Jussprofessor: Nedkvitne bør vinne

Arnved Nedkvitne fikk ikke prøvd saken sin i tingretten, mener jussprofessor Anne Robberstad. Om rundt tre uker faller dommen fra lagmannsretten. Nedkvitne selv har en veldig god følelse.

MANGLET RESPEKT: Tonen akademikere imellom kan tidvis være svært krass. Når det var akkurat Arnved Nedkvitne (t.h.) som mistet jobben, skyldtes det at han utfordret ledelsen, mener biologiprofessor Kristian Gundersen. På bildet gjør tidligere instituttstyrer Jorunn Bjørgum seg klar til å vitne i Borgarting lagmannsrett.

Foto: Ola Sæther

I seks dager i januar var en av salene i Borgarting lagmannsrett fullstappet av professorer, dekaner, byråkrater, fagforeningsrepresentanter, studenter og journalister. Alle ville de få med seg tidligere middelalderprofessor Arnved Nedkvitnes kamp mot UiO for å få jobben tilbake.

I tingretten tapte han, og dommen slo fast at avskjedssaken ikke dreide seg om verken ytringsfrihet eller universitetets egenart – slik Nedkvitne selv har hevdet. Dommen fra lagmannsretten faller sannsynligvis innen tre uker.

Hovedpersonen selv er fornøyd med gangen så langt:

– Jeg har en veldig god følelse. Da vi førte saken for tingretten, anbefalte advokaten min meg ikke å si noe negativt om motparten, men det fungerte dårlig. Denne gangen forsøkte vi å vise at både arbeidsmiljøet og personalpolitikken ved instituttet har vært kritikkverdig. Vi fikk dermed fram både det prinsipielle ytringsfrihetsperspektivet og at arbeidsmiljøet var vanskelig uavhengig av meg. Det tror jeg dommerne forsto, sier Nedkvitne, og skryter av sin advokat Vidar Strømme.

Mens han venter på dommen, jobber den tidligere professoren videre med en bok om lov og ære, som blir utgitt til våren.

Krevde støtte til anke

Jussprofessor Anne Robberstad er blant de mange som har fulgt Nedkvitnes to rettssaker. Hun var også en av de juristene som i fjor krevde at Forskerforbundet måtte støtte Nedkvitnes anke. Argumentet var at tingrettsdommen var uklar, og ikke behandlet spørsmålet om hva den akademiske ytringsfriheten innebærer.

– Nedkvitnes gamle advokat var ikke godt nok skolert i ytringsfrihetsjuss. Resultatet ble at Nedkvitne ikke fikk prøvd saken sin i tingretten, fastslår Robberstad:

– Derfor støttet jeg at han burde få anke, forklarer hun.

Hans nye advokat har derimot vektlagt ytringsfriheten. Påstanden er at avskjedigelsen ikke var i tråd med Den europeiske menneskerettskonvensjons (EMK) artikkel 10, om avskjed basert på ytringer.

– Kan EMK være relevant når den ikke ble nevnt i tingrettsdommen?

– Vi kan ikke slutte at EMK ikke er relevant i denne saken fordi den ikke ble vurdert av tingretten. Domstolen plikter å kjenne jussen og ta opp ting som er relevante for saken, men i praksis blir det ofte overlatt til advokatene å peke ut dette. Og i tingretten ble ikke ytringsfrihetsargumentet ført med noen tyngde av Nedkvitnes advokat, påpeker Robberstad.

Ikke plass til alle

– Min faglige vurdering er at det er helt på sin plass at ytringsfrihetsperspektivet føres fram, ettersom Nedkvitne hovedsakelig ble avskjediget på grunn av innholdet i ytringene, fortsetter jussprofessoren.

– Du er altså ikke enig med dem som hevder at saken handler om arbeidsmiljø?

– Den handler om meningsytringer som har falt i et arbeidsmiljø. Så det er ikke enten det ene eller det andre.

– Tror du Nedkvitne har noen sjanse til å vinne denne gangen?

– Det er meningsløst å stille en slik prognose. Hvem som vinner, er ikke et interessant spørsmål for en universitetsjurist. Men slik jeg tolker jussen på dette området, bør han vinne, sier Robberstad. Om så skulle skje, regner hun med at Staten vil anke. Nedkvitne har tidligere uttalt at han vil gjøre det samme, dersom han skulle tape.

– Lagmannsrettens ord er nok ikke det siste, konstaterer jussprofessoren.

– Offentlighetsprinsippet undergravd

Da Nedkvitne mistet jobben, var det for første gang i norsk universitetshistorie at en professor ble avskjediget på grunn av sine ytringer. Av den grunn er saken historisk, og av stor offentlig interesse, poengterer Robberstad. Hun er sterkt kritisk til at det ikke alltid var plass til alle som dukket opp for å følge saken i lagmannsretten:

– Her ble offentlighetsprinsippet undergravd. Rettsmøter er offentlige, det står i domstolloven av 1915.

Professoren beklager også at rettssaken ikke ble tatt opp på lydbånd, slik loven sier:

– Det er spesielt uheldig i en sak som dette, som det vil bli skrevet mye om i ettertid.

– Brutalt og illojalt

De fleste som vitnet for lagmannsretten, vitnet også i tingretten. Men et nytt vitne som dukket opp, var professor i økonomisk historie Kristine Bruland. I dag holder hun til ved universitetet i Genève, men vender snart tilbake til UiO og Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH).

– At vi ikke kalte henne inn i tingretten, var en kombinasjon av at det var komplisert, fordi hun holdt til i Genève, og at hun var perifer i forhold til hvordan saken da var lagt opp. Når et hovedpoeng i lagmannsretten var å vise at arbeidsmiljøet var dårlig uavhengig av meg, ble hun viktig, forklarer Nedkvitne.

Bruland beskrev miljøet ved IAKH som brutalt og illojalt. Et miljø der ledelsen systematisk svertet de ansatte, deriblant Nedkvitne, og der ord som ”sprø” og ”idiot” i kombinasjon med hoderisting og latter var helt vanlig.

Brulands innlegg gjorde et sterkt inntrykk på Robberstad:

– Legger man det til grunn, er det hele miljøet det var noe galt med, ikke bare en enkelt professor, sier hun.

Også professor Kristian Gundersen, som har fulgt Nedkvitne-saken i både tingretten og lagmannsretten, trekker fram Brulands vitnemål som spesielt viktig:

– Hun demonstrerte at Nedkvitne ikke var årsaken til det dårlige arbeidsmiljøet, men et symptom, forklarer han.

Utfordret ledelsen

Gundersen lot seg forbause over hvordan flere av de andre vitnene fra instituttet skjønnmalte situasjonen der. Særlig skeptisk var han til tidligere instituttstyrer Jorunn Bjørgums vitnemål.

– Hun har ikke forstått dybden i de andre problemene de har hatt ved instituttet, som ikke har skyldtes Nedkvitne, mener biologiprofessoren.

I forrige uke hadde han et leserbrev på trykk i Dagens Næringsliv der han kritiserte tidligere bestyrer ved Historisk institutt og IAKH, Helge Pharos behandling av Bruland.

– Måten Pharo gjentatte ganger har omtalt henne på, står ikke mye tilbake for ting Nedkvitne har gjort. Han har systematisk undergravd Brulands omdømme, senest overfor Dagens Næringsliv i år, fastslår Gundersen.

– Det er godt kjent at tonen akademikere imellom kan være krass. Hvorfor har nettopp Nedkvitne mistet jobben?

– Det er fordi han utfordret ledelsen – universitetsdirektøren la i sitt vitnemål vekt på at han manglet respekt for personer i ledende stillinger. Denne saken handler om ytringsfrihet versus styrbarhet, ikke ytringsfrihet versus arbeidsmiljø, sier Gundersen, som frykter for norske professorers ytringsfrihet dersom Nedkvitne taper. 

Ytringer eller trakassering?

Universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe har tidligere gjort det klart at hun ikke ønsker å kommentere saken overfor Uniforum. Da hun vitnet for retten avviste hun at saken handler om ytringsfrihet:

– Ytringsfriheten er et fundament for universitetet og gir stor takhøyde for faglige diskusjoner, men ikke for trakassering, understreket hun.

 

 

Emneord: Arbeidsmiljø, Universitetspolitikk, Arbeidsforhold Av Helene Lindqvist
Publisert 2. feb. 2011 13:17 - Sist endret 9. feb. 2011 12:42
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere