DEBATT: Redusert midlertidighet = redusert karriereutvikling?

For UiOs unge forskere er redusert midlertidighet ingen automatisk gladnyhet. Tvert imot kan tallene skjule blindveier og stengte dører. UiO må nå gjøre alvor av sin plan om å skape gode og forutsigbare forskerkarrierer, i stedet for å bidra til å forlenge usikkerheten unge forskere opplever, skriver Forskerforbundet ved UiO.

Lucy Smiths hus på Blindern

HINDRER: Vi har altså en situasjon der UiO hindrer sine ansatte i å kvalifisere seg til de faste stillingene ved at de ikke lar dem undervise og veilede, skriver Forskerforbundet ved UiO. (Arkivfoto)

Foto: Anders Lien/UiO

Rektor Svein Stølen presenterte nylig gladnyheten om at andelen midlertidig ansatte ved UiO er redusert til 16.4% i 2020, en nedgang på 6.2 prosentpoeng fra 2018. Reduksjonen tolkes som et resultat av konkrete tiltak - blant annet omgjøring av midlertidige forskeres kontrakter til såkalt faste forskerstillinger - som ble foreslått av en partssammensatt arbeidsgruppe og vedtatt av universitetsstyret 12. mars 2019. Tallet inkluderer ikke postdoktorene og stipendiatene, ettersom disse er åremålsstillinger som ikke gir grunnlag for fast ansettelse. 

Forskerforbundet ved UiO er glade for at vi har en ledelse som tar problemene knyttet til den høye andelen midlertidig ansatte på alvor og viser en reell vilje til å forbedre situasjonen ved vårt universitet. Det er positivt at vi ser tegn til at forskere nå ansettes fast fra første dag dersom prosjektet har varighet på tre år eller lengre, og at man ved opphør av ekstern finansiering i større grad enn tidligere har en prosess for å finne passende stillinger andre steder ved institusjonen.

Ensidig prosentfokus er uheldig

Samtidig er vi bekymret for at UiO-ledelsen i for stor grad har fokus på denne prosentvise nedgangen alene, uten at man ser arbeidet i sammenheng med karriereutvikling for den enkelte forsker. Universitetsstyret vedtok i sitt møte i 10. mars 2020 “Standarder for UiOs karrierestøtte til forskere i en tidlig karrierefase”, men dette vedtaket er så langt ikke blitt fulgt opp verken sentralt eller ved fakultetene. Et hederlig unntak er postdoktorprogrammet ved Det medisinske fakultet, som ble etablert i 2016 og burde være et eksempel til etterfølgelse for hele UiO.

Konsekvensen av denne utbredte unnlatelsen er at vi ikke får bukt med kulturproblemet som finnes mange steder ved UiO, der midlertidig vitenskapelig ansatte er utsatt for en gjennomgående forskjellsbehandling som fortsetter selv om kontrakten er blitt omgjort til fast. Dette gjelder spesielt tilgang på kvalifiserende arbeid som undervisning og veiledning samt søknader om ekstern finansiering av forskningsprosjekter. Dette er kvalifikasjoner som nå etterspørres ved de fleste ansettelser i akademiske toppstillinger, noe som betyr at en ansettelse ved UiO i praksis kan komme til å bli en karrieremessig blindvei. Dermed er det også grunn til å stille spørsmålstegn ved om stilingene kun er faste i navnet. La oss se litt nærmere på disse tre punktene.

Tilgang på undervisning og veiledning

Ved UiO og andre institusjoner har man lenge vært bekymret for at midlertidig ansatte forskere skal opparbeide seg rettigheter til faste, kombinerte stillinger utenom åpne utlysninger. Årsaken er en sak som gikk til retten, der en midlertidig ansatt forsker krevde fortrinnsrett til en kombinert stilling etter å ha utført arbeidsoppgaver som forskning, undervisning og veiledning, også etter at den eksterne finansieringen var slutt. Forskeren vant frem i Lagmannsretten, men tapte da UiO anket saken til Høyesterett. UiO valgte etter dette å innskrenke tilgangen til undervisning og veiledning for midlertidig ansatte forskere, og mange steder også for postdoktorer. 

Paradokset er at dette er erfaring unge forskere trenger for å kvalifisere seg til å søke faste stillinger gjennom åpne utlysninger, slik de det er spesifisert i den reviderte forskriften for ansettelse og opprykk i stillinger som førsteamanuensis og professor. Vi har altså en situasjon der UiO hindrer sine ansatte i å kvalifisere seg til de faste stillingene ved at de ikke lar dem undervise og veilede.

Med den nye kategorien fast ansatte forskere skulle man tro at denne problemstillingen ikke var like relevant lenger, men vi ser dessverre at å åpne for at faste forskere skal få undervise og veilede, selv i tilfeller der enheten forskeren er ansatt ved også ønsker det, fortsatt sitter langt inne ved UiO. Dette synes vi er vanskelig å forstå. For det første er det ingenting i UiOs regler for ansettelse i forskerstillinger som hindrer forskere i å undervise. For det andre skulle man ikke trenge å være bekymret for mulig fortrinnsrett når forskeren allerede er fast ansatt. For det tredje er det vanskelig å se logikken i at kvalifiserte og motiverte forskere ikke brukes i undervisning og veiledning, når vi vet at mange enheter har et betydelig overskudd i timeregnskapet for ansatte i faste kombinerte stillinger. Mange forskere - som ofte er ledende innenfor sine fagfelt som prosjektledere for ERC- og Unge forskertalent-prosjekter - er også godt egnet til å drive forskningsbasert undervisning og veiledning. Når disse bremses på veien uten sjanse til å kvalifisere seg, går både de og UiO glipp av store muligheter. Prøv å se for deg en akademisk toppinstitusjon i utlandet med tilsvarende praksis - det henger ikke på greip.

Anledning til å søke ekstern prosjektfinansiering

Vi nevnte Det medisinske fakultet som et eksempel til etterfølgelse. Andre fakulteter har dessverre en svært annen praksis overfor sine unge forskere. Ved SV-fakultetet, for eksempel, har både fakultetsstyret og andre organer det siste året diskutert å begrense muligheten for postdoktorer og forskere i midlertidige stillinger til å søke ekstern prosjektfinansiering fra Norges forskningsråd, inkludert søknader til Unge forskertalent-programmet. Dette vil antakelig gi UiO penere tall på midlertidighetsstatistikken og gi inntrykk av at det gjøres en innsats, ettersom midlertidig ansatte forskere åpenbart blir borte fra UiO når stillingen går ut. Samtidig er dette et tiltak som vil gå imot alle nasjonale intensjoner og UiOs egne vedtatte planer om å legge bedre til rette for mer forutsigbare og attraktive karriereveier for unge forskere. Og har UiO-ledelsen tenkt gjennom konsekvensene en slik ansettelsespraksis vil ha for den faglige utviklingen ved de ulike fakultetene?

Det er vanskelig å se hvordan man som fast vitenskapelig ansatt skal kunne bygge faglig sterke og banebrytende forskningsmiljøer dersom en stor gruppe ansatte verken får lov til å søke midler til videre forskning eller skrives inn med navn i større fellesprosjekter. Hvordan da sikre kontinuitet? Det vil være oppsiktsvekkende å innføre en praksis som ikke har noe med faglige hensyn eller sektorens oppdrag å gjøre, og som i realiteten vil gjøre en midlertidig stilling ved fakultetet til en blindvei, uten videre karrieremuligheter. Dette er en slags anti-personalpolitikk som står i rak motsetning til normal praksis ved de fleste andre store institusjoner i Norge, både i offentlig og privat sektor. Og igjen: Prøv å se for deg en akademisk toppinstitusjon i utlandet med tilsvarende praksis.

Fast eller “fast” forskerstilling?

Vårt tredje punkt gjelder de såkalt faste forskerstillingene. Forskerforbundet ved UiO har etterlyst tall på hvor mange fast ansatte forskere som har fått tilbud om andre passende oppgaver etter at eksternfinansieringen har gått ut. Er dette en kategori som eksisterer? Vi er bekymret for at den såkalte kartleggingsprosessen, som skal starte ved varsel om oppsigelse 6 måneder før bortfall av oppgaver i eksternt finansierte stillinger, ikke er god nok. Vi tror disse prosessene i mange tilfeller går for fort, og at resultatet kan bli unødige oppsigelser.

Ansatte med doktorgrad og forskererfaring har bred kompetanse, og denne kompetansen må i større grad kunne gjenbrukes. Det må også gå an å se på tvers av enheter. Vi ønsker oss derfor tall som viser i hvilken grad en fast forskerstilling i realiteten er en fast stilling, og hvor vanlig det er at man blir oppsagt etter endt prosjekt. Dersom oppsigelse er normen, er det vanskelig å se at UiO har oppnådd særlig annet enn å pynte på midlertidighetsstatistikken. 

Vi må se midlertidighet og karriereutvikling i sammenheng

UiO har reduksjon av midlertidighet høyt på dagsorden. Det er Forskerforbundet selvsagt glade for. Samtidig viser praksis ute i organisasjonen tydelig at dette arbeidet får en rekke uheldige utslag som står i direkte motstrid med Universitetsstyrets vedtatte plan for karrierestøtte til unge forskere. I stedet for å støtte sine ph.d.-kandidater, postdoktorer og forskere, slik at de kan bidra fullt ut i sine fagmiljøer og kvalifisere seg til akademiske toppstillinger ved og utenfor UiO, ser vi at flere fakulteter ofte unngår å følge opp sine forpliktelser.

Disse to temaene - redusert midlertidighet og styrket karriereutvikling - må derfor ses i direkte sammenheng. Vi oppfordrer rektor Svein Stølen til å gjøre 2021 til året der UiO går fra ord til handling i sin oppfølging av unge forskere, og vi deltar gjerne i dette arbeidet. 

Emneord: midlertidighet, Arbeidsforhold, Personalbehandling/politikk Av Ingrid Lossius Falkum, Cecilie Wingerei Lilleheil, Belinda Eikås Skjøstad og  Katerini Storeng, Forskerforbundet ved UiO.
Publisert 8. des. 2020 04:30 - Sist endra 8. des. 2020 09:18
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere