Fagfeller ikke ufeilbarlige

Sjefsredaktør i The Lancet, Dr Richard Horton, innrømmer at fagfellesystemet har sine svakheter, men tilbakeviser påstanden om at en dansk bedømmer advarte mot Sudbø-forfalskning allerede i 2005, i god tid før den famøse publiseringen.

EKSPERTTIPS: Richard Hortons publiseringstips er sammenlignbart med at Alex Ferguson gir råd til håpefulle fotballtalenter om hvordan man spiller seg inn i Manchester Uniteds stall – noe også trengselen i midtgangene i auditoriet på Laboratoriesenteret på Øya vitnet om.

Foto: Tor H. Monsen/ Universitetsavisa

Professorene Steinar Westin og Magne Nylenna kuppet selveste sjefsredaktøren i The Lancet, Dr Richard Horton, til å rådgi NTNUs doktorgradskandidater om hvordan skrive bedre forskningsartikler. Over to dager i forrige uke ga Horton noen av de innerste innsidetips man som medisinsk forsker kan få i en offentlig sammenheng.

Erverdige The Lancet er rangert som nummer to blant verdens medisinske tidsskrifter, og har publisert de ferskeste forskningsresultater siden 1823. I løpet av det siste tiåret har The Lancet fått seg noen ordentlige ørefiker.

Ignorerte ikke Sudbø-advarsel

I 2006 publiserte The Lancet artikkelen som åpnet for Sudbø-skandalen i norsk forskning. Bølgene har ennå ikke riktig lagt seg. Nylig gikk mangeårig fagfellebedømmer i tidsskriftet, overlege Henrik Toft Sørensen ved Århus Universitetshospital, ut med en påstand om at han advarte tidsskriftet i god tid før publisering om at noe var galt med både forskningsdesign og analyser i artikkelen som nå er trukket tilbake. I følge videnskab.dk og forskning.no anbefalte Toft Sørensen å ikke publisere Sudbø-artikkelen.

Redaktøren i The Lancet avviser at han ignorerte en advarsel om vitenskapelig uredelighet.

– Toft Sørensen advarte oss ikke om vitenskapelig uredelighet, selv om han reiste viktige spørsmål rundt Sudbøs arbeid. Uredeligheten, viste det seg, besto i at Sudbø i realiteten hadde oppkonstruert hele datasett. Kritikken fra Toft Sørensen handlet ikke om dette. Vi oppfattet Sørensens kritikk som av ordinære, faglig sort. Etter vår mening var det ingen grunn til å reagere på dette tidspunktet.

Stoltenberg reagerte

Dette er fagfellevurderingens vesen, i følge Horton. Innvendingene mot et vitenskapelig arbeid kan være ekstremt kritiske og kommentarene svært negative, selv for de artiklene tidsskriftet ender opp med å publisere. God fagfellevurdering skal anstrenge seg for å være kritisk i forkant av publisering. Det var også den danske professorens vurdering, men kritikken handlet ikke om bevisst fabrikasjon av data, mener Horton.

Det var tvert i mot norske Camilla Stoltenberg - direktør ved Folkehelseinstituttet – som oppdaget jukset, i følge Horton. Dette skjedde meget kort tid etter at artikkelen ble publisert. Hun påpekte da at dataene umulig kunne ha kommet fra dataregisteret Sudbø hevdet å ha hentet materialet sitt fra, ettersom det ikke var tilgjengelig for ham på den tiden.

– Dette var det kritiske punktet hvor fagfellevurderingen feilet, når vi ikke oppdaget at datasettene umulig kunne være reelle, sier Horton.

Wakefield-studien: Den britiske Sudbø-saken

For vel et år siden ble den britiske Wakefield-studien endelig trukket tilbake av The Lancet – etter å ha stått på trykk helt tilbake i 1998.

Andrew Wakefield var lege, medisinsk forsker og førsteforfatter av en større studie som mente å påvise sammenheng mellom MMR-vaksinen mot meslinger, kusma og røde hunder, og forekomst av autisme hos små barn. Den angivelige sammenhengen vakte ramaskrik i offentligheten, og skremte engstelige foreldre.

Britiske media fant grunn til å tvile på Wakefields resultater og motiver som forsker, og konfronterte The Lancet med sine mistanker noen år senere – uten å komme videre i saken.

Det var ikke før i 2010 at Andrew Wakefield ble funnet skyldig i vitenskapelig svindel av den britiske legeforeningen, og samtidig fradømt retten til å virke som lege i Storbritannia. Et ikke ulikt forløp som i Norge i 2006.

Ført bak lyset

– Jeg synes de to sakene er veldig like. Wakefield var bedragerisk, ved at han førte sine medforfattere bak lyset, han bedro sin arbeidsgiver, og han bedro både bedømmerne av artikkelen og The Lancet selv.

– Uten tvil, sier Horton i dag: - Den artikkelen skulle aldri vært publisert.

Bedragerier av denne typen er lett å fordømme i etterpåklokskapens lys, innvender han. Alle fagfellevurderte tidsskrifter - inkludert et ressurstungt tidsskrift som The Lancet – er prisgitt fagfellesystemet.

– På basis av fagfellenes vurderinger av både Sudbø og Wakefield, mente vi at det på det tidspunktet var grunnlag for å publisere.

Dr Richard Horton har tidigere advart mot å fremstille fagfellevurdering som et ufeilbarlig system og en garantist for sannhet. En slik klokketro kan slå tilbake på vitenskapen når systemet uvergelig vil svikte en eller annen gang, slik han skriver her:

The mistake, of course, is to have thought that peer review was any more than a crude means of discovering the acceptability -- not the validity -- of a new finding. Editors and scientists alike insist on the pivotal importance of peer review. We portray peer review to the public as a quasi-sacred process that helps to make science our most objective truth teller. But we know that the system of peer review is biased, unjust, unaccountable, incomplete, easily fixed, often insulting, usually ignorant, occasionally foolish, and frequently wrong. MJA 2000; 172: 148-149.

Hva er alternativet?

I sitt åpne foredrag torsdag nevnte Horton en alternativ modell til fagfellesystemet. Open source publisering brer om seg, og er i ferd med å bli en akseptert kanal til de kommersielle forlagene.

Internettets ”globale landsby” benytter hele verden som kritikerkorps: Dette åpner opp for umiddelbar publisering av forskningsresultater, uten forutgående fagfellevurdering. Den fagkritiske bedømmingen, kvalitetskontrollen og jukseavsløringer av arbeidene kan i prinsippet gjøres av hvilken som helst fagkollega i etterkant av publisering. Kontrollen blir langt mer omfattende, kanskje kan mer juks oppdages på denne måten, mens kvalitet, system og seriøsitet kan bli skadelidende.

Science is bunk

De vitenskapelige tidskskiftene har lenge levd i en boble. Åpningen av den fagfellevurderte verden av kunnskap i internettets tidsalder gir rom for hva Horton kaller the foxification of science – etter det amerikanske Fox News. Allmennhetens vitenskapskritikk av foxifiseringen-varianten er meget forskjellig fra den tradisjonelle – kanskje også en trussel mot fagfellesystemet, mente Horton.

Det ideologiske tilsnittet er mer tydelig, kritikken har ofte preg av personlige og/eller politiske angrep, kritikken er mer kaos enn hierarki, og et polarisert mediesamfunn inntar gjerne diametralt forskjellige syn på forskningen i tiden. Klima er ett slikt eksempel.

Climategate var en katastrofe for flere områder enn klimaforskning, mener Horton. Avsløringene av e-postvekslingen mellom klimaforskerne fyrte oppunder en allerede iboende konspirasjonsteori mot fagfeltet, og skepsis mot forskeres motiver for å publisere det de publiserer.

Forestillingen om at science is bunk kan manifestere seg på de mest usannsynlige felt. The Lancet publiserte i februar i år en artikkel om forskning på kronisk utmattelsessyndrom.

Nesten umiddelbart etter at artikkelen var ute, satte et veritabelt uvær av blogger og innlegg på sosiale medier inn, med rasende kritikk av tidsskriftet som valgte å publisere dette arbeidet, og av forskere som velger å arbeide med slike problemstillinger, fortalte redaktøren.

Emneord: Etikk, Medisin Av Tor H. Monsen i Universitetsavisa
Publisert 5. apr. 2011 15:04 - Sist endret 5. apr. 2011 15:13
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere