Maktkamp mellom forsker og journalist

–  Mange journalister har en overdreven respekt for forskere, og lar seg i for stor grad styre av forskernes ønsker. Det er en kamp om makt, sier redaktøren i forskning.no, Nina Kristiansen.

MAKTKAMP: Nina Kristiansen (til høyre) og Ingrid Spilde mener mange journalister har en overdreven respekt for forskere, og lar seg i litt for stor grad styre av deres ønsker.

Foto: Arnfinn Christensen,forskning.no

Nå har hun skrevet boken "Forskningsjournalistikk. En innføring", sammen med journalist Ingrid Spilde. Budskapet er at forskningsjournalistikken bør bli bedre, og boka er for journalistene som er i kontakt med forskere og eksperter.

Mer forskningsstoff

– De seinere årene har dette stoffområdet blitt løftet mer opp og fram i redaksjonene. Det publiseres i dag mange flere forskningsrelaterte saker enn for bare ti år siden, men fortsatt blir feltet betraktet som noe spesielt, sier forfatterne til forskning.no

De ønsker å ta et oppgjør med forskningsjournalistikk som en helt egen greie, og i stedet vise at det er en naturlig del av journalistikken. Nina Kristiansen har vært redaktør i forskning.no siden 2007, mens Ingrid Spilde har jobbet i redaksjonen siden oppstarten i 2002.

Veksten i forskningsjournalistikk tror de skyldes at befolkningen blir stadig høyere utdannet, og at flere avgjørelser på alle nivåer i samfunnet blir tatt på grunnlag av forskningsresultater. Dette bidrar til å øke allmennhetens interesse for forskning.

De aller fleste journalister kommer borti saker som bygger på forskning eller som krever ekspertuttalelser.

Ukritiske mikrofonstativ

- Vi har lagt vekt på at alt i boka skal være forståelig. Dette er ikke en akademisk diskusjonsbok om forskningsjournalistikk, men en fagbok med mange praktiske råd og tips som gjør journalisten bedre rustet til å gjøre en god jobb, sier Spilde.

Boken tar opp temaer som kritisk og gravende forskningsjournalistikk, kildene, stoffet, språket, vitenskapens verden og endelig «de viktigste utfordringene».

- Forskningsjournalister har i stor grad blitt rekruttert blant de som er veldig engasjerte i stoffområdet. Det har nok ført til at litt for mange journalister er blitt ukritiske mikrofonstativ for forskerne, og vi har sett mye hurraropjournalistikk rundt diverse funn, sier Nina Kristiansen.

Kamp om makt

Forskning.no skriver at mange journalister som har vært i kontakt med forskere, har erfart at intervjuobjektet ikke bestandig har vært like fornøyd med presisjonsnivået. De vil gjerne skrive om litt og ha «hundre» fotnoter slik at alle forbehold er dekket opp.

- Og da blir resultatet helt uleselig, slår Kristiansen fast.

- Mange journalister har en overdreven respekt for forskere, og lar seg i litt for stor grad styre av deres ønsker. Det er en kamp om makt, men når vi skriver en sak, skjer det på vår arena, ikke forskerens. Det er vår tekst, og den skal være forståelig for leserne! sier Kristiansen.

– Det er alt for mange enkildesaker i norsk forskningsjournalistikk, og enda verre er det at journalisten også bruker denne ene kilden som faktasjekk, sier redaktør Kristiansen.

–  I en ideell verden bør alle saker ha flere kilder, men virkeligheten er ikke slik. Tidspress og manglende ressurser står i veien for idealsituasjonen, fastslår journalist Spilde.

– I en stresset hverdag er det både mange fristende snarveier og fallgruver å ramle i, men et kjapt søk relatert til saken man jobber med, bør man likevel ta seg tid til. Naturlige spørsmål kan være hvor er forskningsrapporten publisert, hvem er forskeren og hva slags miljø tilhører hun? Og er dette et kontroversielt tema? Enkle søk kan fortelle mye.

Skjevt styrkeforhold

forskning.no har tatt konsekvensen av dette ved å senke tempoet. Tidligere ble det forventet at hver journalist skrev fire saker i uka, nå er normen to. I tillegg har alle journalistene ti produksjonsfrie dager i året, for faglig oppdatering og fordypning som er relevant for jobben.

– Forskningsjournalistikk trenger ikke gå langsomt, men noe stoff krever faktisk tid, kommenterer redaktør Kristiansen. Hun påpeker at det går fort på forskning.nos nyhetsdesk.

At journalister har stor respekt for forskere, er kanskje ikke så merkelig. Styrkeforholdet blir jo litt skjevt mellom en forsker som har brukt flere år på å studere en ting og en journalist som i verste fall knapt har vært borti feltet før hun ringer til forskeren.

– Mot forskeren vil jo journalisten uansett tape i kampen om «hvem vet mest». Derfor er det viktig at journalisten tør å si fra når det er noe hun ikke skjønner, og ikke bare ukritisk refererer det forskeren har sagt. For hvis journalisten selv ikke skjønner hva hun skriver, kan hun i hvert fall ikke regne med at leseren gjør det, sier Kristiansen.

Emneord: Forskningsformidling Av Sølvi Waterloo Normannsen i Universitetsavisa
Publisert 11. mars 2015 15:49
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere