– Etter 40 år i gamet har jeg sett litt av hvert

Professor emeritus Tom Øresland er nytt forskerombud for Institutt for klinisk medisin på UiO og for universitetssykehusene i Oslo og Akershus.

FORSKEROMBUD MED LITT DÅRLIG SAMVITTIGHET: Det er spesielt én situasjon Tom Øresland har dårlig samvittighet for. Det dreier seg om en forfatterliste for ganske mange år siden. - Vi var nok mindre bevisste på å gjøre ting riktig den gang enn vi er nå, men fortsatt gjøres det mange overtramp, erkjenner han

Foto: Privat

Da Tom Øresland gikk av med pensjon sommeren 2019, gledet han seg til å tilbringe mer tid med barnebarna og mer tid på småbruket sitt på Sørlandet. Men han var også klar på at han ikke planla å bryte kontakten med forskningsmiljøet på Universitetet i Oslo og på Akershus universitetssykehus.

– Jeg føler meg slett ikke gammel, erklærer Øresland, som for knapt en måned siden gikk inn i en ny rolle som ombud for forskerne på Institutt for klinisk medisin ved Universitetet i Oslo og på universitetssykehusene i Oslo og Akershus.

Grunnen til at Institutt for klinisk medisin på UiO deler forskerombud med sykehusene mens resten av Det medisinske fakultetet sogner til universitetets forskerombud, er ifølge Øresland at nær samtlige forskere på instituttet også er tilknyttet et av de to sykehusene.

Et lavterskeltilbud

Øresland beskriver sitt mandat som forskerombud som relativt fritt.

– Min oppgave er å være et uavhengig førstelinje- og et lavterskeltilbud for forskere og ledere som har behov for å drøfte forskningsetiske problemstillinger og konflikter, forteller han.

– Jeg kan opptre som mekler i konflikter dersom partene ønsker dette, men jeg har ingen beslutningsrett, og jeg skal ikke være en part i saker som er under behandling i linjen.

I følge mandatet skal forskningsombudet også være en ressurs i opplæring ved enhetene om forskningsetikk og redelighet.

–   Litt fram i tid vil jeg nok dra rundt og presentere meg selv og min rolle som forskerombud for de ulike miljøene. I første omgang vil jeg legge vekt på å gjøre meg kjent i og med miljøene, sier Øresland, og minner om at det er tre år siden hans forgjenger, Peter Kierulf, forlot vervet.

Tom Øresland håper de ansatte ved enhetene vil benytte seg av tilbudet.

– Jeg vil behandle informasjonen som konfidensiell, og min ambisjon er å være upartisk og uavhengig, presiserer han.

Det ligger informasjon om forskerombudet for Institutt for klinisk medisin, for Oslo universitetssykehus HF og for Akershus universitetssykehus på UiOs nettsider. En egen nettside for forskerombudet vil snart bli lansert.  

Som kirurg må du ta raske beslutninger

– Jeg syns det er både spennende og utfordrende å starte på noe som er helt på siden av alt jeg tidligere har drevet med, svarer Øresland på spørsmål om hvorfor han søkte stillingen som forskerombud.

– Som kirurg må du ofte ta raske beslutninger. Nå har jeg fått et verv hvor jeg må være litt mer tilbakelent, og hvor jeg må bruke tid på å sette meg inn i andres beslutningsgrunnlag.

Redelighet i forskning og forskningsetikk er ikke noe Øresland har jobbet med tidligere, men det betyr ikke at problemstillingene er ukjente for ham.

–   Etter 40 år i dette gamet har jeg sett litt av hvert, sier han.

Internasjonal kapasitet innen tarmkirurgi

Når Tom Øresland snakker, kan man innimellom høre en liten svensk aksent. Det er ikke så rart, for Øresland har tilbrakt mesteparten av sitt liv i Sverige.

Øresland ble født i Kjevik utenfor Kristiansand, men var bare seks år gammel da familien brøt opp og flyttet over grensen.

I 1974 fullførte han medisinutdannelsen på Karolinska Institutet i Stockholm. At han siden endte opp som professor i tarmkirurgi, beskriver han som litt tilfeldig. Øresland tok turnustjeste og senere spesialistutdannelse ved sykehuset i Karlskrona hvor han fikk en dyktig veileder og mentor som hadde gastrokirurgi som sitt interessefelt.

Fra Karlskrona gikk veien i 1981 videre til Sahlgrenska sykehus i Gøteborg, som etter Ørelands utsagn ble regnet som Skandinavias mekka innenfor gastrokirurgi.

Som forsker og kirurgspesialist fikk han tidlig internasjonal anerkjennelse blant annet for sitt arbeid for å utvikle og forbedre metodene som brukes ved kontinent ileostomi og bekkeneservoar.

Ahus i en nybrottsfase

Da Øresland i 2007 bestemte seg for å flytte tilbake til Norge, var det av to årsaker.

– Jeg ble oppfordret til å søke en stilling som kirurg og forsker ved Akershus universitetssykehus. Ahus var i en nybrottsfase som universitetssykehus og i ferd med å besette flere akademiske posisjoner. Dette var en prosess og en utvikling jeg ønsket å være med på, sier han og forteller at han også hadde et ønske om å komme nærmere familie i Norge.

Øresland berømmer arbeidsmiljøet på Ahus, hvor han i 2010 overtok ledelsen av Klinikk for kirugiske fag.

 – Det er en god stemning blant forskerne på Ahus. Selv om dette er Norges største enkeltsykehus er forskermiljøene relativt små og oversiktlige. Folk kjenner hverandre godt, og albuene er ikke så spisse som ved en del eldre institusjoner, mener han.

Det gikk litt fort i svingene

Spisse albuer har han sett noen eksempler på i sin lange karriere. Han ser også at det har vært situasjoner hvor han selv kunne ha opptrådt annerledes.

Det er spesielt en situasjon fra Sahlgrenska sykehus han har litt dårlig samvittighet for. Sammen med en stipendiat jobbet han på et stort prosjekt med forskere fra flere nasjoner.

– Av en eller annen grunn ble det bestemt at forfatterlisten kun skulle ha en forsker fra hver nasjon. Jeg skrev opp meg selv mens stipendiaten som hadde samlet inn det meste av dataene, og gjort det meste av arbeidet, ble strøket. I ettertid ser jeg at han burde ha fått plassen på lista, erkjenner Øresland.

– Men det gikk litt fort i svingene, og jeg tenkte meg ikke ordentlig om. Vi var nok også mindre bevisste på å gjøre ting riktig den gang enn vi er nå, legger han til.

Konflikter om forfatterskap

Nå har det heldigvis gått riktig bra med den aktuelle stipendiaten i ettertid. Utelatelsen fra forfatterlisten fikk ikke store negative konsekvenser, men slik er det ikke alltid.

Konflikter om forfatterskap er gjengangere i forskningsmiljøene og spesielt innenfor medisin. Publisering i internasjonale tidsskrifter spiller inn ved søknader om opprykk, stillinger og finansiering. Det handler om karriere, prestisje og penger.

Rekkefølgen på forfatterlisten er heller ikke likegyldig. Mens førsteplassen på en forfatterliste tradisjonelt er reservert for hovedforfatteren, er sisteplassen gjerne reservert prosjektleder og idéhaver.

Andre ganger handler det ikke om hvem som er utelatt, men hvem som ikke burde ha vært der.

– Å ha navnet til stor og anerkjent forsker på forfatterlisten kan øke sannsynligheten for at en artikkel blir publisert i et anerkjent forskningstidsskrift, poengterer Øresland.

Situasjonen kan virke fastlåst

– Forskningsetikk og redelighet i forskning er et felt som heldigvis er blitt mer og mer belyst. Vi er her, som i samfunnet ellers, blitt mer opptatt av at ting skal være rettferdige, men det begås fortsatt overtramp. Forskning er et felt hvor det kan være lett å ta snarveier, og reglene kan ofte være uklare og varierende, presiserer Øresland.

Mange av sakene han vil bli involvert i, vil være kompliserte. Forskningskonflikter går ofte langt tilbake i tid og er i mange tilfeller både personlige og faglige. Ofte er det snakk om asymmetriske maktforhold, og mye kan stå på spill både karrieremessig og økonomisk. Situasjonen vil kunne virke fastlåst og partene uforsonlige.

– Kanskje vil folk komme til meg med problemer de har gått og gnagd på lenge. For mange er dette ting som opptar mye tid og som kan gå ut over både produksjon og nattesøvn, påpeker Øresland.

ꟷ Min oppgave blir å lytte til partene og forsøke å få dem til å se seg selv og situasjonen utenfra. Noen ganger vil det handle om å få partene til å vise litt raushet i en konflikt som kanskje ikke har noen opplagt og rettferdig løsning, sier han.

Dramatisk krasjlanding

Stillingen som Forskerombud utgjør 20 prosent. Om dette er tilstrekkelig gjenstår å se. Planen til Øresland er å dele tiden mellom Lillesand og Oslo hvor han i tillegg til vervet som forskerombud, fortsatt er aktiv i forskergruppen blant annet som biveileder for stipendiater.

Småbruket på Høvåg i Lillesand har vært i familiens eie i flere hundre år.

 ꟷ Skogen og marka som hører til, er det andre som skjøtter. Jeg snekrer litt på låven og bruker tiden min til å holde huset og eiendommen i stand. Jeg trenger å bruke hendene mine, kommenterer han.

Øresland har også et lite privatfly han skrur på, et amfibiefly, det vil si et fly som kan lande både på sjø og på land. Etter en litt dramatisk krasjlanding i sjøen for noen år siden, har det stått på bakken. Men Øresland har holdt flyveferdighetene ved like, og håper at han i løpet av noen år vil klare å sette det i stand igjen.

Viktig både for nyutdannede og for ledere

Men akkurat nå er det vervet som forskerombud som er den største utfordringen.

Tom Øresland beskriver Knut Ruyter, forskerombudet for Universitetet i Oslo, som en viktig rådgiver og sparringspartner. 

Ruyter har tatt initiativ til et nettverk for de norske forskerombudene. Så vidt Øresland kjenner til er det foreløpig bare fire i Norge.  I tillegg til Ruyter og Øresland, har OsloMet og Universitetet i Stavanger forskerombud.

På sikt håper Tom Øresland at de også kan dra nytte av erfaringer fra andre land.

– I mange Europeiske land er forskerombud stort, påpeker han og viser til Tyskland hvor  rundt sju hundre personer er involvert i arbeid knyttet til forskerombud.

At det ikke er forskerombud ved alle de andre norske universitetene, synes Øresland er underlig.

–   Et slikt lavterskeltilbud er viktig både for unge nyutdannede forskere, for seniorer og for ledere, understreker han.

 

* Les også: Én søker til stillingen som forskningsombud

 

 

Emneord: forskningsetikk Av Grethe Tidemann
Publisert 8. apr. 2021 06:00 - Sist endra 9. apr. 2021 10:47
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere