– Vitenskapelig usikkerhet et tveegget sverd

Skal vi håndtere vitenskapelig usikkerhet på en god måte, må vi slutte å dyrke myten om det ensomme vitenskapelige geniet, mener vitenskapshistoriker Naomi Oreskes.

DESTRUKTIV: – Men dersom man blir så skeptisk at man avviser kvalitetsinformasjon, da blir skepsisen destruktiv. Da vil den undergrave demokratiet fordi man ikke får noe grunnlag å ta beslutninger på, sier vitenskapshistoriker Naomi Oreskes.

Foto: Ola Sæther

Oreskes var hovedinnleder på andre dag av konferansen “Kan vi stole på vitenskap”, som ble arrangert i forrige uke etter et initiativ fra forskningsminister Tora Aasland. Hun er mest kjent for sine undersøkelser av hvordan vitenskapelig konsensus oppstår.

Sammen med medforfatter Erik Conway har hun gitt ut boken “Merchants of Doubt”, som tar for seg hvordan teknikkene som nå brukes av såkalte klimaskeptikere for å så tvil om den vitenskapelige konsensusen rundt menneskeskapte klimaendringer, kan spores tilbake til tobakksindustriens forsøk på å hindre politiske tiltak mot røyking.

Skepsis kan bli destruktivt

– Vitenskapelig usikkerhet er vanskelig å håndtere fordi den, som så mange ting i livet, er et tveegget sverd, utdypet hun overfor Uniforum etter innlegget.

– Det er klart at en viss tvil er en god ting. Vi ønsker ikke å kreve av folk at de skal ha blind tiltro til vitenskapen, eller til politisk lederskap – Europa har jo sett hva det kan føre til. I boken vår hevder vi at skepsis er grunnleggende i vitenskap, det er det som driver fram nye undersøkelser. Men dersom man blir så skeptisk at man avviser kvalitetsinformasjon, da blir skepsisen destruktiv. Da vil den undergrave demokratiet fordi man ikke får noe grunnlag å ta beslutninger på.  

– Hvis man blir så forvirret at man tenker at det ikke er noen vits i å tro på noe, så vi kan like godt gjøre som vi alltid har gjort, da er det ikke bra. Og vi må huske at mange vitenskapelige spørsmål, som dette med klimaendringer, har reelle konsekvenser, sa hun.

Vitenskapelig usikkerhet bør brukes til å lære nye ting, ikke til å skape forvirring og forsinke politiske tiltak på viktige samfunnsområder, mener hun.

Tvil som politisk verktøy

– I arbeidet vårt har vi vist hvordan tobakksindustrien var de første til å oppdage at man kan bruke tvil som et politisk verktøy. Det var en genistrek, fordi taktikken er basert på det faktum at folk flest mener at i et demokrati er tvil et sunnhetstegn. Her ligger den grunnleggende ironien: Tobakksindustrien brukte vår tro på sunn skepsis til å promotere et produkt som er alt annet enn sunt.

Ved Universitetet i Oslo har vi for tiden en diskusjon gående om universitetets ansvar for å forvalte usikkerheten i et samfunn hvor de fleste ønsker seg klare svar. Men hvordan kan forskersamfunnet beskytte seg mot de du kaller “tvilens handelsmenn”?

– Jeg tror det er et veldig vanskelig spørsmål. Vi strever med å si noe intelligent om dette mot slutten av boken, og jeg må si at det er den delen av boken jeg personlig ikke er helt fornøyd med. Jeg tror det er viktig å være ærlig om vitenskapelig usikkerhet, og at vi må gjøre en bedre jobb med å forklare hvordan vitenskap faktisk fungerer – at den ikke drives framover av den ensomme helten som får en plutselig, overveldende innsikt, slik alt for mange av oss fortsatt innbiller seg.

Utnytter myten om “én mot alle”

Oreskes mener myten om det ensomme geniet fortsatt står overraskende sterkt, selv blant forskere, og at denne myten er lett å utnytte.

– Jeg tror det har litt å gjøre med den vestlige troen på det heroiske individet, troen på at ett individ, som oftest en mann, kan forandre historiens gang på egen hånd. Jeg tror dette er en veldig vestlig, maskulin og kristen forestilling. Det er dype strømninger i vår kultur som gjør at vi stadig kommer tilbake til denne fortellingen, og den blir videreført i populærvitenskapelige bøker, og til og med i enkelte lærebøker. Men realiteten er at vitenskapelig framgang nesten aldri er resultatet av bare én persons arbeid. Selv Einstein var ikke alene om å stille spørsmål ved de vedtatte sannhetene om tid og rom.  

– Myten om det ensomme, heroiske geniet er nettopp det, en myte. Men de som er ute etter å spre tvil, spiller på den. De sier: “jeg har mot til å gå mot strømmen, til å si det ingen andre tør si, og det gjør meg moralsk overlegen”. Jeg mener det er et forkvaklet syn på heroisme.

Virkelig vitenskapelig heroisme ligger hos de som er villige til å gjøre alt det kjedelige arbeidet, mener hun.

 

KEELING; – I klimaforskningens historie er de virkelige heltene folk som Charles David Keeling, mannen bak Keeling-kurven, som brukte hele livet på å måle CO2-innhold i atmosfæren, mener Naomi Oreskes. (Foto: Ola Sæther)

Konservative forskere

– I klimaforskningens historie er de virkelige heltene folk som Charles David Keeling, mannen bak Keeling-kurven, som brukte hele livet på å måle CO2-innhold i atmosfæren. Som så mye innenfor vitenskap er det veldig kjedelig arbeid, det krever enorm tålmodighet, innsatsvilje og nøyaktighet. Og de fleste helter innfor vitenskapen er akkurat slik: De tilbringer årevis på laboratoriet, og ingen utenfor forskningsmiljøet har hørt om dem.

For tiden forsker Oreskes på dynamikken i store vitenskapelige samlerapporter av IPCC-typen: Hvordan blir de utarbeidet, og hvordan går de involverte forskerne fram for å evaluere hverandres arbeid og komme fram til sine vurderinger? I sitt innlegg i Gamle festsal torsdag hevdet Oreskes at klimaforskere, i motsetning til hva de ofte blir beskyldt for, snarere er konservative enn alarmerende i sine framtidsscenarier. Siden alle forskere vet at framskrivingene uansett er beheftet med stor usikkerhet, velger de å “err on the side of least drama”, som Oreskes kaller det. For den vitenskapelige troverdigheten er slik konservatisme en god ting, hevdet hun, men det er viktig at samfunnet forøvrig er oppmerksom på denne tendensen.

Emneord: Realfag, Miljøforskning, Internasjonalisering, Forskingspolitikk Av Kjerstin Gjengedal
Publisert 14. nov. 2011 00:12 - Sist endret 14. nov. 2011 00:40
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere