Skuffet over dommen

– I stedet for å vurdere saken fra synsvinkelen til en professor som er kommet i konflikt med ledelsen, vurderer lagmannsretten saken fra arbeidsgivers side, beklager en skuffet Arnved Nedkvitne.

FORTSETTER Å FORSKE: Framover vil Arnved Nedkvitne gjøre det samme han har gjort de to siste årene: – Jeg skal sitte på UB og forske. Det vil jeg fortsette med så lenge hodet fungerer, sier den tidligere professoren.

Foto: Ola Sæther

Litt over to år etter at Universitetsstyret ved UiO vedtok å opprettholde HF-fakultetets vedtak om å avskjedige middelalderprofessoren Arnved Nedkvitne, har han tapt nok et slag.

I dag la Borgarting lagmannsrett fram dommen som ga UiO medhold på alle punkter. Nedkvitne er skuffet over resultatet, men ikke bare fordi han ikke vant fram:

– Mest skuffet er jeg over at retten i stedet for å vurdere saken fra synsvinkelen til en professor som er kommet i konflikt med ledelsen, vurderer saken fra arbeidsgivers side, og beskriver hva denne har lov til ifølge tjenestemannsloven, sier han til Uniforum.

Vektlegger uteblivelsen fra møter

Avskjedsvedtaket fra UiO var begrunnet i to forhold: At Nedkvitne har kommet med grovt krenkende uttalelser om enkeltpersoner som er blitt distribuert til et stort antall personer gjentatte ganger, og at Nedkvitne systematisk gjennom mange år har unnlatt å stille i møter med ledelsen.

Lagmannsretten vurderer at unnlatelsen av å komme på møter er det bærende elementet i universitetets avskjedsvedtak.

– Det har ikke vært vektlagt tyngst i tidligere stadier av saken, bemerker Nedkvitne.

Nedkvitne-saken
*
Arnved Nedkvitne begynte som professor i middelalderhistorie ved UiO i 1994.
* 16. juni 2008 vedtok styret ved Det humanistiske fakultet å avskjedige ham. 24. februar 2009 opprettholdt Universitetsstyret avskjedsvedtaket med ni mot to stemmer.
* Universitetet mener den tidligere professoren har brutt tjenestemannslovens § 15 og dermed ”krenket sine tjenesteplikter”.
* Med økonomisk støtte fra Forskerforbundet tok Nedkvitne saken til Oslo tingrett i januar 2010. Kravet var å få avskjedsvedtaket kjent ugyldig. UiO vant på alle punkter.
* Fortsatt med økonomisk støtte fra Forskerforbundet tok han saken videre til lagmannsretten i januar 2011. Også her vant UiO på alle punkter.
 

Fordi lagmannsretten fokuserer på uteblivelsen fra møter, har Nedkvitne ikke fått den avklaringen han ønsket seg på hvor grensen går for professorers ytringsfrihet og akademiske frihet.

– Det betyr at det fremdeles er høyst uklart hva slags lærdom andre professorer kan trekke av saken min, konstaterer han.

Avviser at EMK er relevant

Den europeiske menneskerettskonvensjons (EMK) artikkel 10, om avskjed basert på ytringer, har vært en viktig del av argumentasjonen i Nedkvitnes anke.

Lagmannsretten kommenterer dette slik:

”Så langt unnlatelsen av å komme til møter med ledelsen i seg selv har vært tilstrekkelig for avskjedsvedtaket, faller avskjeden utenfor virkeområdet til EMK artikkel 10.”

I dommen heter det også at ”Lagmannsretten er ikke enig i at deltakelse i møtene Nedkvitne var innkalt til ville innebære en krenkelse av hans akademiske frihet eller ytringsfrihet. Møtene inngikk i arbeidsgivers håndtering av de arbeidsmiljøbelastninger som Nedkvitnes utspill skapte for kollegaer og ledere. Ledelsen har gjentatte ganger understreket hans rett til å ytre seg, men ville blant annet diskutere hvordan det kunne gjennomføres uten at ytringene resulterte i urimelig psykososiale belastninger for kollegaer og ledere.”

Ingen forholdsmessighetsvurdering

Selv mener Nedkvitne at han og advokaten Vidar Strømme fikk godt fram overfor lagmannsretten at Nedkvitne ikke alene var skyld i problemene på instituttet.

– Vi hadde mange gode vitner som stadfestet at instituttledelsen fungerte dårlig. Men vitneutsagnene ble ikke vektlagt i dommen, beklager han.

– Vi hadde også håpet at retten skulle komme med en forholdsmessighetsvurdering av om reaksjonen sto i forhold til avskjedsgrunnene. Men en slik har den ikke foretatt.

Angrer ikke

– Hva skal du gjøre framover nå?

– Det samme som jeg har gjort de siste to årene: Sitte på UB og forske. Det vil jeg fortsette med så lenge hodet fungerer. Jeg har drevet med forskning og undervisning hele livet, så jeg ser ikke noe alternativ til det.

– Angrer du på at du ikke tidligere har sagt ja til å inngå et økonomisk forlik?

 – Nei, jeg tror jeg ville foraktet meg selv om jeg hadde gjort det. Nå vet jeg at jeg har gjort det jeg kunne, sier den tidligere professoren.

Ankefristen til Høyesterett er fire uker, og Nedkvitne ser ikke bort ifra at han anker. Blir anken godtatt, vil den sannsynligvis komme opp til høsten.

Dissens om saksomkostningsavgjørelsen

Dommen er enstemmig, med unntak for saksomkostningsavgjørelsen, som er avsagt under dissens. Om dissensen heter det blant annet:

”Konstituert lagdommer Robberstad og meddommer Holtan finner at Nedkvitne delvis bør fritas fra erstatningsansvaret etter unntaksregelen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Disse dommerne har særlig sett hen til at saken har sider mot ytringsfriheten og den akademiske frihet og at det etter det opplyste ikke tidligere har vært behandlet sak om avskjed av en vitenskapelig ansatt ved et universitet med grunnlag i konflikter og arbeidsmiljømessige utfordringer utløst av ytringer. Saken har stor velferdsmessig betydning for Nedkvitne og styrkeforholdet mellom partene er skjevt. Saken har reist prinsipielle spørsmål i skjæringsfeltet mellom ytringsfriheten og arbeidsgivers plikter til å sørge for et fullt forsvarlig arbeidsmiljø, som også staten har hatt en interesse av å få avklart. Det er ikke godtgjort at Nedkvitne har avslått et rimelig forlikstilbud.”

 

 



 

Emneord: Arbeidsmiljø, Personalbehandling/politikk, Universitetspolitikk Av Helene Lindqvist
Publisert 11. mars 2011 17:55 - Sist endret 11. mars 2011 18:34

 

Møte

Vi leser, rektor Ole Petter Ottersen, at Borgarting lagmannsrett har lagt vekt på at Arnved Nedkvitne har unnlatt å stille til møter med ledelsen rektor har ansvar for. Retten har i sine prosedyrer operert i konsekvensene, uten å gjøre rede for årsaksforholdene.  Om denne rettspraksis er juridisk tilstrekkelig, kan vi, med rette, stille oss tvilende til.

I et forsøk på å forklare hvorfor Arnved Nedkvitne unnlot å stille til møte, kan vi se nærmere på konflikten mellom personen og ledelsen som har pågått gjennom flere år.  Konflikten har en politisk kjerne, noe ledelsen ved en vitenskapelig institusjon bør være interessert i å se.

Bak oppsigelsen, som begrunnes ved et truende språk, ”ordrenekt”, oppdager vi det enhver ansatt har å gjøre med til daglig.  ”Ordrenekt” er utrykk for maktutøvelse som framstår som uovervinnelig, men bare tilsynelatende. Den er først og fremst lokalisert i ledelsen, nærmere bestemt rektoratet, og går langt utover enkeltproblemene i saken.  

Maktutøvelse har en tendens til å spre seg slik at det oppstår flere mektige sentra i organisasjonen. Til sammenligning kan vi se tilbake på tidligere samfunnsstrukturer som ble styrt av ”stormenn”, ”bondehøvdinger” og senere ”aristokrati”. Disse maskerte maktene står i motsetning til et persontilknyttet sentrum som ikke er lokalisert til et bestemt sted med kontrollert linjeenhet til et sentralisert rektorat.

En styremodell av aristokratiske, forgjengelige maktsentra som setter samtlige personer under ordre, brytes ned.  Et persontilknyttet nettverk bringer inn et nytt stadium som angår den frie legitimering av personen og hennes/hans virke, samtidig som grensene for tenkningen utvides.

I ”dissensen” skriver konstituert lagdommer Robbestad og meddommer Holtan at ”styrkeforholdet mellom partene er skjevt”. Det er en dristig skjevhet som bringer inn tanken om en langt større rettferd i den historiske prosessen som ligger forut.

Heidi Stakset.

 

 

aubry@ntnu.no - 12. mars 2011 15:06
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere