– Bør til Høyesterett!

UiO vant på alle punkter i saken som tidligere professor Arnved Nedkvitne anla mot universitetet. – Saken bør avklares av Høyesterett, fastslår jusprofessor ved Universitetet i Bergen, Jan Fridthjof Bernt. Etter å ha lest dommen er han usikker på om retten har tatt innover seg de helt spesielle forholdene som knytter seg til ansettelsesforholdet i vitenskapelige stillinger.

OPPFORDRER TIL NY KAMP: – Regjeringsadvokaten har meget dyktige jurister, og når de går i retten, har de med seg skarpslipte våpen, sier jusprofessor Jan Fridthjof Bernt. Etter nederlaget i tingretten mener han Nedkvitne bør ta saken videre og møte Regjeringsadvokaten på ny.

Foto: Silje Gripsrud / UiB

Fredag 29. januar ble det klart at tidligere professor i middelalderhistorie, Arnved Nedkvitne, tapte på alle punkter i arbeidsrettssaken mot UiO.

– Dette er en sak om grunnleggende, viktige universitetsrettslige spørsmål, som bør avklares av Høyesterett, fastslår jusprofessor ved Universitetet i Bergen, Jan Fridthjof Bernt. Bernt ble selv bedt av Nedkvitne om å vitne som sakkyndig i rettssaken. Men retten sa nei.

Reagerer på begrepet ”lojalitetsplikt”

Etter å ha lest dommen er Bernt usikker på om retten har tatt innover seg de helt spesielle forholdene som knytter seg til universitetskulturen, og karakteren av ansettelsesforholdet i vitenskapelige stillinger:

– Universitetet er en arbeidsplass som er helt ulik andre arbeidsplasser. De vitenskapelige ansatte er i en selvstendig posisjon, og kan ikke instrueres så lenge de oppfyller sine forpliktelser når det gjelder forskning og undervisning. De skal først og fremst være lojale overfor sitt fag, framhver professoren.

– Det er dermed ikke illojalt å være uenig med faglig og administrativ ledelse, og gi uttrykk for dette, fortsetter Bernt, som reagerer på dommens henvisning til begrepet ”lojalitetsplikt” og uttalelsen om at denne ”innebærer at arbeidstaker må opptre i samsvar med arbeidsgivers interesser”.

– Samtidig viser retten til at de beskyldningene Nedkvitne har fremsatt, ”er spredt til et titalls personer internt på universitetet og til media”. Det er åpenbart at vi her nærmer oss sentrale problemstillinger vedrørende ytringsfrihet og varslingsrett, sier professoren. Han mener tingrettens dom kan sees som et bidrag til en nedbygging av det generelle stillingsvernet for professorer.

– Inntil 1989 ble disse ansatt som embetsmenn, og kunne bare avsettes ved dom. Da den ordningen ble avviklet, ble det sagt at dette ikke skulle ha noe å si for selve stillingsvernet. Men dette har i alle fall ikke tingretten tatt inn over seg, hevder Bernt.

Ny advokat?

– At en ytring oppfattes som ”illojal, personlig belastende, unødig støtende eller krenkende”, kan ikke være tilstrekkelig grunnlag for å bli avskjediget fra en stilling hvor det fremste kravet nettopp er at man skal være kritisk. Og det er ingen alminnelig plikt til å bøye seg for irettesettelser, påpeker Bernt.

– Den klare hovedregel må være at ytringer bør møtes med ytringer, moralsk klanderverdig opptreden med moralsk fordømmelse, fastslår han.

Det har vært antydet fra flere hold at Nedkvitnes advokat Preben Mo Fredriksen ikke har gjort en god nok jobb. Bernt bekrefter at det er åpenbart at måten en advokat fører en sak på, kan ha betydning for dens utfall. Men han vil ikke kritisere advokatens innsats:
– Det jeg kan si, er at dette var en svært krevende sak, det finnes så vidt jeg vet ingen eksempler på lignende saker som har gått for retten.

– Det sies at Staten ikke taper i tingretten. Er det noe annerledes i lagmannsretten og Høyesterett?

– Regjeringsadvokaten har meget dyktige jurister, og når de går i retten, har de med seg skarpslipte våpen. Motparten har en krevende oppgave, men jeg vet ikke om det er noe klart mønster når det gjelder hvor det er minst vanskelig å vinne over staten, svarer Bernt.

– Utidig maktbruk

Jusprofessor Henning Jakhelln gir uttrykk for at Nedkvitne-saken først og fremst er et symptom på mindre heldige forhold ved universitetet. Han er redd saken kan føre til at diskusjoner ikke lenger skal kunne foregå åpent, men gjennom ”hvisking og tisking i krokene”.

– Det kan lett utvikle seg en ukultur som fører til samarbeidsproblemer og kanskje trakassering. En slik utvikling vil etter mitt syn være livsfarlig for en akademisk institusjon, sier Jakhelln.

– Hva skjer på UiO uten Nedkvitne? Blir det fred nå? Er vi kvitt urokråka? Er ressursproblemer og faglig uenighet borte fra universitetet nå som Nedkvitne ikke lenger jobber her? spør han retorisk.

– Åpne diskusjoner kan riktignok bli hissige, påpeker professoren, men vi vet i alle fall hvem som sier hva. I et slikt perspektiv mener han at Nedkvitnes framgangsmåte kan sees positivt.

Universitetets interesser og omdømme har trolig tapt på måten Nedkvitne-saken har vært taklet på, hevder Jakhelln. Han beskriver det også som utidig maktbruk fra universitetets side at Nedkvitne ikke fikk lov til å stå i stillingen mens saken gikk i retten, noe regelverket åpner for.

– Jeg er ikke så sikker på verken om ledelsen ved instituttet håndterte saken godt nok, eller om perspektivene ved saken ble tilstrekkelig vurdert på rektoratnivå, konstaterer jusprofessoren.

– Belastende for UiO

Arnved Nedkvitne selv er skuffet over at han tapte i arbeidsrettsaken. Likevel synes han at han også har oppnådd noe:

– Det ene målet mitt med å gå til sak mot UiO, var å få jobben min tilbake. Det kravet vant jeg ikke fram med. Det andre målet var å få til en debatt om den umyndiggjøringen av professorer som har pågått ved universitetene siden 2003. Og det målet synes jeg at jeg har nådd gjennom oppslag i avisene, uttalte Nedkvitne til Uniforum.uio.no samme dag som dommen ble kjent.

På spørsmål om han vil anke dommen til en høyere rett, svarte Nedkvitne slik sist fredag:

– Det er det Forskerforbundet som bestemmer. De kan vurdere om det er prinsipielle sider ved saken som er verdt å følge opp.

Universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe kommenterer dommen på denne måten:

– Dette har vært en belastende sak for Universitetet i Oslo. Når det først ble en rettssak er vi tilfredse med utfallet.

I siste utgave av Universitas heter det at Arnved Nedkvitne ikke vil anke dommen.
 

Emneord: Arbeidsforhold, Arbeidsmiljø Av Helene Lindqvist
Publisert 3. feb. 2010 12:21 - Sist endret 3. feb. 2010 14:39

Veldig gode poenger fra Bernt. Jeg blir særlig skeptisk når en ledelse begynner å snakke om lojalitet, spesielt i en situasjon nå da UiO er i store omstillingsprosesser og framtidige utfordringer. Det kan lett legge lokk på kritikk, debatt og ødelegge en livsnødvendig åpenhet i personalkulturen og mellom ledelse og ansatte. Det er heller ikke lenge siden vi hadde stipendiater som ikke våget å stå fram med navn i Aftenposten, og der rektor heldiggvis betimelig gikk ut og nettopp presisterte viktigheten av kritikk og åpenhet i den akademiske kulturen.

 

Per Nortvedt, Professor, seksjon for medisinsk etikk

Per Nortvedt - 4. feb. 2010 13:47

Av de grunner som både Bernt og Jakhelln - og Nortvedt - med rette fremhever, burde denne saken ankes.

Selv dere på historisk insitutt og andre steder som mener at Nedkvitne fikk som fortjent burde tenke gjennom konsekvensene av at dommen blir stående. La oss være enige i at Nedkvitne burde stilt opp på de etterfølgende møter osv. Men denne dommen sier jo at avskjeden er berettiget ut fra hans ytringer, og det på en måte som vil gjøreat enhver kritiker vil tenke seg svært godt om førhun eller han sier noe som helst, i alle fall offentlig. Dersom formuleringen fra dommen tas alvorlig, er det kroken på døren for offentlig kritikk av noe som går på tvers av arbeidsgivers interesser, dersom kritikken fremføres i en form som - av noen – kan anses illojal, støtende eller krenkende. Hvilket også berettiget kritikk ofte vil være. Avslører du som skatterådgiver at likningssjefen pusser opp badet sitt svart mens du er frustrert og sinna, og bruker skjellsord og kallenavn mens du gjør det, både overfor sjefen og dine kollegaer, så er det, etter dommens logikk, ikke engang grunn til å undersøke om det du sier har almen interesse og vernes av ytringsfriheten. Det er kort og godt ikke vernet; du har jo sagt det på en ufruktbar og destruktiv måte, og må tåle å få sparken.

Dommen baserer seg på en misrepresentasjon av Grunnlovens forarbeider, og viser med tydelighet dommerens mangel på grunnleggende forståelse av ytringsfrihet.

- Oslo tingrett: "En ytringsform som er ”illojal, personlig belastende, unødig støtende eller krenkende” vernes ikke, jf Inst.S.nr.270 (2003-2004) pkt 4.11” - Innst.S.nr.270 (2003-2004) pkt 4.11: "Bare dersom den formen som benyttes fremstår som illojal, personlig belastende, unødig støtende eller krenkende, kan det komme på tale å reagere.”

Ex.phil. burde være tilstrekkelig til å se feilen i dommens ”gjengivelse”. Ordinær ytringsfrihetsjuss og også resten av avsnitt 4.11 gjør det klart at tolkningen er uholdbar. Og dette berører uansett ”bare” den ytringsfrihet som gjelder i ordinære arbeidsforhold, den særlige akademiske ytringsfrihet er jo ikke behandlet.

Ettersom teknokratene i Forskerforbundets ledelse ikke evner å se denne sakens prinsipielle sider, hviler ansvaret for at denne dommen ikke blir stående nå på Forskerfobundets medlemmer.  

anineki@uio.no - 5. feb. 2010 02:20

Ordlyden "illojal, personlig belastende, unødig støtende eller krenkende" ble brukt allerede 1997 (Ytringsfridom og lojalitetsplikt for kommunalt tilsette, Ingunn Elise Myklebust, 1997) og er gjengitt i St.meld. nr. 26 (2003-2004) pkt 4.11.2 som gjeldende rett (sml. Sivilombudsmannens årsmelding 1995 s. 43 (på s. 49)). I dommen står pkt. 4.11 som ikke opplyser at det er gammel ikke ny rett.

Men St.meld. nr. 26 (2003-2004) skulle nttopp styrke ytringsfriheten med grunnlovsfesting utover den gjeldende rett og er derfor feil å legge til grunn.

Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) bestemmer i § 3 at «Bestemmelsene i (menneskeretts-)konvensjoner og protokoller (...) skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning.» Derfor er det feil at "Det er ikke grunn til å gå nærmere inn på grensen mot ytringsfriheten og den akademiske frihet, fordi saken ikke reiser slike grensespørsmål. Tvisten gjelder ikke spørsmålet om hans frihet til å ta opp de temaene han har ytret seg om, men derimot om hans ytringsform innebærer en krenkelse etter bestemmelsen." Her mangler en avveiing mellom den måten Nedkvitne ble behandlet på, innholdet og den form som ble valgt for motmæle.

Utfordringen med styrket ytringsfrihet er nemig ifølge St.meld. nr. 26 (2003-2004) (se 4.11.5 Departementets vurderinger) at «arbeidsgivere må lære seg toleranse for uenighet og kritikk - styrke sin «dannelse» - og lære seg å bruke motinnlegg og korrigerende ytringer som viktigste virkemiddel, fremfor arbeidsrettslige tiltak mot den ansatte»

walterk@hist.no - 8. feb. 2010 17:40
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere