- Økonomisk misnøye bidro til Tibet-opptøyene

- Det var en blanding av religiøse følelser og en opplevelse av store økonomiske forskjeller basert på etnisitet, som utløste de voldelige opptøyene blant tibetanerne denne gangen, sier Kina- og Tibet-eksperten Koen Wellens.

HOOLIGANISME: - De voldelige demonstrasjonene i Lhasa var først og fremst et utslag av hooliganisme og var ikke politisk motivert, tror Koen Wellens.
Foto: Ola Sæther

Koen Wellens er sosialantropolog og tilknyttet Norsk senter for menneskerettigheter som forsker ved Kina-programmet. Belgieren har særlig forsket på autonomi, etniske minoriteter og religionspolitikk i Kina. Han snakker kinesisk og har flere opphold bak seg både i det sentrale Tibet og i den tilgrensende Sichuan-provinsen, hvor Kham-tibetanerne bor.

- Dette er et krigersk folkeferd. Kham-tibetanerne ledet an i den væpnede motstanden mot kinesiske myndigheter etter jordreformen i 1956, forteller han. Den blodige oppstanden endte med at Dalai Lama og det religiøse lederskapet i Tibet flyktet til India i mars 1959.

Startet fredelig

Årets demonstrasjoner startet fredelig den 10. mars, med munkenes årlige markering av folkeoppstanden og Dalai Lamas flukt.
- Men da munkene fra Rampoche-klosteret i det sentrale Lhasa gikk ut i gatene fredag 14. mars og noen av dem ble slått med køller av politiet, var det gnisten som antente kruttønna, tror Wellens.

- Slå aldri en munk

Buddhistmunkene nyter nemlig stor respekt i Tibet. Synet av en munk som blir slått av ordensmakten, kan derfor ha utløst den latente utilfredsheten blant tibetanerne over utviklingen i de senere år. Urolighetene spredde seg som en løpeild, også utenfor det sentrale Tibet.

- De voldelige demonstrasjonene i Lhasa var først og fremst et utslag av hooliganisme og var ikke politisk motivert, hevder Wellens. Han utdyper:
- Titusener av tibetanske nomader og bønder fra isolerte landsbyer er blitt mer eller mindre tvunget til å flytte til byene eller til nybygg langs de nye veiene. Mange har ikke fått ny jobb og har satt seg i gjeld. Prosjektet har vært sterkt underfinansiert.

- De kinesiske myndighetene er grunnleggende skeptisk til alle former for nomadisme. Men dette ble også gjort for å beskytte den skjøre tibetanske naturen mot overbeiting. I de tibetanske områdene lenger øst ble all skogshogst forbudt i 1999, også det av økologiske grunner, legger han til.

Forbedret infrastruktur

På 1990-tallet kom det mange kinesiske eksperter til Tibet for å utbedre infrastrukturen, med veier, jernbane, vannverk og så videre. Etter hvert kom også flere og flere hankinesere til de tibetanske byene, for å drive handel eller utnytte den økonomiske støtten som regjeringen fortsatt gir til de fattige provinsene i Vest-Kina. I 2006 kom jernbanen til Lhasa, og antallet tilreisende kinesere økte enda mer.

Wellens tror at resultatet av opptøyene i første omgang vil bli en innstramning av politikken overfor tibetanerne og de andre etniske minoritetene i kjemperiket. Selv om han er pessimist på kort sikt, så er han forsiktig optimist på lengre sikt. Wellens trekker fram Kinas åpning for menneskerettigheter. Landet har blant annet undertegnet FNs to viktigste menneskerettighetskonvensjoner.

- Kina har også minoritetsrettigheter og gode autonomiordninger på papiret, men skulle de settes ut i livet, ville de kunne underminere kommunistpartiets makt. De har derfor begrenset interesse av å gjøre det.

Frykt for kaos

- Kinesere flest har en sterk frykt for kaos, ikke minst på grunn av erfaringene fra kulturrevolusjonen på 1960- og 70-tallet, og kommunistpartiet har ikke noe å tape på å stramme inn nå. De etniske minoritetene er ingen maktfaktor i Kina, siden de utgjør godt under 10 prosent av befolkningen. Den voksende middelklassen er først og fremst interessert i stabilitet og ikke i politisk liberalisering, sier Wellens.

Tibetanerne med sine 5,4 millioner er kun den 9. største etniske minoriteten i Kina, hvorav under halvparten bor i den autonome tibetanske regionen. Ca. 140 000 lever i eksil, de fleste i India.

- Kommunistpartiets legitimitet i dag er basert på at det greier å holde Kina samlet og få landet til å fremstå som sterkt utad. Opptøyene i Tibet i 1987-89 kom etter en liberaliseringsperiode som startet tidlig på åttitallet. På nittitallet ble det derfor strammet inn igjen.

- Landsbygda avgjør

- Økonomien er det som teller mest for kineserne. Det avgjørende er om også landsbygda vil få ta del i den økonomiske utviklingen. De om lag 700 millioner hankinesiske bøndene vil bestemme den videre politiske utviklingen, tror Wellens. Den eneste realistiske muligheten han ser for at Kina kan utvikle seg i demokratisk retning er at partiet demokratiseres innenfra.

Det sies i dag at det er to linjer i kommunistpartiet; den harde linjen og den forhandlingsvillige linjen. Statsminister Wen Jiabao står for den sistnevnte. Han var en av Zhao Ziyangs nærmeste medarbeidere før den daværende partiformannen ble tvunget til å gå av sommeren 1989, etter å ha forsøkt å forhandle med studentene på Den himmelske freds plass.

Tilbyr samtaler med Dalai Lama

- Wen Jiabao tilbød sist helg å innlede samtaler med Dalai Lama, hvis han gjør en innsats for å roe ned opptøyene, som har krevd mange menneskeliv, både tibetanske og kinesiske, forteller Wellens. Han mener for øvrig at verken boikott eller andre politiske markeringer under Sommer-OL i Beijing vil gagne menneskerettighetene i Kina.

- Ikke noe forvarsel


Kristine Høitomt (bildet t.h.) fra Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved UiO var på sin første tur i Tibet da demonstrasjonene mot det kinesiske styret startet. Hun var innestengt på sitt hotell i sentrum av Lhasa fredag 14. mars da demonstrasjonene ble voldelige og militæret inntok byen, og måtte dra hjem dagen etter.

- Det var kaotiske tilstander utenfor hotellet, men vi så ikke så mye av det som skjedde. Opptøyene kom brått og uventet, og vi merket lite til demonstrasjonene før denne fredagen. Jeg fikk heller ikke noe forvarsel de to ukene jeg var i Lhasa om at noe var i ferd med å skje, forteller Høitomt.

Høitomt er programkoordinator ved Nettverk for universitetssamarbeid Tibet-Norge. Det er et NORAD-støttet nasjonalt nettverk, hvor de fire eldste norske universitetene deltar. Ved siden av å ivareta det akademiske samarbeidet mellom Norge og Tibet, hjelper nettverket blant annet tibetanere med å få utenlandsstipend.

Emneord: Kina, Forskning Av Lars Hoff
Publisert 4. apr. 2008 10:45 - Sist endret 10. des. 2008 19:11
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere