KRONIKK: Pandemien har satt kampen mot vold mot kvinner tilbake

Kampen mot vold mot kvinner, og kvinners tilgang på viktige helsetjenester er satt tilbake av pandemien, fordi andre saker er sett som mer viktige. Det konstaterer Uniforum-skribent Johanne Sundby på Den internasjonale kvinnedagen.

Portrett av en kvinne

KJØNN OG ULIKHETER: – Jeg har vært opptatt av kjønn og kjønnede prosesser og ulikheter siden mattelæreren min på slutten av ungdomskolen hevdet at min gode matematikk-forståelse ville forsvinne når jeg ble «mer kjønnsmoden og hormonell», skriver Uniforum-skribent Johanne Sundby. 

Foto: Ola Gamst Sæther

En av de kvinnene jeg har hatt sans for i min forståelse av komplekse spørsmål om kjønn, er Simone de Beavoir. Hun greide å lage en framstilling av det vanskelige samspillet mellom biologi, roller og makt, og sette kjønn på dette. For så vidt så lar hun reproduksjonen trø fram, det at det er kvinner som føder barn. Til syvende og sist er dette det essensielle i kjønnsulikhetene. Hun har også lansert begrepet om den relative underordningen av kvinner; altså at det ikke egentlig finnes samfunn der kvinner har mer makt og innflytelse i samfunnet enn det menn har.

Jeg har vært opptatt av kjønn og kjønnede prosesser og ulikheter siden mattelæreren min på slutten av ungdomskolen hevdet at min gode matematikk-forståelse ville forsvinne når jeg ble «mer kjønnsmoden og hormonell» - og at jenter ikke burde søke seg til reallinjer på gymnaset. Jeg fikk støtte av min mor, som selv hadde realartium og medisinerstudium bak seg, og kom meg videre den veien.

Jeg vokste fra barn til voksen i en periode der kvinnekampen på alvor vokste fram. Vi – vår generasjon – ønsket å delta i arbeidslivet, vi ønsket å delta i samfunnet, samtidig som vi ønsket å bli mødre og ektefeller. Kampene var utvilsomt dagsaktuelle: Sakene var barnehageplasser, tilgang på studier og utdanning, lik lønn for likt arbeid, permisjonsordninger rundt graviditet, selvbestemte svangerskap via prevensjon og abort.

Menns økte og anerkjente ansvar inn i barneomsorg har vært en revolusjon

Når jeg ser tilbake på det, tenker jeg at vi oppnådde utrolig viktige ting på veien mot mer likestilling. Noen ble veldig irriterte, fordi noe av det vi kjempet for og oppnådde, også rammet menn. I saker om vold, voldtekt og pornografi, og seksuelle overgrep, ble det ting ved mannsrollen vi satte spørsmålstegn ved. Men mye av det andre var saker der menn og kvinner kunne gå sammen, for et mer humant samfunns- og arbeidsliv. Menns økte og anerkjente ansvar inn i barneomsorg har vært en revolusjon som de fleste menn er glade for å få til.

Fremdeles er vi likevel ikke i mål. Kjønnsulikhetene og undertrykkinga og mangelen på likestilling er mer subtil. Et symptom på dette er selvsagt at folk utsetter det å få barn, eller får færre barn, fordi kabalen ikke går opp når alle skal delta i samfunnet også. Graviditet ses ikke på som en sykdom, likevel er nesten halvparten av de gravide i Norge sykemeldt en eller flere perioder. En gravid kvinnekropp klarer ikke å jobbe like hardt og lenge som en voksen mannskropp.

Kampen mot vold mot kvinner, og kvinners tilgang på viktige helsetjenester er satt tilbake av pandemien, fordi andre saker er sett som mer viktige. En så selvsagt ting for dagens kvinner, som at en graviditet og fødsel er en sak for både mor og far, og at far har en selvfølgelig tilstedeværelse under fødsel, er satt til side av noen litt uklare tanker om smittevern. Det er dessuten slik at siden mange kvinner jobber i tjenesteyting og omsorg, er mange utsatt for økt smitterisiko, eller de blir permitterte fordi varehandelen lukkes ned. Samfunnsaktiviteter er ulike for menn og kvinner, og derfor blir konsekvensen av endringer også kjønnede. Vi må også se mer på hvordan pandemien påvirker den kjønnede arbeidsdelingen i hjemmet.

,,, men min kjepphest har vært at man må se på helse hos kvinner og menn separat

I medisinen ser vi mange konsekvenser av kjønnsulikheter, fordi sykdom både er biologi og adferd. Ofte behandler man bare «kjønn» som en variabel, men min kjepphest har vært at man må se på helse hos kvinner og menn separat. Menn dør tidligere enn kvinner, og noe av dette er knyttet til risikoadferd og ulykker. Menn med mental ubalanse tyr oftere til vold og utagering, kvinner blir deprimerte og får angst. Kvinner får brystkreft og kreft i livmorhalsen, som man kan screene for. Menn har fått kreft i lungene og prostata, men sykdomspanoramaet endrer seg hele tiden når risikoadferd som røyking og overvekt endres. Kvinner har oftere komplekse kroniske sykdommer som svært gamle. Kvinner har mer smerter i skuldre, og menn i korsrygg. På mange sykehjem er det veldig mange gamle demente kvinner, og mange kvinnelige omsorgsarbeidere. Kvinner søker primærhelsetjenester for seg og sin mann og sine barn, menn har en raskere vei til sykehus og spesialisttjenester.

Det skal lages en ny NOU om kvinnehelse, og kjønn og helse. Jeg ledet den forrige, for 20 år siden. Mye av det vi foreslo da, er fremdeles relevant.

God 8. mars!

 

 

 

 

Emneord: Likestilling, Medisin, Helse, Kvinne- og kjønnsforskning Av Johanne Sundby, medisinprofessor, Universitetet i Oslo
Publisert 8. mars 2021 04:30
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere