkes i en egen kaffetrakter; videre var det mer eller mindre obligatorisk oppmøte til lunsj, der samtalen skulle være faglig eller på annen måte elevert, og hvor dagens tema alltid ble lansert av professor Z; til slutt var det viktig å være klar over at senteret hadde å gjøre med mange akademiske storheter fra utlandet, og det var klokt å lese seg opp om dem, slik at man ikke forvekslet noen av dem med vanlige folk. (Hvis Shmuel Eisenstadt, for eksempel, sendte et manus i posten skrevet på skrivemaskin, var det bare å brette opp ermene og begynne å skrive det hele inn på nytt i Word).

En av de mange interessante arbeidsoppgavene mine var å bestille bøker til forskerne. Det fungerte slik: Forskerne fortalte meg hvilken bok de ønsket, hvorpå jeg ringte til Akademika og bestilte den. Det høres kanskje ikke ut som spennende arbeid, men det var en av favorittoppgavene mine, for dermed fikk jeg et påskudd til å bruke tid på Akademika, som jeg – og ganske sikkert flere med meg – den gang tenkte på som Blinderns bankende hjerte. Akademika var virkelig et høyst levende sted, nærmest en kulturinstitusjon i seg selv.

Det å gå inn på Akademika var liksom å gå inn i kunnskapen, eller enda bedre, å gå inn i kunnskapsproduksjonen, siden det var et sted man gikk for å finne det siste nye innenfor ulike kunnskapsfelter. Det var (den nå så desimerte) kjelleren som var hovedattraksjonen. Her gikk jeg alltid først til hylla over nyheter i samfunnsfagene, som fungerte som en slags oppslagstavle over hva man burde få med seg. Blant titlene jeg husker å ha oppdaget her var Benjamin Barbers Jihad vs. McWorld¸ Anthony Giddens’ The Third Way, Richard Sennetts The Corrosion of Character, for ikke å nevne omtrent alt av Bourdieu. På et tidspunkt dukket en ARENA-relatert bok opp på hylla, Erik Oddvar Eriksen og Jarle Weigårds Kommunikativ handling og deliberativt demokrati. Det var stor stas; selv om jeg ikke hadde hatt noe videre med en å gjøre, husker jeg at jeg nesten ble litt stolt selv! Hylla med samfunnsfagnyheter var imidlertid bare første stopp på min faste runde. Etterpå bar turen gjerne innom filosofi og idehistorie, så til litteratur, og så – alltid – innom historie. (Retorikken hadde jeg ikke oppdaget ordentlig ennå).

Hvis Akademika i min tid som sivilarbeider fremsto omtrent som en Jacobs på Holtet for akademisk litteratur, er det nå ikke mer enn en REMA 1000 igjen

Vel, det var den gang da. I våre dager fremstår Akademika nærmest mer som et boklager, som et nedstrippet «outlet». Hvis Akademika i min tid som sivilarbeider fremsto omtrent som en Jacobs på Holtet for akademisk litteratur, er det nå ikke mer enn en REMA 1000 igjen. Kjelleren er helt utmagret, og beholdningen i førsteetasje består stort sett av pensum til UiOs ulike kurs. Akademika er da også en «pensumbokhandel», og det er ikke noe galt i det, men det er likevel ikke til å komme unna at denne bokhandelen tidligere også var noe langt mer enn dette, den var noe mer interessant, mer spennende, mer oppdatert, mer levende. Jeg skulle likt å høre fra noen som fortsatt tenker på Akademika som Blinderns bankende hjerte.

Hva har skjedd? Så vidt jeg kan se, er det én hovedforklaring, som kanskje kan berikes med ytterligere et par faktorer.

Den første og viktigste endringen er at det akademiske bokmarkedet siden ca. 1998 har forskjøvet seg fra Akademika, som i sin tid var eid og drevet av Samskipnaden, til den amerikanske mangemilliardæren Jeff Bezos’ Amazon. Det er altfor sjelden vi snakker om eller engang tenker over dette, men det er i seg selv ganske skandaløst. Uten at det har vært nevneverdig diskusjon eller oppstandelse rundt det, har vi, akademiske bokkjøpere, altså forlatt studentenes egen sammenslutning til fordel for et amerikansk gigantselskap. «Gigant» må her leses ganske bokstavelig, og gjerne med de litt ubehagelige konnotasjonene ordet noen ganger kan ha: Allerede før COVID-19 var Jeff Bezos verdens rikeste mann og Amazon et av verdens mest verdifulle selskaper. I løpet av pandemien har formuen hans skutt i været ytterligere, i et omfang som har overgått ethvert scenario. Mens han i 2020 noterte en formue på 113 milliarder amerikanske dollar, noterte han i 2021 en formue på svimlende 177 amerikanske dollar – altså en utenomjordisk vekst på svimlende 64 milliarder amerikanske dollar på ett eneste (pandemisk) år![1]

Nå er det ikke forbudt å gjøre kommersiell suksess, og det er heller ikke strengt tatt noe i veien med å være rik. Imidlertid er Bezos’ rikdom bekymringsfull, av flere grunner. For det første står vi, i slike tilfeller, overfor et spørsmål om hvorvidt det er moralsk riktig at noen virkelig kunne bli rike som dette – eller, for å være mer presis, om det er akseptabelt at vi lar noen virkelig skal kunne bli så mye rikere enn andre. Mer penger gir jo mer handlingsrom, og er det ikke et ideal at folk skal ha omtrent de samme mulighetene til å skape seg et godt liv? Bezos’ rikdom provoserer, med rette, fordi han åpenbart er et symbol på økende økonomisk ulikhet mange steder i verden, ikke minst i USA. Ulikheten Bezos står for er imidlertid ikke bare et provoserende symbol, den er også problematisk på et mer praktisk plan, for jo mer penger som havner i Bezos’ (og andre mangemilliardærers) lommer, desto mer makt får han. Og det er mye som tyder på at jo mer makt som ligger hos sånne som Bezos og andre «overvåkningskapitalister», desto mindre makt blir igjen hos demokratisk valgte myndigheter.

Bezos har da heller ikke kviet seg for å bruke makt. Amazon har beviselig og over tid presset sine leverandører på pris og salgsbetingelser, og mange mener at selskapets modell har blåst konkurrenter av markedet på den ene siden, mens den har låst leverandører i en underordnet, maktesløs posisjon på den andre. Når stadig mer av vareflyten blir kanalisert gjennom Amazon, er resultatet ikke nødvendigvis et monopol i streng forstand, men det er sannelig noe som ligner – Amazon har røvet til seg en så dominerende markedsposisjon at markedet nå langt på vei fungerer på denne gigantens premisser.

Ett av de høyst tvilsomme premissene Amazon opererer med, er at fagorganisering ikke bør finne sted. Over flere år har det pågått en kamp i, men også utenfor, selskapet for at de ansatte skal få fagorganisere seg, noe selskapet har strittet imot med alle midler. Dette spørsmålet er slett ikke trivielt, for etter Walmart, er Amazon nå USAs største arbeidsgiver, med over 800 000 ansatte. (Om man også regner med de mange som jobber kun for Amazon, men som ikke er ansatt, er Amazon trolig USAs største arbeidsgiver).[2] Men selskapet har altså systematisk motarbeidet slike forsøk på organisering, riktignok godt hjulpet av en del arbeidere som ikke ser verdien ved fagorganisering.

Det er på sin plass å spørre om hvorfor forskere ved UiO og andre steder så villig er blitt med på overgangen fra Akademika og andre lokale bokhandlere til fordel for det kapitalistiske rovdyret Amazon? Helt umiddelbart synes forklaringen å være at Amazon «har alt», og at det er ekstraordinært lett å bestille derfra. Det er med andre ord en svært beleilig måte å handle bøker på.

Jeg kan ikke huske et eneste tilfelle av en bok vi ikke fikk tak i gjennom Akademika

En slik forklaring tar oss imidlertid ikke helt i mål, for forskerne ved ARENA, som i sin tid brukte meg som mellomledd, hadde det minst like beleilig som Amazon-kjøperne av i dag: Disse forskerne trengte ikke eget kredittkort eller konto på en nettbutikk, for alt ble kjøpt med en driftsmiddelkode. De trengte heller ikke forlate kontoret; alt de trengte å gjøre var å gi meg, sivilarbeideren, beskjed om hvilken bok de ville ha, og så dukket den opp i posthyllen deres en stund etterpå. Akademika hadde også i praksis «alt», for om det ikke fantes i selve butikken, kunne de bestille det. Jeg kan ikke huske et eneste tilfelle av en bok vi ikke fikk tak i gjennom Akademika.

Dermed mistenker jeg at overgangen til slike som Amazon også har noe å gjøre med det relative bortfallet av sivilarbeidere og andre assistenter ved universitetet. Forskere jobber mye, men også deres arbeidsdag har et begrenset antall timer, så når disse arbeidstimene i økende grad må brukes ikke bare til å forske og undervise, men også til å koke kaffe, ta oppvasken, kopiere bokkapitler, kjøpe bøker – for ikke å nevne det utallet andre praktiske og kvasi-administrative arbeidsoppgaver som over tid har blitt lagt på forskerne – så sier det seg selv at man må prioritere. Da er det kanskje bare naturlig at mange forskere velger den meste beleilige løsningen; one-click ordering er kjærkomment.

Det er grunn til å ta dette på alvor, for det skal ikke være sånn at vi – for å skaffe oss bøkene vi trenger for å gjøre jobben vår – må bidra ytterligere til å fylle den allerede overfylte pengebingen til Jeff Bezos. Sivilarbeiderne er riktignok borte for lengst, men spørsmålet om tilgangen på forskningsassistenter trenger ikke dermed legges bort. Slik jeg ser det, er assistenter en forutsetning for å drive forskning på høyt nivå; selv om jeg visste fint lite om europeanization of the nation-state da jeg jobbet ved ARENA, mener jeg at mitt og de andre sivilarbeidernes bidrag til senterets drift var én viktig forutsetning til at forskerne faktisk kunne leve opp til navnet sitt om å drive advanced research.

Både som assistent og som forsker har jeg erfart at forskere trenger assistenter

Spørsmålet om forskningsassistenter har siden den gang bare blitt enda viktigere, fordi det altså har blitt lagt til en rekke utenom-akademiske oppgaver til forskerstillingen. Samtidig synes jeg å merke at det finnes fordommer mot bruk av assistenter; det smaker liksom litt av gamle dager, hvor gamle gubber holdt seg med sekretærer og unnet seg en whiskey mot arbeidsdagens slutt. Forskerne får da koke kaffen sin sjøl, som alle andre!? Men dette er faktisk bare fordommer, og jeg mener de står i veien for at forskningen kan fungere optimalt. Både som assistent og som forsker har jeg erfart at forskere trenger assistenter.

Hvis det, på magisk vis, skjedde at omfanget utenom-akademiske oppgaver i forskerstillingen ble redusert og man samtidig fikk økt tilgangen på assistenter, hva skulle man så gjøre med bøkene? Burde vi tilbake til å handle fra Akademika? Jo, det kan vi gjerne, og slik jeg ser det, ville det på alle måter – og uansett – være bedre enn å handle av Jeff Bezos. Når det er sagt, har også Akademika blitt sugd opp av oppkjøperkapitalistene – riktignok av den mer hjemlige varianten, det vil si Fagbokforlaget/Vigmostad og Bjørke – og noen vil kanskje synes at de kartell-lignende tendensene i den norske bokbransjen bare er litt bedre enn de monopolistiske i den amerikanske. Helt enig er jeg nok ikke i en slik vurdering, men jeg må likevel innrømme at noe av velviljen jeg tidligere hadde til det samskipnad-eide Akademika forsvant med oppkjøpet.

En annen mulighet er å handle direkte fra de akademiske forlagene. Det har jeg selv gjort i noen tid nå, og det fungerer stort sett ganske greit; nær sagt alle akademiske forlag har egne nettbutikker, og levering tar ikke nevneverdig lenger tid enn når man bestiller via Amazon. Når det er sagt, er det noe mer plunder og heft å bestille bøkene; det er et utall brukernavn og passord å holde styr på, og man kan se langt etter one-click-løsninger. Stundom skulle jeg ønske at jeg hadde en assistent til å gjøre det.

Det optimale hadde dog vært om det fantes en helt uavhengig bokhandel på Blindern, en som ikke bare pøste ut pensum, men som i tillegg kunne stimulere studenter, assistenter, forskere og andre i retning av ny kunnskap, slik Akademika i sin tid gjorde både for min sivilarbeiderforgjenger og meg – som tilfeldigvis begge endte opp som forskere. Så er spørsmålet: Kunne dette være noe Samskipnaden kunne ta initiativ til?

 

[1] Forbes World’s Billionaires List: The Richest in 2021. Online: https://www.forbes.com/billionaires/ 

[2] Alex McGillis, «The Union Battle at Amazon Is Far from Over», The New Yorker, 13. april 2021. Online: https://www.newyorker.com/news/news-desk/the-union-battle-at-amazon-is-far-from-over. Se også samme forfatters bok om konsekvensene av Amazons vekst på den amerikanske økonomien og samfunnet: Fulfillment: Winning and Losing in One-Click America (New York: Farrar, Straus & Giroux, 2021).

Emneord: Arbeidsforhold, Akademia Av Kristian Bjørkdahl, posdoktor og undervisningsleder ved Senter for utvikling og miljø, UiO
Publisert 9. mai 2021 12:13 - Sist endra 10. mai 2021 16:24
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere