DEBATT: Hvorfor diskriminerer vi våre egne til postdoktorstillingene?

Kanskje trenger vi rett og slett en konkurransetilsyn ved UiO. Eller vi kunne begynne med en diskusjon om hvordan stoppe en helt feil trend i ansettelse i postdoktorstillinger, skriver professor Mariel Aguilar-Støen ved SUM. 

PÅ ALVOR: Målet med stipendiat- og postdoktorstillinger er å kvalifisere kandidater til en karriere i akademia, og dette målet må tas på alvor, skriver professor Mariel Aguilar-Støen på Senter for utvikling og miljø ved UiO.  

Foto: SUM/UiO

Til en postdoktorstilling et av instituttene på SV-fakultetet utlyste nylig, fikk de 83 søkere fra hele verden. De som ble innstilt til de første tre plassene til denne stillingen hadde disputert mellom 2013 og 2016, ingen hadde tatt doktorgraden ved et norsk universitet. Alle disse tre hadde allerede hatt en postdoktorstilling etter doktorgraden.

Hun som fikk stillingen disputerte i 2013 og jobber for tiden som Assistant Professor ved et universitet i USA. Det vil si at personen hadde hatt syv år forsprang sammenlignet med en stipendiat som disputerte i 2020. Etter hennes CV å dømme kunne hun nesten like godt søke om professoropprykk.

Problemet er at om denne trenden befestes på UiO, diskriminerer vi våre egne kandidater simpelthen fordi det er ikke lov for postdoktorer ved UiO å ha mer enn en postdoktorstilling ved samme institusjon. Hvordan skal UiO-kandidater kunne konkurrere med utenlandske søkere som allerede har hatt en postdoktorstilling eller til og med har fått en førsteamanuensisstilling?

Tilsetting av postdoktorer reguleres i Forskrift om ansettelsesvilkår for stillinger som postdoktor, stipendiat, vitenskapelig assistent og spesialistkandidat. Her heter det at: 

(1) Ingen kan ansettes i mer enn en åremålsperiode i samme stillingskategori ved samme institusjon. (i Kapittel 2. Felles bestemmelser - § 2-1.Åremålsansettelsen). Det betyr i praksis at søkere til en postdoktorstilling kan ha hatt flere postdoktorperioder utenfor institusjonen der hen søker. Slik lovverket er i dag åpner det opp for at søkere med tidligere postdoktor-perioder favoriseres så lenge sakkyndige komiteer bruker kvantitative indikatorer (for eksempel publisering) som styrende prinsipp for å vurdere kandidater, slik saken fra SV-fakultetet nevnt ovenfor, illustrerer.

At noe er lovlig betyr ikke at det er nødvendigvis smart eller rettferdig

Imidlertid er dette ikke en ukjent problemstilling, og man skulle kunne forvente at de som vurderer og ansetter i kvalifiseringsstillinger kan tolke prinsippet om kvalifisering slik at det er åpenbart at en person med en eller flere postdoktorperioder eller ansatt som førsteamanuensis allerede er kvalifisert. At noe er lovlig betyr ikke at det er nødvendigvis smart eller rettferdig. Aune-utvalgets forslag til ny UH-lov foreslår nettopp en innstramming i postdoktorstillingene. Dette forslaget støttes av Forskerforbundet og Akademiet for Yngre Forskere.

Målet med stipendiat- og postdoktorstillinger er å kvalifisere kandidater til en karriere i akademia, og dette målet må tas på alvor.

Før sommeren skrev Akademiet for Yngre Forskere et innlegg der de peker på at det er blitt vanlig at det i utlysninger til stipendiatstillinger skrives at søkere kan sende publikasjoner eller en publikasjonsliste. AYF mener at slike formuleringer er problematiske siden det ikke er noe formelt krav til å ha vitenskapelige publikasjoner for å ansettes som ph.d.-stipendiat. Å ha det med i utlysningsteksten kan imidlertid påvirke hvem som velger å søke.

AYF refererer til forskning som peker på at kvinner ofte avskrekkes av utlysningstekster som inkluderer slike «indirekte» eller uformelle krav. Hvorvidt dette også gjelder søkere med minoritetsbakgrunn, vet vi ikke, men det er godt mulig.

En gjennomgang av utlysningstekster viser at i de fleste av disse utlysninger står det noe om publikasjoner. Sekretariatet i koordineringsgruppa for likestilling samt andre som jobber i administrasjonen peker på at dette skyldtes en feil i malen. Imidlertid opplever administrasjonen at selv etter at malen ble fikset, sniker teksten om publikasjoner seg tilbake til utlysningene.

Hvem har ansvar for det? Hvem velger aktivt å skrive noe om publikasjoner til en utlysning som er ment til å rekruttere stipendiater, og hvorfor? Hva blir effekten av det? Hvem inkluderer vi og hvem ekskluderer vi fra UiO med slike tekster?

Vi trenger å iverksette tiltak som gjør at konkurranse på UiO er rettferdig

En søker på en postdoktorstilling forventes i større grad å ha publikasjoner. Det er likevel problematisk hvis det legges altfor stor vekt på dette, ettersom også en slik stilling er en rekrutteringsstilling.

Vi trenger å iverksette tiltak som gjør at konkurranse på UiO er rettferdig. Det inkluderer utforming av utlysningstekst, kriterier for bedømmelse av akademisk kvalitet, sammensetting av sakkyndigkomiteer osv. Det er en grunn til at vitenskapsombudet ved UiO har anbefalt at UiO signerer «San Francisco Declaration on Research Assessment» kjent som DORA-erklæringen. Andre europeiske universiteter jobber med å utarbeide gode retningslinjer og veiledning for vurdering av akademisk kvalitet.

Når NFR og andre finansieringskilder signerer DORA, sender de viktige signaler om at noe er i endring i forhold til betydning av kvantitative indikatorer for vurdering av akademisk kvalitet. Kanskje trenger vi rett og slett en konkurransetilsyn ved UiO. Eller vi kunne begynne med en diskusjon om hvordan stoppe en helt feil trend i ansettelse i postdoktorstillinger.

 

Emneord: Rektruttering, Arbeidsforhold, Personalbehandling/politikk Av professor Mariel Aguilar-Støen, Senter for utvikling og miljø (SUM), UiO
Publisert 24. sep. 2020 04:30 - Sist endra 24. sep. 2020 10:27
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere