– Prestisjetap å forlate akademia

Nærmere halvparten av dagens ph.d.-kandidater må belage seg på å forlate akademia. For dem som må ut, kan det bety tap av prestisje og en følelse av å være mislykket. – Ikke så rart, mener Liv-Elisif Kalland i foreningen UiODoc.

DIFFUST: – Det økende antallet doktorgrader begrunnes med at man ønsker en kunnskapsnasjon. Samtidig er det ingen som kan si konkret hva behovet egentlig er, og hva de med doktorgrad skal jobbe med, poengterer stipendiat Liv-Elisif Kalland.

Foto: ola-sæther

– Det er en pyramide. Noen av oss må skalle av, sånn er det bare.

Det erkjente en ph.d.-student som var blant tilhørerne da såkalte innstegsstillinger nylig ble debattert på UiO.

Rektor Ole Petter Ottersen fulgte opp, og tok tak i det han kalte «elefanten i rommet». Selv om kategorien innstegsstilling kommer på plass, må likevel svært mange av dem som tar doktorgrad, ut av akademia:

– Det ble gjort en undersøkelse på dette for kort tid siden. Andelen som går videre, var da på 60 prosent. Men snart er vi trolig nede i 50 prosent, sa han.  

Norge skiller seg ut

De som ikke fortsetter i akademia, skal videre andre steder, til stillinger med eller uten forskningsinnhold. Slik er det i mange land, men Norge skiller seg likevel ut, poengterte rektoren.

– Det forundrer meg hvordan det å foreta et karriereløp over til det private næringsliv eller det offentlige, vurderes så ulikt her i Norge sammenlignet med andre land. Mens det der kan være mye prestisje i for eksempel det å gå over til næringslivet, ses alternative karriereveier her i Norge som noe som ligger langt nede prestisjemessig, konstaterte han.

– Og da har vi en kjempestor friksjon her i landet. For det er jo en politisk målsetting at vi skal utdanne ph.d.-kandidater til næringslivet og det offentlige. Så enten må vi øke forståelsen for at det finnes andre og meget attraktive karriereveier utenfor akademia, eller vi må gjøre noe med dimensjoneringen av doktorgradsutdanningen, fortsatte rektoren.

Føler seg mislykket

Liv-Elisif Kalland, ph.d.-student i kjemi og styremedlem i foreningen UiODoc sier seg enig med rektor i at det å forlate akademia, oppleves av mange som et tap av prestisje.

– Er det slik at doktorgradskandidater føler de har mislykkes dersom de av ulike grunner ikke får fortsette i akademia?

– Ja, jeg vil tro det er en del som føler det sånn. Delvis skyldes det at en ph.d. nettopp er en forskerutdanning. Da er det ikke rart å tenke at man ikke har lykkes, dersom man ikke blir forsker, sier hun til Uniforum.

– Tror du noen av dagens ph.d.-studenter vil være overrasket over å høre hvor få av dem som faktisk skal videre?

– Innen enkelte miljøer vil det nok være overraskende. Det kan også ha noe å gjøre med hvor godt man selv kjenner til forskningsmiljøet der man begynner på en doktorgrad. Selv tok jeg mastergrad på samme sted, og merket meg at en del gikk ut av akademia etter endt ph.d. Så jeg visste godt hva jeg gikk til.

Ingen elefant i rommet

Kalland tror dette iblant kan utgjøre en «elefant i rommet» i forholdet mellom veileder og kandidat, men ikke i debatter.

– Jeg synes temaet alltid blir tatt opp når temaet midlertidighet eller ph.d.-utdanning blir diskutert i sektoren. I dag regner man at rundt 60 prosent fortsetter videre i akademia, men tallet går nedover jo flere doktorgradskandidater som utdannes. Det er også noe av grunnen til at det er laget rapporter både på UiO og NIFU om hva ph.d.-utdanningen burde inneholde, sier hun.

Kalland regner med at tanken på å skulle forlate akademia vil oppleves mindre skremmende dersom det snakkes mer om andre mulige karriereveier, og om hvordan den opparbeidete kompetansen kan brukes til annet enn forskning i akademia.

Hvorvidt det skjer på UiO, tror hun varierer, men nevner Institutt for biovitenskap som et eksempel på et sted som nylig arrangerte en slik temadag for sine unge, midlertidige.

Arrangerer seminar

Den 6. november arrangerer UiODoc noe lignende for alle som er interessert. På seminaret kommer bedrifter som Veritas og McKinsey, og Forskningsrådet for å fortelle om hva de ser etter når de rekrutterer personer med doktorgrad, og hva de kan jobbe med.

– Det er for dårlig fokus på dette både i næringslivet og det offentlige, konstaterer Kalland.

– Det økende antallet doktorgrader begrunnes med at man ønsker en kunnskapsnasjon. Samtidig er det ingen som kan si konkret hva behovet egentlig er, og hva de med doktorgrad skal jobbe med. Derfor kan det se ut som vi i dag har en overproduksjon av ph.d.-kandidater sammenlignet med etterspørselen, fortsetter hun.

 

 

 

Emneord: Rekruttering, Stipendiat, Stipendiatforening Av Helene Lindqvist
Publisert 30. okt. 2013 14:12 - Sist endret 1. juni 2018 17:40
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere