Harriet Bjerrum Nielsen: – Det norske skolesystemet er i ferd med å bli absurd

PORTRETT: Professor Harriet Bjerrum Nielsen har vært klasseromsforsker siden hun selv var barn, og har ingen planer om å gi seg. Når hun nå blir pensjonist, ser hun med bekymring på utviklingen for de aller yngste i skolen.

EMERITA: Etter 37 år ved UiO går professor Harriet Bjerrum Nielsen av med pensjon. Hun fortsetter som professor emerita, og har opptil flere pågående prosjekter.

Foto: Ola Sæther

– Nå har jeg begynt forfra, sier professor Harriet Bjerrum Nielsen.

Hun sitter på sitt kontor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, senteret hun var leder for i 17 år. Hun påstår videre at det er hennes siste dag som UiO-ansatt, men akkurat dét er litt vanskelig å tro på når hun forteller om sitt pågående prosjekt.

– Fra 1992 fulgte jeg en klasse gjennom hele grunnskoleløpet. De siste intervjuene gjorde jeg da de hadde fullført videregående. Nå følger jeg en ny klasse, som har startet på samme skole 25 år senere. Hvis jeg vil, så har jeg noe å gjøre de neste åtte årene, og i søknader har jeg ført opp at prosjektet kan vare til 2036, sier Bjerrum Nielsen lattermildt.

Men det er virkelig hennes siste dag som UiO-ansatt. Fra februar er Bjerrum Nielsen professor emerita, og til sommeren må hun bytte kontorplass. Festseminar til hennes ære og privat syttiårsfeiring er knapt unnagjort, før Bjerrum Nielsen er tilbake på kontoret. Prosessen med å organisere, pakke ned og etter hvert flytte store mengder forskningsmateriale er i gang.

– Det er helt klart vemodig at dette er siste dag, nesten litt uforståelig. Jeg gleder meg til en ny livsfase, men er litt redd for å miste det som hørte til den gamle. Jeg føler meg så hjemme her på UiO. Det handler nok om at jeg har vært mye med på styr og stell her, og at jeg kom hit som en fremmed i Norge, sier Bjerrum Nielsen, før hun legger til at hun støtter en fast pensjonsgrense på 70 år, «så ikke min generasjon skal sitte som korker i systemet».

Arkitekten bak STK

«Mye med på styr og stell» er for øvrig ingen overdrivelse. Bjerrum Nielsen kom flyttende fra Danmark med en norsk mann og en fire måneder gammel sønn i 1980. Året etter fikk hun stillingen som amanuensis, senere førsteamanuensis, i sosialpedagogikk ved UiO. I 1993 ble hun professor i kjønnsforskning og pedagogikk, og samtidig leder ved det som da het Senter for kvinneforskning. Hun har vært engasjert i UiOs koordineringsgruppe for likestilling, og mellom 2002 og 2005 satt hun også i universitetsstyret. For å nevne noe.

I dag heter det Senter for tverrfaglig kjønnsforskning. I 1997 ble senteret permanent etablert, og byggingen av dagens fagmiljø kunne begynne for alvor. Bjerrum Nielsen satt som leder til 2009, inkludert noen år med forskningsfri, og hun nøler ikke med å kalle tiden med bygging og utvidelse av senteret for sine lykkeligste arbeidsår.

– Noen ganger har jeg tenkt på at det «måske» har å gjøre med at jeg egentlig ville bli arkitekt. Det å bygge noe opp, finne løsninger, få ting til å skje, det har jeg alltid likt.

– Du blir gjerne beskrevet som en bestemt leder med sterke meninger?

– Det har nok sjelden vært særlig tvil om hva jeg mener, og når jeg mener noe er riktig, så føler jeg det veldig sterkt. Men jeg har også fått mange positive tilbakemeldinger om at jeg har vært en tydelig leder, at folk alltid har visst hvor de hadde meg, og at det har vært enklere å lufte motforestillinger når de visste hvor jeg sto i et spørsmål. En av mine forgjengere som leder, Karin Widerberg, sa at senteret ikke skulle være et sted hvor vi definerer hva kjønn eller feminisme er, men et sted der debatten holdes levende. Det har jeg hatt som en ledetråd.

      • Les også: Bjerrum Nielsen koordinerte stor kinesisk-nordisk konferanse

Hvor var jentene?

Ansettelsen av Bjerrum Nielsen som senterleder skapte da også debatt i sin tid. Hun kom inn litt fra sidelinjen; som en dansk «akademisk» feminist heller enn en traver fra kvinnebevegelsen.

– Jeg ble rett og slett ikke engasjert i kvinnebevegelsen på 70-tallet, i motsetning til veldig mange kjønnsforskere av min generasjon. Problematikken rammet meg ikke personlig, jeg følte meg like flink og like respektert som guttene, så hvorfor skulle man lage kvinnekamp?

For Bjerrum Nielsen kom vekkeren om kjønnsdimensjonen da hun som ung forsker ved Københavns Universitet deltok i et stort skoleforskningsprosjekt.

– Først i forskningsrapporten oppdaget jeg at alle elevene vi beskrev i dette store prosjektet, var gutter. Det var et sjokk. Hvor var alle jentene, hva var det jentene gjorde på skolen? Det var på en måte der og da jeg ble kjønnsforsker, sier Bjerrum Nielsen.

GRØNN GLEDE: Bjerrum Nielsen eier mange av plantene som pryder fellesområdene ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning.
GRØNN GLEDE: Harriet Bjerrum Nielsen eier mange av plantene som pryder fellesområdene ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning. Foto: Ola Sæther

Har fulgt nysgjerrigheten

Resultatet av klasseromsobservasjonene som startet i 1992, beskrives i boka «Skoletid» fra 2009. Også i hennes siste fullførte prosjekt, publisert som boka «Feeling gender» i 2017, er tid et sentralt aspekt: Sammen med Monica Rudberg og Kari Vik Kleven intervjuet Bjerrum Nielsen personer fra tre generasjoner over en periode på tjue år, for å belyse hvordan følelser knyttet til kjønn er noe som endres over tid.

Nettopp tiden har Bjerrum Nielsen tenkt mye på og jobbet mye med. Sammen med jobben for å synliggjøre hvordan jenter og gutter opplever sine liv i egne ord og innenfra, trekker hun selv fram arbeidet med å sette tidsdimensjonen på forskningskartet som sitt viktigste forskningsbidrag.

– Jeg mener at man først kan forstå noe når man ser hvordan det forandrer seg over tid. Det å få jobbe så mye med tid som teoretisk og metodologisk dimensjon, vil jeg si kanskje er noe av det viktigste jeg har gjort. Og så har jeg jobbet for å koble psykologiske endringer til samfunnsmessige endringer, for å formulere at det psykologiske er et historisk produkt. Det synes jeg også har vært en viktig innsats.

Den faglige nysgjerrigheten har hun kunnet bruke som ledestjerne:

– Jeg føler meg helt utrolig heldig som har fått bedrive en så nysgjerrighetsdrevet forskning. Jeg har kunnet fortsette å undre meg og stille spørsmål, og bruke min forskningstid på det uten at byråkrater eller pengeutlysninger har lagt bånd på meg. Jeg ser at de som kommer inn i systemet nå, ikke på langt nær kan følge det de lurer på, i samme grad. De må tilpasse seg enhetens strategier og de utlyste midlene som finnes, og så kan de kanskje prøve å få inn en bitteliten bit av det de egentlig brenner for, sier Bjerrum Nielsen.

      • Les også: STK, fra kvinne- til kjønnsforskning (2006)

Den fødte klasseromsforsker

Harriet Bjerrum Nielsen skriver på norsk, men hun snakker dansk. En velsignet, vennligsinnet variant av dansk som gjør at man som norsktalende aldri er i tvil om man har oppfattet et ord riktig. Det var dansk språk og språkpsykologi hun tok sin cand.philol-grad i, og med en far som var sjøoffiser var oppveksten særs internasjonalisert. Unge Harriet ble tidlig vant til å analysere skoleklasser.

– Jeg flyttet første gang i andre klasse, og gikk til sammen på ni skoler på tolv år. Jeg byttet skole hele tiden, og måtte veldig raskt sette meg inn i dynamikken i nye miljøer og jobbe for å bli akseptert. Det klarte jeg stort sett, men det krevde jo en kompetanse som jeg tenker at jeg senere har utviklet som forsker. Jeg ble nok tidlig vant til å komme inn på nye steder og spørre: «Hva skjer her?»

Hun tilbrakte oppvekstår både i Tyskland, Storbritannia og USA.

– Jeg bodde faktisk også i Norge en periode, fra jeg var åtte til ni år, og gikk på Snarøya barneskole. Den gangen snakket jeg norsk! Men det har aldri kommet tilbake. Den gang var den norske pedagogikken mer barnevennlig enn den danske. Vi hadde kosetime, det hadde vi aldri noensinne hørt om i Danmark.

Bekymret for seksåringene

Pedagogikken vi fører overfor de aller yngste barna, engasjerer Bjerrum Nielsen tydelig. De største konkrete forskjellene mellom førsteklassene fra 1992 og 2016 er at klassene er større og elevene er ett år yngre, mens læringspresset bare har vokst.

– Modningsforskjellen hos barna er veldig stor, mange er jo bare fem år når de starter på skolen, og har ingenting i et klasserom å gjøre. Dette kommer i kombinasjon med en skole som er veldig kunnskapsorientert og målstyrt, så det er et sterkt press på læring. Hvis seksårsreformen ble innført som tiltenkt, at man skulle kombinere førskole og skole det første året, tror jeg det hadde gått veldig greit. Men det forsvant etter et par år. Nå er det altså læringspress fra første dag, og små barn forventes å sitte stille på plassene sine gjennom en hel skoledag. Forskjellen mellom skole og skolefritidsordningen etter kl 12.45 er forsvinnende liten, så bortsett fra friminutter og kanskje litt organiserte fritidsaktiviteter sitter disse små kroppene på plassen sin fra 08.30 til 16.30 hver dag, beskriver Bjerrum Nielsen.

Hun er bekymret for mengden disiplinering lærerne må ta i bruk overfor seksåringene.

– Det går med veldig mye tid på disiplinering og irettesettelse for å få de små barnekroppene til å sitte stille. Helt naturlige uttrykk for barn i fem-seksårsalderen, at de er kroppslig urolige eller raskt kjeder seg, blir slått ned på fordi læreren skal kunne håndtere situasjonen og gi kunnskapen som forlanges. Jeg synes faktisk det er ganske ille å se på, og det gjør stort sett alle lærerne jeg har snakket med også. Dette er ingen kritikk mot lærerne, de gjør så godt de kan og lider selv under situasjonen. Det handler om hele systemet, som er i ferd med å bli helt absurd. Dessuten viser det seg jo at barna ikke kan mer når de går ut av tiende. Hva har man da oppnådd?

– Har dette rett og slett blitt en fanesak for deg?

– Ja, det er det faktisk i ferd med å bli. Generelt er det sånn at dårlige løsninger og systemer, det provoserer og engasjerer meg!

Sier professor Harriet Bjerrum Nielsen, som funderer på om den pågående klasseobservasjonen kan ende som en sammenligning av den norske skolestarten, før og nå.

Først skal hun bare pensjonere seg.

Emneord: Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, pedagogikk, Portrett Av Nils Martin Silvola
Publisert 6. feb. 2018 06:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere