Må vi vinke farvel til håndtrykket?

I vikingtiden og utover middelalderen var håndtrykket en ubrytelig forsegling av avtaler. Håndtrykket er satt under press av epidemier flere ganger. Vil det overleve denne?

Tegning av to som håndhilser fra før vikingtida

Harald Hårfagre mottar Norge fra sin far, Halvdan Svartes hånd.

 

Foto: Tegning fra Flatøybok /Flateyarbok

Ifølge Sagaen om Olav den hellige nevnte den kommende kongen et håndtrykk med Håkon Jarl da han prøvde å overbevise motstandere i Trondheim om å støtte ham:

Jeg har vitner på det her, menn som var til stede, og som så mitt og jarlens handtak og hørte ord og eder og hele avtalen som jarlen gjorde med meg.

I vikingtiden og utover i middelalderen var det vanlig å ta hverandre i hånden når man inngikk avtaler, forteller professor i historie ved Universitetet i Oslo, Jon Vidar Sigurdsson til forskning.no

Han er ekspert på islandsk og norsk kulturhistorie fra 800 til 1400.

 
Jon Vidar Sigurdsson er professor i historie ved Universitetet i Oslo.
Jon Vidar Sigurdsson er professor i historie ved Universitetet i Oslo. (Foto: Universitetet i Oslo)
Håndtrykket – handarband eller handsal, omtales i gamle norske og islandske lover. Små og store avtaler, fra giftermål og eiendomskjøp til salg av råvarer, ble signert med håndtrykk som var svært forpliktende.
 
– Avtaler skulle inngås i full offentlighet med mange vitner til stede, og hvis man ikke overholdt avtalen, mistet man ære. Det var noe av det verste man kunne gjøre i dette samfunnet, sier Sigurdsson. Selv om håndtrykket ikke er like juridisk bindende i dag, er det fremdeles et sterkt symbol. Hvorfor ble håndtrykket så viktig?

Skriftløst samfunn

– Samfunnet i vikingtiden var et muntlig samfunn, og avtaler ble ikke inngått skriftlig som nå, sier Sigurdsson.

Med noen unntak var det bøndene og andre maktpersoner som kunne inngå avtaler. Og et håndtrykk som alle kunne se, var et avgjørende ledd i å formalisere avtalen.

– Det fantes ingen private avtaleinngåelser. Man levde sitt liv på en ganske stor scene, i hvert fall hvis man var en del av eliten.

I vikingtiden var samfunnet basert på tillit og folk var helt avhengige av at medmenneskene holdt ord.

– Det fantes ingen stat, ingen statlige mekanismer som passet på at folk overholdt lover og regler. Så dette var et samfunn der man faktisk måtte stole på hva som ble sagt og derfor var det lite ærefullt å bryte avtaler.

– Det fantes ingen regelrette straffer. Men det å miste æren i lokalsamfunnet var i mange tilfeller verre enn å bli drept, sier Sigurdsson.

Men hvor oppsto det forpliktende håndtrykket?

Scenen der Shalmaneser III trykker hånden til Marduk-Zakir-Shumi er utstilt på Irak Museum i Bagdad.
 
Scenen der Shalmaneser III trykker hånden til Marduk-Zakir-Shumi er utstilt på Irak Museum i Bagdad.
 

2800 år gammelt håndtrykk

Et av de tidligste dokumenterte håndtrykkene er mellom den assyriske kong Shalmaneser III og kong Marduk-Zakir-Shumi av Babylon.

Bildet ble laget rundt 845 før vår tidsregning, mens Shalmaneser III fremdeles levde, og scenen viser den assyriske kongens støtte til den babylonske kongen, ifølge Ancient History Encyclopedia.

Håndtrykk finnes også greske Homers verker Iliaden og Odysseen fra rundt 150 år senere.

I gresk litteratur fra antikken kommer det fram at håndtrykket stadig ble brukt for å symbolisere at to personer knyttet et spesielt vennskap, ifølge historieprofessor Vincent Gabrielsen ved Københavns Universitet.

Håndtrykket er dessuten et motiv som finnes på gamle greske gravmonumenter, forteller han i en artikkel fra det danske nyhetsbyrået Ritzau.

– Det er et av de stedene der vi kan se det veldig klart. Det er avbildninger av familien og andre kjære personer som tar avskjed med den døde ved å gi den høyre hånden. Det er den siste avskjed.

Skikk som spredde seg?

Ifølge Gabrielsen kan håndtrykket som ritual ha funnet veien nordover i Europa ved hjelp av romerne som spredde antikkens tekster og bilder.

Jon Vidar Sigurdsson tror at behovet for å kunne stole på inngåtte avtaler har eksistert over hele kloden.

– I skriftløse samfunn måtte man formalisere dem ved å bruke felles ritualer og offentlige kunngjøringer.

– Jeg tror alle samfunn har trengt å utvikle mekanismer for tillit, sier han.

Sigurdsson har ikke lest om håndhilsing i skriftlige kilder fra vikingtiden og middelalderen i Norge og Island.

– Jeg tror ikke man har håndhilst på samme måte som vi gjør i dag. Jeg kommer ikke på tilfeller av dette i kildene, sier han.

Vil håndtrykket dø ut?

Håndhilsing er antakelig blitt populært først i nyere tid, tror historikere.

I USA har kvekerne fått æren for å ha gjort håndhilsingen populær på 1700-tallet. De begynte med det fordi de skal ha oppfattet håndgrepet som mer likeverdig enn for eksempel bukking, skriver National Geographic.

Håndtrykket fikk åpenbart bein å gå på, men ikke alle kulturer bruker det, og det finnes berøringsfrie alternativer til håndhilsing og kyss på kinnet å velge i under koronatiden, som sammenpressede håndflater, bukk og hånd over hjertet.

Spørsmålet er når – og om – vi vil ta opp igjen de fysiske hilsemåtene. Historien forteller oss at problemstillingen har vært aktuell mange ganger.

I Frankrike skal kyssehilsenen la bise ha forsvunnet i en lang periode etter svartedauden, ifølge franske The Local. Og britiske kong Henrik den sjette forbød denne hilsenen på 1400-tallet, også da på grunn av byllepestfare, ifølge The Atlantic.

I 1920 advarte fagfolk om bakteriesmitte fra hender i American Journal of Nursing, skriver BBC i en artikkel om håndhilsing. I stedet ble det anbefalt en kinesisk hilsen som innebar å gripe sine egne hender i stedet for andres.

I 2014 rapporterte britiske kringkasteren at den vante håndhilsingen i Liberia hadde forstummet på grunn av Ebola-epidemien.

Vil den komme tilbake?

Robuste skikker?

Det virker som fysiske hilsemåter kommer og går, og en av forklaringene er kanskje at disse gestene gir et dypere signal, tror atferdsforskeren Val Curtis ved London School of Hygiene and Tropical Medicine.

I boka Don’t Look, Don’t Touch skriver hun ifølge BBC at en mulig grunn til at håndtrykk og kyss på kinnet overlever, er at hilsenene signaliserer at folk stoler nok på hverandre til at de vil risikere å dele mikrober.

Grunnen til at vi tar hverandre i hånden ligger dypt i oss mennesker, mener psykologiprofessor Christine Legare ved University of Texas.

Håndtrykket er et symbol på hvordan mennesker har utviklet seg til å bli dypt sosiale og berøringsorienterte dyr, sier hun i BBC-artikkelen.

– Det at vi erstattet håndtrykket med albu-dunking, viser hvor viktig berøring er for oss. Vi ville ikke miste det fysiske båndet, sier Legare.

Hva vil folk i Norge gjøre?

Norsk høflighetskultur har forandret seg, ifølge Kristing Rygg.
 
Norsk høflighetskultur har forandret seg, ifølge Kristing Rygg.
 

– Håndtrykket blir kanskje ikke så mye brukt i våre dager, men jeg ser at faren min som er 95, og folk i hans generasjon gjerne hilser på hverandre når de treffes, og de hilser når de kommer på besøk til hverandre, sier Kristin Rygg.

Hun er førsteamanuensis ved Institutt for fagspråk og Interkulturell kommunikasjon ved Norges Handelshøyskole.

I forretningssammenheng i vanlige tider er det lite akseptert å rygge unna en håndhilsen, mener hun.

Men også i dagligdags høflighet har vi i Norge etter hvert beveget oss bort fra en kultur der det var høflig å ikke trenge seg på til en nærere form for høflighet med klemming og søte ord til hverandre, tror Rygg.

– På mitt felt kalles det positive politeness – altså å bekrefte den andre og vise at vi vil være venn med ham eller henne.

Unge mennesker klemmer mer enn før i tiden i Norge, ifølge Rygg, som har forsket på norske verbale hilsemåter de siste 100 årene.

– Voksne som ikke vokste opp med å klemme så mye, vil kanskje synes det er helt greit å klemme mindre, mens de yngre vil kanskje klemme like mye som før. Det vi ser akkurat nå er at voksne som ikke er i nær familie, har holdt opp med å klemme mens ungdommer gjerne spør om det er greit før de gir en klem.

– Hvordan vi kommer til å hilse etter koronatiden, vet vi ikke før etterpå.

Referanser:

K. Nesvåg. Tingordningen under kristningsprosessen. Masteroppgave (2011), Universitetet i Stavanger.

Bilde: Shalmaneser III greets Marduk-zakir-shumi, detail, front panel, Throne Dais of Shalmaneser III at the Iraq Museum. (Lisens: CC BY-SA 4.0)

(Artikkelen ble først publisert i forskning.no)

Av Marianne Nordahl/forskning.no
Publisert 6. juli 2020 12:00

Interessant innlegg!  I menneskehetens tidlige historie begynte man å håndhilse for å vise at en ikke bar på våpen i handa. Det samme prinsippet gjaldt når man skulle skåle; en skulle klinke og derved søle dråper oppi hverandres beger for å vise at det ikke var gift i et av begrene. Denne skikken vitner om en voldelig kultur i historien og mennesker som ikke ville hverandre vel. Å håndhilse fikk, slik sett, en viktig funksjon i fredssammenheng.

 

Heidi Thorp Stakset, Trondheim

 

heist@webid.uio.no - 7. juli 2020 01:21
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere