Dag O. Hessen er redd for at UiO-forskere kan miste sin akademiske frihet

Dag O. Hessen og Kristian Bjørkdahl var betraktelig mer bekymret for den frie forskningens kår, enn NIFUs Mari Elken i Strategi 2030-debatt. 

Debattpanel

Professor i Biologi Dag O. Hessen, og postdoktor ved Senter for utvikling og miljø, Kristian Bjørkdahl var adskillig mer bekymret for den akademiske friheten enn Mari Elken, forsker ved NIFU.

Foto: Ola Sæther

– Jeg har sett en sterkere nyttebetoning. Og det er ikke galt å være til nytte, men til hva, og på hvilken tidsskala? Jeg er ikke misfornøyd, det er bra i Norge, men derfor er det viktig å være oppmerksom på utviklingstrekkene vi ser, hevdet professor i biologi Dag O. Hessen, i debatt i Fritt Ords lokaler, onsdag 30 oktober.

Hessen mener å se tegn i tida, som han syns er bekymringsfulle. Det han er redd for er såkalt «Skifting baseline», en teori om at langsomme endringer er vanskelige å oppdage før det er for sent.

– Det jeg er redd for, er at vi våkner opp en dag, og universitetet har blitt et vanlig institutt, sa han.

Friheten kan uthules av ulike eksterne finansieringsordninger

Hessen mente at det ligger en risiko i at den eksterne finansieringen utgjør en stadig større del av inntektene til universitetet.

– Akademisk frihet står ganske godt, men noe av truslene ligger jo i finansieringen. Hvis vi ser en finansieringsdreining i retning av mer kortsiktig, nytteorientert forskning, blir friheten uthult, påpekte han.

Hessen var også opptatt av at innovasjon og forskning som skal føre til patenter og inntekter i naturfagene, ikke skal gå på bekostning av grunnforskning, undervisning og formidling. 

– Mange av mine kolleger har veldig tett kobling til næringslivet, og det er helt utmerket. Men blir det et førende premiss, så mener jeg det er på ville veier, sa han

Viktig å nyansere

Mari Elken, forsker ved NIFU (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning) var opptatt av å ikke overdrive betydningen av næringslivsfinansiering, og påpekte at den er en mindre del av forskernes midler enn for noen år siden. 

– Basisfinansieringen er på 70 prosent, så den har ikke gått ned på mange år. Forskningsrådet ligger også på det samme nivået. Det som faktisk har gått ned er næringslivsfinansiering. Jeg skal ikke si at det ikke er et press, men jeg vil gjerne nyansere det bildet. 

Hun mener også at flere av finansieringsprogrammene også gir mer frihet enn ryktet tilsier.

– I Forskningsrådet er det ikke heller ikke så stort krav til umiddelbar nytteverdi som man kan få inntrykk av, sa hun.

Burde samfunnet kunne kreve mer fra dyre forskere?

Moderator for debatten, Knut Olav Åmås i Fritt Ord, påpekte at det har vært stor enighet mellom ledelse i universitetene og i politikken, om opprettelsen av de store tematiske forskningsprogrammene, og kanaliseringen av midler gjennom dem. Dette er en av måtene universitetssektoren er tenkt å bidra til å løse noen av de store samfunnsutfordringene vi ser i vår tid.

– Dette må jo stort sett være en positiv gjensidig tilpasning mellom universitet og samfunn? Er det ikke også legitimt når institusjonene er så viktige som universitetene er, og har så stor offentlig finansiering? Også med direkte påvirkning på spørsmålene som blir stilt, og de nøyaktige forskningsinteresser som blir utmeislet? Er det noen som er uenig i det?

Det var det ikke. Hessen sa at hans frykt handlet om at balansen mellom frihet og nyttetenkning skal skifte for sterkt i favør av programstyrt forskning, med næringslivskontakt og brukerkontakt.

– Samfunnet skal ha noe tilbake, gjerne i form av løsninger av samfunnsproblemer. Jeg har ingenting imot store programmer, og for så vidt store programmer med en forventning om hva som skal komme ut i andre enden, men det må være en balanse, sa han. 

Knut Olav Åmås på talerstolen
Moderator Knut Olav Åmås utfordret panelet med betraktninger utenfra. (Foto: Ola Sæther)

Distanserte akademikere og overstyrende oppdragsgivere

Åmås utfordret i tillegg panelet med et lite hjertesukk fra en anonym leder av en samfunnsinstitusjon som har samarbeidet med forskere ved UiO. 

 «Noen er på hugget, og leverer fremragende forskning med stor impact. Andre er enten uinteressert, eller mer katolske enn paven, og livredde for at ekstern finansiering skal påvirke forskningsresultatene. Noen mener at så lenge forskningen er god, er den automatisk relevant», leste han opp, til latter fra salen.

Kristian Bjørkdahl, postdoktor på Senter for miljø og utvikling, og universitetsstyrerepresentant, svarte at den distanserte akademikeren var en forestilling som aldri hadde passet særlig godt på forskerstanden. Problemet er snarere at man i for stor grad forsøker å detaljstyre forskerne, hevdet han. 

– Å forholde seg til at man er en del av samfunnet, og å bli stilt krav til, er en helt grei sak for de fleste av oss. Problemet er at vi kan bli møtt med micromanagement, der jeg opplever at man bestiller konkreter ut av forskningsprosjekter, sa han. 

Han deler ikke Elkens grunnleggende positive syn på programmene til forskningsrådet, og hevdet at ordningen var en av dem som opplevdes som for styrende.

– Jeg er ikke i tvil om at man kunne organisert forskningsfinansieringen på en radikalt annen måte, og fått vel så mye ut av skattepengene, sa Bjørkdahl.

Kan store aktører få for stor innflytelse over forskningsresultatene?

Åmås spurte også panelet om brukerpartnersamarbeid med store aktører, og hadde med som eksempel en kronikk av Iris Leikanger, ved Senter for utvikling hvor hun beskriver at store aktører kan vegre seg for å publisere kritiske resultater. 

Bjørkdahl uttrykte skepsis mot at UiO var skodd for denne utfordringen. Han bekreftet at det fantes flere tilfeller ved universitetet hvor aktører hadde utfordret forskningens integritet.

– Jeg skulle ønske de som finansierer forskning, og presser på for mer brukermedvirkning hadde klarere retningslinjer for hvordan de skulle agere i slike samarbeid. I tillegg snakker vi forskere alt for lite om det med hverandre, sa han

Elkem påpekte at universitetene kanskje burde se til instituttsektoren, som har lang og god erfaring med forskning i slike brukerpartnersamarbeid. Der mente hun at de var gode på kontraktsfesting, som både hjelper forskeren, og fungerer som en slags voksenopplæring av partnerne og, om hva de kan kreve av forskere, og forstå sin rolle.

– En enkeltforsker som kommer i en vanskelig situasjon skal ikke bli sittende alene. Man må ha en struktur for å ta det videre, og forskerne må kjenne til den, avsluttet hun.


 

Emneord: Strategi 2030 Av Margrethe Gustavsen
Publisert 1. nov. 2019 11:26 - Sist endra 1. nov. 2019 11:45
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere