8 ting du bør vite om åpen publisering

Open access. Spørsmålet nå er ikke ja eller nei til publisering med åpen tilgang, men «hvordan?»

I dag betaler bibliotekene i universitets- og høyskolesektoren i dyre dommer for tilgang til digitale tidsskrifter.

Foto: UiO/Fredrik Hovind Juell

Det har vokst fram muligheter og krav om at forskningsresultater skal være tilgjengelige for flest mulig. Publisering med åpen tilgang, eller open access, kan gi flere lesere, flere siteringer og bredere gjennomslag, sier tilhengere. Nå handler ikke lenger debatten om hvorvidt forskere og politikere skal være for eller mot åpen publisering, nå må de ta stilling til hvordan det skal gjøres.

1.     Åpent tilgjengelig

Med Open Access-publisering menes tidsskrifter og bøker som er åpent tilgjengelige for alle på internett. Tilgangen er ikke regulert av abonnementsordninger, andre betalingsordninger eller andre sperrer. Prinsippet bak sier at forskning som er betalt av det offentlige bør også være offentlig tilgjengelig.

2.     Du betaler

Siden tidsskriftet ikke tjener penger på leserne, må de tjene penger andre steder. Derfor er det ofte forskerne eller institusjonene deres som må betale for publiseringen. Avgiften varierer, men kan være mellom 400 og 2000 euro. Dette er likevel billigere enn hvis man skulle regnet abonnementer over i stykkpris, for en beregning viser at institusjonene i dag betaler 3800 til 5000 euro per publiserte artikkel. Beregninger viser også at norske institusjoner allerede betaler så mye for abonnementene sine at de kunne fullfinansiert åpen tilgang, men at det er dyrt å betale for begge deler i en overgangsperiode.

3.     Røvertidsskrifter og rovforlag

Framveksten av åpen publisering har også ført til en hel rekke falske, åpne tidsskrift som tjener penger på at forfatterne betaler publiseringsavgift, men som ikke foretar fagfellevurdering. Før lå mange av disse i India, men nå dukker de opp over alt. Varsellampene bør blinke om det er vanskelig å finne informasjon om redaksjonen, eller om nettsiden og språket er amatørmessig. Hvis varsellampene blinker kan det være lurt å søke opp tidsskriftet og ordet «predatory» for å se om andre har avdekket noe.

4.     Grønn, gull, platinum, hybrid

Det finnes flere typer åpen tilgang:

  • Gull: Forskeren publiserer direkte i et tidsskrift og hele tidsskriftet er åpent slik at alle som er interessert kan lese det umiddelbart.
  • Grønn: I tillegg til å publisere i et abonnementstidsskrift, legger forskeren ut artikkelen på en egen nettside eller i et åpent vitenarkiv, for eksempel DUO eller PubMed. Her kan forlaget kreve en sperrefrist, slik at de har enerett i en periode.
  • Hybrid: Mange forlag tilbyr at forskeren/institusjonen kan kjøpe fri enkeltartikler som ellers er bak betalingsmur. Det kan føre til dobbel betaling, og i tillegg er det ofte vanskelig å finne igjen den åpne versjonen. Dette er også dyrere enn å publisere i rene åpne tidsskrift og dekkes ikke av f.eks. UiOs publiseringsfond.
  • Platinum: Ingen betaler direkte for publiseringen, tidsskriftet finansieres av gratis-arbeid, frivillige donasjoner, reklame og offentlige tilskudd.

5.     Finn fram i mylderet

  • Den viktigste søketjenesten for Open Access-tidsskrifter er DOAJ, Directory of Open Access Journals. De 9000 tidsskriftene der er fagfellevurderte.
  • I CORE kan du søke i 37 millioner enkeltartikler som er publisert med åpen tilgang.
  • NORA står for «Norwegian Open Research Archives», og er en søketjeneste for alle de norske institusjonelle arkivene. I dag ligger det mange studentarbeider og rundt 25.000 tidsskriftartikler i Nora.
  • I CRIStin-systemet kan forskere laste opp artiklene sine samtidig som de registrerer at den er publisert, og så blir den sendt videre til forskerens lokale arkiv.
  • Sci-Hub er et ulovlig, åpent arkiv som nå har over 58 millioner vitenskapelig artikler. Det nederlandske forlagshuset Elsevier har et søksmål mot Sci-Hub for å stoppe all drift og få gjenoppreisning for tapte inntekter.

6.     Det meste publiseres lukket

I 2015 ble bare 16 prosent av norske vitenskapelige artikler publisert åpent. Det finnes 51 norske OA-tidsskrifter.

7.     Politikerne er for

Regjeringen har som mål at resultater av norsk forskning skal være åpent tilgjengelige og vil at Norge skal være et forsiktig foregangsland i dette arbeidet. 1. november var høringsfrist for de nasjonale retningslinjene for åpen tilgang. I mai i år vedtok EUs konkurranseråd full åpen tilgang innen 2020.

8.     Publiseringsfond

Forfattere som ønsker å publisere Open Access, kan søke om støtte til å få dekket publiseringsavgiften. Korresponderende forfatter må være fra UiO, og det er Universitetsbiblioteket som behandler søknadene. Fondet får 2,5 millioner årlig fra Universitetsstyret. Norges forskningsråd har en ordning som dekker opp til halvparten av institusjonenes kostnader til åpen publisering.

Emneord: Forskningsformidling Av Julia Loge
Publisert 6. nov. 2016 01:00 - Sist endra 6. nov. 2016 16:59

Jeg tror det viktigste man må kjenne til med åpen publisering er først og fremst hvorfor åpen publisering har blitt et tema. Det står det mye om her:

How Economics Shapes Science

Paula Stephan

http://www.hup.harvard.edu/catalog.php?isbn=9780674088160&content=reviews

Jeg kan anbefale denne boka for dem som ønsker å få taket på grunnteorien for åpen vitenskap, særlig første kapittel: "Towards Another Scientific Revolution" av Sönke Bartling & Sascha Friesike

Fra boka:

Opening Science

The Evolving Guide on How the Web is Changing Research, Collaboration and Scholarly Publishing. Edited by Sönke Bartling & Sascha Friesike.

Pål Magnus Lykkja - 7. nov. 2016 09:23

Her er lenka http://book.openingscience.org/basics_background/towards_another_scientific_revolution.html

 til kapittelet til Bartling og Friesike i boka

Opening Science

The Evolving Guide on How the Web is Changing Research, Collaboration and Scholarly Publishing. Edited by Sönke Bartling & Sascha Friesike.

Pål Magnus Lykkja - 7. nov. 2016 09:26

En åpenbar mangel ved punkt 3: Skal man publisere noe som er ment å være vitenskapelig, må man alltid sjekke om tidsskriftet er godkjent som tellende – enten det blinker varsellamper eller ikke. Dette sjekker man i NSDs kanalregister https://dbh.nsd.uib.no/publiseringskanaler/Forside Finnes ikke tidsskriftet der, kan man be om at det vurderes for godkjenning, det tar gjerne noe tid. Er publiseringen ment som allmennrettet formidling kan dog ikke NSDs kanalregister benyttes for å sjekke tidsskriftets kvalitet og renomme.

Under punkt 3 kunne man også nevne at mange av de tvilsomme tidsskriftene kan ses som et resultat av uheldige evalueringsregimer i en del større land, som f.eks. India.

I pkt. 5 kunne gjerne BASE – Bielefeld Academic Search Engine være nevnt. https://www.base-search.net/

jef000@uit.no - 8. nov. 2016 12:56
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere