Midlertidige ansatte ved UiO mister forskningstid ved foreldrepermisjon

MN-fakultetet gir midlertidig ansatte forskere som tar foreldrepermisjon forlengelse for bare 70 prosent av den tiden de har vært borte.  – Det er problematisk og urettferdig, synes professor Håvard Kauserud.

I STRID : – UiOs praksis på dette området er i strid med det foreldrevennlige arbeidslivet og velferdsordningene vi har jobbet frem, og som Skandinavia er kjent for, der vi tilrettelegger for foreldre, mener Ingrid Lossius Falkum. Hun er representant for de midlertidig vitenskapelige tilsatte i universitetsstyret.

Foto: Ola Sæther

På alle institutter på MN-fakultetet er det nå praksis at man bare gir midlertidig ansatte forskere forlengelse av kontrakten med 70 prosent av tiden de har vært borte. Begrunnelsen er at de 70 prosentene finansieres av penger som ikke har blitt brukt i perioden da man får foreldrepenger av NAV, mens de resterende 30 prosentene gikk av arbeidsgivers budsjett som en ekstrautgift. Det ønsker ikke instituttene på MN-fakultetet lenger å betale for.

Håvard Kauserud, professor ved institutt for biovitenskap(IBV) reagerer sterkt på denne behandlingen av forskere på et sårbart tidspunkt i karrieren, etter fullført doktorgrad.

– Det er problematisk og urettferdig. Dette er kanskje den mest sårbare perioden i en forskerkarriere, med kort mellomfinansiering. At man ikke prioriterer dem er merkelig, sett i lys av den viktige rollen de spiller. Det er ikke så mye penger, sier han.

KLØNETE INNFØRT: – Det ble klønete innført, og vi fikk ikke beskjed om at det var endringer før ordningen var i gang, også med tilbakevirkende kraft, som man også kan stille spørsmål ved, synes professor Haavard Kauserud ved Institutt for biovitenskap. (Foto: UiO)

IBV var det siste instituttet på MN-fakultetet som sluttet å betale mellomlegget på 30 prosent. Det gjorde de i fjor. Da var dette allerede standard ved de andre instituttene, og et ønske om å ha lik praksis var også årsaken til endringen, opplyser instituttleder Rein Aasland, på epost til Uniforum.

Fikk ikke beskjed

Kauserud reagerer i tillegg på at man ikke fikk beskjed om dette da det ble innført, og at det gjelder ansettelser som ble gjort før regelendringen.

tte er jo viktig informasjon, for det kan for eksempel gjøre at vi velger å søke om en postdoc-stilling istedenfor, hvor det enda er full kompensasjon, sier Kauserud.

Post-doc-stillinger har full kompensasjon etter forskrift, og de som er ansatt i slike stillinger er dermed beskyttet mot endringer lokalt.

Dårlig likestillingspolitikk

Representant for de midlertidig ansatte i universitetsstyret ved Universitetet i Oslo, Ingrid Lossius Falkum, er enig med Kauserud i at ordningen med 70 prosent kompensasjon ikke er god personalpolitikk.

– Dette er en sak jeg har vært opptatt av en stund. UiOs praksis på dette området er i strid med det foreldrevennlige arbeidslivet og velferdsordningene vi har jobbet frem, og som Skandinavia er kjent for, der vi tilrettelegger for foreldre, sier hun.

Falkum mener at dette også har en likestillingspolitisk slagside, fordi mødre normalt tar lengre permisjon, og dermed mister mer av forskningstiden. Dette er spesielt problematisk fordi man allerede har en lav kvinneandel av de vitenskapelig ansatte ved UiO.

– Når vi har et flertall kvinnelige studenter og en overvekt av mannlige professorer er det desto mer uholdbart at vi opprettholder en foreldrediskriminerende praksis som i realiteten fungerer mødrediskriminerende, siden kvinner typisk tar ut lengst permisjon og ofte har den største byrden i barneomsorgen, sier hun.

Falkum har selv observert konsekvensene i praksis.

– Jeg har en kollega på et annet fakultet som fikk vite mens hun var i foreldrepermisjon at stillingen hennes ikke ville bli forlenget når hun kom tilbake til UiO. Det er harde bud, sier hun.

– Dette kunne de lett prioritert

Seksjonssjef i kommunikasjonsseksjonen på MN-fakultetet, Julie Øybø sier at ordningen hvor universitetet betalte mellomlegget, så forskeren fikk tilbake hele tiden de hadde vært i permisjon, simpelthen ble for omfattende og dyr.

– IBV har de siste årene hatt en ordning hvor midlertidig ansatte forskere har fått forlengelse etter permisjoner på samme vilkår som stipendiater og post.docs, som har denne rettigheten regulert ved forskrift. Omfanget av slike forlengelser for forskere har vært omfattende og kostnadskrevende.

De siste to årene før ordningen ble skrapet i 2018, var kostnaden henholdsvis 647 000 kroner i 2016, og 1,372 millioner kroner i 2017.  Kauserud mener at instituttet ikke sparer nok til å forsvare de vanskelighetene den nye ordningen skaper for den enkelte forsker. Han minner også på at det blir et problem også for de andre som jobber på prosjekter der de i praksis mister arbeidskraft de ikke kompenseres for av universitetet.

– Dette er noe de lett kunne prioritert. 650 000, som var utgiften i 2016 er mindre enn lønnsutgiftene til én Phd. Det er en prioriteringssak, sier Kauserud.

Ønsker å begrense midlertidighet

Det siste året har Falkum sittet i en bredt sammensatt arbeidsgruppe som rektor har nedsatt for å komme frem til et sett premisser for det videre arbeidet med midlertidighet ved UiO, og utarbeide forslag til tiltak. Dokumentet de skrev sammen er nylig vedtatt av universitetsstyret.

– Jeg vil berømme rektor Stølen for å ta arbeidet med reduksjon av midlertidighet på alvor. Her fokuserte vi blant annet på at ekstern finansiering i seg selv ikke er god nok grunn for midlertidig ansettelse, på muligheten for gjenbruk av ansatte ved bortfall av ekstern finansiering, og at alle kontrakter ut over tre år skal gås gjennom og omgjøres til fast. Det blir spennende å følge dette arbeidet videre, forteller hun.

Men selv om hun ser på det som et fremskritt at det har kommet i gang et arbeid for å begrense midlertidigheten på universitetet, mener hun at måten de midlertidig ansatte blir behandlet på, passer dårlig til en ledelse som sier at de ønsker at UiO skal være en god arbeidsgiver.

– Det henger ikke helt sammen at vi på den ene siden jobber hardt for at flere skal ansettes fast, og at vilkårene samtidig gjøres dårligere for de midlertidige, som i dette tilfellet der ansettelsesperioden forkortes for midlertidig ansatte forskere i foreldrepermisjon, sier Falkum.

Håvard Kauserud på IBV sier at han også ser at tre-års reglene er utfordrende, men har i motsetning til Falkum liten tro på ordningen med å gjøre stillinger faste, men betinget av ekstern finansiering.

– Jeg oppfatter de stillingene som en måte å omgå regelverket på. Man kaller det fast, men det er jo ikke det. Når det kommer til reelle steg for å minske midlertidigheten, har jeg sett lite av det, sier han.

 

Emneord: Arbeidsforhold, midlertidighet, Personalbehandling/politikk Av Margrethe Gustavsen
Publisert 2. mai 2019 16:07 - Sist endra 3. mai 2019 10:09

Praksis om at midlertidig ansatte forskere som tar foreldrepermisjon får forlengelse for bare 70 prosent av den tiden de har vært borte er meget dårlig personalpolitikk og spesielt dårlig likestillingspolitikk. Situasjonen nå blir at en prosjektleder, som skal tilsette en forsker i midlertidig stilling på et eksternfinansiert prosjekt vil vite at dersom vedkommende tar foreldrepermisjon vil forskningsprosjektet lide fordi færre årsverk vil tilkomme prosjektet. For å maksimere prosjektets sjanse for suksess kan derfor prosjektlederen vurdere kandidatenes sannsynlighet for å ta ut fødselspermisjon som en viktig faktor når søkere skal rangeres. Kostnadene ved slike permisjoner er i gjennomsnitt mye mindre enn dekningsbidraget fra eksterne prosjekter. Det er usosialt å føre kostnadene for permisjoner ned til det enkelte prosjekt og dekningsbidraget på alle prosjekter må derfor være med å dekke denne kostnaden.

Finn-Eirik Johansen - 3. mai 2019 15:03

Bra presisering, Finn-Eirik! 

Av overskriften kan det virke som dette gjelder kun foreldrepermisjoner, men det gjelder altså alle type permisjoner, inkludert sykemeldinger. Vi hadde en forsker som ble langtidssykemeldt og mistet verdifull forskningstid på grunn av denne ordningen.

Forøvrig, inntil nå har det vært relativt tilfeldig om vi har søkt og lyst ut en stilling som post doc eller forsker. (Vi har enten brukt forskerstillinger til erfarne kandidater som allerede har hatt en post doc, eller til kortere engasjement (opp til 2 år) for å unngå at kandidater "bruker opp" sin post doc stilling; de kan kun finansieres en gang fra NFR som post doc). Det er høyst urettferdig og ulogisk at dette kun skal slår ut på den ene kategorien, når en forskerstilling i realiteten i stor grad er samme type stilling som post doc. 

Håvard Kauserud - 4. mai 2019 13:38

Er dette noe som er særegent for MN eller gjelder det alle faktulteter og universiteter? Hvis det gjelder hele sektoren, er det riktig og viktig å påpeke at det er sånn, og så kreve at politikerne ordner opp i dette. 

Ole Kristian Tørresen - 7. mai 2019 09:18
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere