Dedikert forsker og glødende mamma - det umuliges kunst?

UiO vil gi seg selv en gedigen gave til 200-årsjubileet: Å bli "verdens første likestilte universitet". Med andre ord: 50/50 innen 2011. Blant studentene og stipendiatene er kvinnene for lengst rikelig til stede. Men de glimrer med sitt fravær jo høyere mot toppen man titter. Nå er knapt 22 prosent av professorene kvinner. Og fire år er ikke hav av tid. Er det sjangs?

- Feil fokus

- Nei. Helt umulig. Da måtte vi i så fall ta i bruk det eneste virkemiddelet som duger - men som EFTA-domstolen dessverre har nektet oss - nemlig å øremerke vitenskapelige stillinger, mener førsteamanuensis Hilde Bojer ved Økonomisk institutt. Selv er hun grand old lady innen det hun kaller et utpreget mannsfag, og viser til at instituttet har problemer med å rekruttere kvinner.

- Å sette et slikt mål, synes jeg gir helt feil fokus, framholder Anne-Brit Kolstø. Hun er professor ved Farmasøytisk institutt og tidligere prorektor ved UiO. - Det vi heller burde konsentrere oss om, er å gi kvinner det de trenger for å kunne konkurrere på like fot.

- Verdens første likestilte universitet er flotte ord. Men for meg lyder det faktisk diskriminerende. Hvorfor akkurat kvinner? Hvorfor ikke utenlandske forskere eller andre minoriteter? spør Elisabetta Cassina Wolff, stipendiat ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk.

Kolstø er opptatt av at universitetet må ta ansvar for at kvinner kan klatre.
- De fleste er enige om at kvinner er like begavet og like egnet som menn til å forske, men for at de skal velge karriereveien må forholdene legges til rette. Barnehageplass er ganske avgjørende for mange, og likeledes muligheten for fleksibel arbeidstid.

- Jeg fikk meg en tankevekker for noen år siden. En stipendiat fikk to barn mens hun holdt på med doktoravhandlingen. Hun var dyktig. Men så plutselig, da hun var nesten ferdig, ville hun ikke mer. Hun sa hun ikke ønsket forventningspresset i en framtidig jobb som hun mente ville følge med en doktorgrad. Et slikt bevisst bortvalg av en mer krevende stilling, tror jeg ikke vi så lett ville finne blant menn. Jeg tror det er uhyre viktig å hjelpe unge kvinner til å ta vare på sine faglige ambisjoner og kontinuerlig stimulere til faglig nysgjerrighet. Rollen som veileder er betydningsfull. Mannlige veiledere er utmerkede på det faglige, men enkelte har nok ikke tenkt over andre sider ved det å veilede; det å ta vare på de kvinnelige talentene og bevisstgjøre dem, mener Kolstø.

Wolff, Kolstø og Bojer er alle opptatt av at fødselspermisjoner og omsorgsoppgaver kan slå uheldig ut for karrieren til unge kvinnelige forskere. Kvinner med små barn kan lett havne i bakleksa.

Møtte veggen

- På universitetet er det å kombinere arbeid med familieliv vanskeligere enn andre steder. Det blir lett konflikter. Jeg tror ikke det er mulig å forene såkalt dedikert forskning med omsorg for små barn, sier Bojer. Hun føyer til at hun selv ikke har hatt barn.
- Uenig. Jeg mener det godt kan la seg kombinere, svarer Kolstø, som selv har to barn.
- Det er mulig å legge inn alt sitt engasjement i forskningen og samtidig ha fullt fokus når man kommer hjem til barna. Jeg tror imidlertid at mange kvinner som har et slikt kombinert engasjement, må leve med et evig nag om man gjør det riktige.
- Jeg hadde ikke greid å kombinere de to rollene, innrømmer Bojer.
- Jo, det tror jeg du hadde greid helt glimrende, protesterer Kolstø.
- Jeg synes det å kombinere arbeid med familieliv er vanskelig og utfordrende uansett hvilken karriere man velger. Når det gjelder universitetet, synes jeg uten tvil at det går an å være dypt engasjert i to liv; i mammaliv og forskerliv, sier Wolff.
- Det viktigste for meg er å være resultatorientert samtidig som jeg kan velge et tempo som lar seg forene med det å ha barn. For et par år siden møtte jeg veggen. Jeg innså at jeg ikke kunne greie å kombinere en krevende 100 prosent stilling med omsorgen for tre barn. Nå jobber jeg 80 prosent og er takknemlig for at UiO har gitt meg denne muligheten. Som utlending setter jeg vel kanskje ekstra stor pris på dette. Om noen år trenger ikke barna meg i samme grad som nå, da kan jeg jobbe 120 prosent igjen, om jeg vil. Det er viktig med fleksibilitet og det å ha et visst perspektiv på livet som forsker.

Wolff peker på at idealet om stor og sammenhengende produksjon over flere år, er vanskelig å få til i perioder med barn.
- Når en kvinne og en mann konkurrerer om en stilling, kan det fort vise seg at hun har publisert mindre. Selv har jeg tenkt at, nei, jeg vil ikke være borte fra mine barn 40 timer i uka. De er små og jeg vil være til stede når de gjør lekser. I en slik situasjon er det lettere å bruke tiden til å forberede et populærvitenskapelig foredrag enn å fokusere på en forskningsartikkel som kanskje krever mer sammenhengende konsentrasjon. Dette bør vurderes ved ansettelse. Min forskningsproduksjon akkurat nå er kanskje mindre, men det har altså naturlige årsaker. Universitetet burde i større grad sette pris på engasjement rettet mot formidlingen av vitenskapen.

Mennene er med

De tre kvinnene er glad for at mennene er kommet mer på banen i forhold til barna, og mener at en del av de utfordringene universitetets kvinner står overfor, også gjelder menn.
- Den yngre generasjonen menn tar omsorgsrollen mye mer på alvor, konstaterer Bojer, og fortsetter: Jeg må fortelle en historie. Hvert år arrangerer instituttet mitt seminar blant andre for Stortingets finanskomité og andre mektige. Kona til en av dem som skulle holde foredrag, hadde termin dagen etter seminaret. Vedkommende sa "det er ingen tvil om hva jeg eventuelt kommer til å prioritere", og da mente han fødselen. Tidligere ville en mann aldri drømme om å sette kone og barn foran på denne måten. En kjempeforandring, konstaterer Bojer.

- En kollega av meg har et barn på ett år som ikke har barnehageplass. Han og kona har derfor rett og slett delt dagen seg imellom; hun jobber fra morgenen av til klokka tre og så overtar min kollega og holder på til klokka elleve på kvelden. Det kaller jeg å være likestilte, også takket være fleksibilitet i arbeidslivet. Jeg er meget imponert. Det hadde aldri skjedd i Italia, fastslår Wolff.

- Kan jeg få fortelle en historie til? spør Bojer. - Fint. Jo, det var i heisen en gang at jeg overhørte en samtale mellom to menn med pappapermisjon. De la ut om alt de hadde forestilt seg at de skulle få utrettet mens de "bare" var hjemme med barn. Men hva fikk de gjort, annet enn å være - ja, nettopp pappa? Så godt som ingenting. Det store med pappaperm er at unge menn oppdager nettopp dét, mener samfunnsøkonomen.

Press fra kvinner

- Jeg er 67 år og kan bare konstatere at det har skjedd enorme endringer siden jeg begynte å studere økonomi i 1958. Heldigvis hadde jeg to kvinnelige lærere, og de kom til å bety enormt mye for meg. Det er ikke trist å bli gammel når en ser hvilken forbedring kvinner har oppnådd. Tenk hvor frustrerte de var, min mor og hennes generasjon kvinner, minnes Bojer.
- Ja, på det praktiske nivå er det bedre. Men ikke på det følelsesmessige, sier Wolff.
- Jeg tror at mange kvinner, spesielt i samfunn med avansert kvinnefrigjøring, føler at de må være like ambisiøse som menn, og at de må oppnå de samme mål uten å la seg berøre av det faktum at kvinnene bærer hovedansvaret for svangerskap og barseltid. Dette skaper frustrasjoner og det kan være problematisk for mange kvinner i vår tid. Jeg tror også at en del kvinner føler et visst press fra andre kvinner som selv ikke prioriterer barn, om å stå på. Jeg mener at de kvinnene som velger å la barna komme først for en periode, også om det går på bekostning av forskningen, må møtes med respekt.