«Black Lives Matter»: – Det er relevant overalt

Black Lives Matter-bevegelsen spredde seg til land over hele verden denne våren i kjølvannet av politidrapet på George Floyd i byen Minneapolis i Minnesota. Også i Norge var det demonstrasjoner.

Panelet besto av Rebecca Scherrr, som er professor i engelskspråklig litteratur ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk, Michelle A. Tisdel, sosialantropolog og forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, og Rahwa Tilahun Yohaness, student og politisk rådgiver for African Student Association ved UiO.

Scherr mener bevegelsen i år har vokst til å omfatte urettferdighet mer generelt, og påpeker at den er større og har mye bredere støtte blant den øvrige befolkningen enn for eksempel borgerrettighetsbevegelsen på 60-tallet. 

– De fleste hvite likte ikke Martin Luther King noe særlig på den tiden, forklarer hun.

– Finnes eksempler fra Norge

Panelistene diskuterte også hvorfor og hvordan bevegelsen har fått fotfeste i Norge. Kritikere av bevegelsen har stilt seg spørrende til «importering» av diskurser og argumenter fra USA, og det de omtaler som «snikamerikanisering». 

– Disse argumentene avsporer samtalen, og åpenheten om saken blir brutt ned, sier Scherr. 

Hun mener enkelte bruker disse argumentene som våpen i forsøk på å kneble samtalen, istedenfor å vise interesse i samtaler om den faktiske rasismen som foregår også her i Norge. 

Yohaness påpeker på sin side at man også i Norge har hatt lignende saker, for eksempel da Eugene Obiora døde etter å ha blitt kvalt av en politimann i 2006. Politimannen ble frikjent, og en bot på 3000 kroner ble senere strøket, men Sivilombudsmannen mente etter en granskning at Norge hadde brutt menneskerettighetene i saken.

– Dette er en global bevegelse som er relevant overalt hvor svarte personer finnes. Det handler om likestilling og tilgang til de samme tingene som alle andre, og historisk rettferdighet, sier hun, og legger til: 

– Mange er skeptiske, men folk er nødt til å forstå at dette er en viktig bevegelse. Det er identitetspolitikk, men det er ikke noe galt med akkurat det. Feminisme var identitetspolitikk det også. 

– En konstruksjon

Tisdel fortalte at det også i Norge finnes lignende bevegelser. Hun trakk blant annet fram Fremmedarbeiderforeningen og OMOD (Organisasjonen mot offentlig diskriminering).

– De la ned mye arbeid med å dokumentere utenlandske borgeres møter med politiet, sa hun, og forklarte at det for eksempel var mange som ikke slapp inn på nattklubber og har blitt åpent diskriminert mot på boligmarkedet.

Hun mener imidlertid at fokuset ikke bør ligge på å overtale personer som er uenig, men i å «insistere på å spre informasjon, og fortsette å frambringe nye historiske narrativ». 

Siden i sommer har man sett en utvikling der en tanke som fremmes er at aktivisme ikke lenger er noe positivt, mener hun. 

– At det på en eller annen måte er en konflikt mellom det å tale for sin egen rettferdighet og synlighet i samfunnet, og at større plass i det offentlige ordskiftet er en trussel mot ytringsfriheten, sier hun.

– Det kan jo være slik at noen blir ekskludert fordi de får høre at "du er hvit, du kan ikke snakke om dette eller ta del i denne samtalen".

Derfor er det viktig med dialog, mener hun.

Tisdel bemerket til slutt at «i hele denne samtalen glemmer vi ofte en ting: det finnes ikke rase! Rase er bare en idé, akkurat som enhjørninger. Det er noe vi har konstruert. Det ble tatt fra biologi, men senere har nettopp biologien fortalt oss at det faktisk ikke finnes», sier hun, og avslutter: 

– Forskning har vist at «in group» og «out group» er noe vi mennesker har utviklet for å beskytte oss selv, men det tjener oss ikke lenger. Vi er nødt til å bli bevisst på det.